TV2Nettavisen

Fattigmanns trøst

Av Davy Wathne - 18.nov.2007 @ 23:25
                        Uten våre aller beste friske og i form gikk det som enkelte fryktet og noen advarte mot foran hjemmemøtet med Tyrkia. Trist for alle med følelser for norsk fotball og forventninger om EM-deltakelse i Sveits og Østerrike i juni neste år. Trøsten for alle andre enn dem som selger reklame i TV 2 er det at det bærer mot den kvalitativt beste fotballturneringen noensinne. Og med hånden på hjertet: Nøytrale fotballtilhengere utenlands feller ikke en tåre over at Norge uteblir!

                       Fotball-EM fikk først sitt egentlige gjennombrudd med den fransk-danske festfotballen på gallisk grunn i 1984. Siden er antall deltakerland utvidet og turneringens status hevet. Parallelt har inntektene skutt i været. Selv om Brasil og Argentina - av de helt opplagte årsakene - glimrer ved sine fravær, er den europeiske finalerunden den åpneste, jevneste og beste fotballturneringen i hele verden. Og neste års utgave tegner til å bli den mest attraktive vi noen gang er blitt servert. Ikke fordi den avvikles blant mennesker som nok sørger for at avspark tas presis og på sekundet, men fordi alle de beste nasjonene er på plass. Ja, de høyest rangerte som IKKE kom med, feilet faktisk fordi de hadde uflaks med trekningen og havnet i puljer med enda mer skarpskodde rivaler. Skottland og etter alt å dømme Russland sviktet i langt tøffere avdelinger enn den vi snublet ut av i tåkehavet på Ullevaal lørdag.

                     Hvis vi ser bort fra de rent teoretiske mulighetene og holder oss til det realistiske og sannsynlige, bærer det mot en finalerunde i juni neste år med samtlige europeiske tungvektere på deltakerlisten. Italia, Frankrike, Tyskland, Spania og Nederland er alle på plass. Det er også Portugal, Tsjekkia, Kroatia og sannsynligvis England.  Til og med Romania er høyere FIFA-rangert enn det første landet som blir sittende hjemme under Euro 2008: Skottland! Kommer England noenlunde helskinnet gjennom hjemmemøtet med Kroatia onsdag, vil ti av verdens tolv beste nasjoner kunne forberede seg til EM-sluttspillet neste sommer. Det er en treffprosent vi ikke har vært i nærheten av tidligere. Så sent som i Portugal 2004 var for eksempel den baltiske askeladden Latvia inne og forkludret bildet.

                 Skottland slo Frankrike to ganger, men kom til slutt til kort i kappløpet med eks-mestrene fra andre siden av Kanalen og mot kyniske og heldige italienere. Russland er FIFA-rangert som nummer 16 og later til å ha gått på en skjebnesvanger smell i Israel lørdag. Selv er vi det tredje høyest rangerte landet som neppe kommer til EM. Vi er nr. 21 på FIFA-listen og har Tyrkia sju plasser bak oss. Vi ligger bedre til enn Sverige, men söta bror er i realiteten så godt som velberget gjennom en langt tøffere pulje enn vår. Danmark blir sittende hjemme etter fatale kalamiteter underveis i kvalifiseringen i samme pulje.

                Lavest rangert av EM-deltakerne neste år er vertsnasjonene Sveits og Østerrike - henholdsvis nr. 41 og nr. 88 på den ferske FIFA-listen. Oppildnet av feststemte hjemmetilhengere kan de muligens overprestere i selve finalerunden. Kubjeller har en forunderlig evne til å få frem det beste i fotballspillere både i Alpene og på Jæren. Så selv om vi feller noen tårer for Åge Hareides gutter og ergrer oss over at de sølte bort en fantastisk mulighet, får vi bare konstatere at fotballtilhengere flest får akkurat det de drømte om da puljetrekningen fant sted for to år siden. Favorittene har innfridd på rekke og rad. Gigantene har vist at de tåler sentrale fravær, klarer seg tross skader på "uunnværlige" spillere og er på plass når startsignalet ljomer mellom alpetoppene 7. juni. Så får markedsavdelingen til TV 2 trøste seg med at der ikke var en eneste hjemmesitter-nasjon med høyere seertall enn Norge under EM-sluttspillet for tre og et halv år siden. Fattigmanns trøst er som kjent å trøste seg selv....

      

Det kan bare Huseklepp.......

Av Davy Wathne - 08.nov.2007 @ 12:20
                    Mens norske og utenlandske klubber slåss så fillene fyker om signaturen til en stadig mer forvirret Erik Huseklepp, nærmer det seg rund dag og jubalon for den siste gullklokke-mannen med bergensk aksent. 29. juni fyller Helge Karlsen seksti år. Brann har selvfølgelig levert en hel haug spillere til Norges og andre landslag i tiden etter at "hele Stadion får sting"-vingbacken la opp, men ingen av disse har vært bergensere. I hvert fall ikke hvis de har spilt mer enn en kamp eller to eller fått med seg noen minutter som innbytter med flagget på brystet.

                 Det må være et tankekors at en by med en kvart million innbyggere ikke produserer en brøkdel av det antall internasjonale stjerner som f. eks. Kristiansund har gjort. Folketallet i seriegullets hjemby ligner til forveksling det islandske, og sagaøya i vest har mellom femti og seksti utenlandsproffer. Mange av dem på imponerende høyt nivå. Og det er jo ikke slik at konkurrende idretter stikker av med alle de store talentene mellom de syv fjell. Selv om Bergen hevder seg i en lang rekke mindre påaktede idretter - og faktisk erobrer et antall kongepokaler som harmonerer med folketallet - har fotballen en unik posisjon og en magisk drakraft på barn og unge. Derfor er situasjonen foruroligende.

                   Heldigvis er det ikke slik at der ikke finnes bergensk blod i årene til en eneste av 2007-sesongens norske seriemestrer. Men de lokale heltene er ikke toneangivende. Og de gjør seg ikke gjeldende internasjonalt. Trøsten er at traktene like rundt Bergen har frembrakt noen regelbrytende unntak. Det beste er Claus Lundekvam. Det ferskeste er Håkon Opdal. Sammen med ostringen Erlend Hanstveit har disse to bevist at det faktisk går an å bli god fotballspiller i Bergen. Problemet er at det åpenbart krever noe svært få ektefødte bergensere later til å være utstyrt med.
 

                  I min korte tid i denne bransjen har der vært en sann vrimmel strålende bergenske talenter blottet for ambisjoner - og minst like mange superambisiøse unggutter helt uten talent. Og da går det selvfølgelig som det har gått. Bergenserne forsvinner ut av byen, til mindre klubber eller nedover i divisjonene. Og dyrekjøpte importstjerner kommer til Bergen, gjør en jobb på Stadion og forsvinner til bedre betalt fotball-arbeid annetsteds. Eller legger opp straks de har funnet seg bergensk kjæreste og satt barn til verden. 

                   Dette er bakteppet og de historiske forutsetningene for at Brann, Fotball-Bergen, Hardball og alle som bryr seg blir halvt paniske og helt desperate av tanken på at Erik Huseklepp eventuelt forlater Stadion og i stedet kan komme til å blomstre som fotballspiller i Viking, Vålerenga eller på et enda mindre og mer bortgjemt sted. For savnet av en bergensk helt og yndling har vært nesten like sterkt som gull-tørsten nesten like lenge.

                  På drøyt to år har Erik Huseklepp gått fra rollen som hengslete høyreving med fart og teknikk i 2. divisjonsklubben Fyllingen til heltestatus på Stadion og i norsk Tippeliga. Gjennombruddet på hjemmebane kom på direkten, tok drøyt tjue sekunder og ble registrert på Richters skala. Andreåret gikk unggutten for lut og kaldt Brann-vann for så å få en dramatisk vekst og fremgang i sesongen som nå er avsluttet. Og han spilte sin beste kamp da det gjaldt som mest - da gullrusen nådde et hittil ukjent promille-nivå mot Viking i den nest siste serierunden og rett før medaljene ble delt ut. Derfor er det feber. Derfor ligner engasjementet i "Huseklepp-saken" hysteri og galskap. Det er ikke alle Brann-spillere som får sin egen sang signert Ove Thue.

                For Erik Huseklepp er dilemma-situasjonen mildt sagt uoversiktlig og forvirrende, paradoksal og fylt av valgkvaler. For hva skal vingtalentet vektlegge når han tar sin endelige karriere-avgjørelse? Pengene? Utsiktene til sportslig vekst og utvikling? Spilletiden?  Vissheten om harmonisk vekst i trygge omgivelser? Eller et fotballens risikospill under fjernere himmelstrøk og med flere ukjente påvirkningsfaktorer? Bare Erik Huseklepp selv vet hva som teller mest og til sjuende og sist blir utslagsgivende. Måtte valget bli lykkelig. For bergenske fotballhelter er few and far between. Vi har ingen å somle bort.

For barnas skyld.....

Av Davy Wathne - 05.nov.2007 @ 22:34
               Lykkelige skilsmisser finnes knapt. Men det hender at samlivsbrudd gjennomføres på en sivilisert og hensynsfull måte. Som oftest for barnas skyld. Det gir som kjent det beste grunnlaget for et fornuftig samarbeid til barnets beste etter skilsmissen. Og akkurat sånn oppførte de involverte parter seg da Brann og Martin Andresen fortalte verden og de fremmøtte at de har bestemt seg for å gå hver sin vei i fotball-fortsettelsen.

              Pressekonferansen som markerte slutten på Martin Andresens tre år i Brann lignet til forveksling en fornufts-skilsmisse der begge parter har akseptert at der ikke lenger finnes noe fundament for fortsatt samliv. Derfor ble det usagte på mange måter viktigere og mer sentralt enn høflighetsfrasene de involverte serverte fra podiet. For det er selvfølgelig et ubegripelig paradoks at Branns mest internasjonale stjerne og det norske landslagets kaptein trer til side når Sportsklubben står på terskelen til et europeisk eventyr - den ultimate utfordring for en spiller av Martin Andresens støpning og format. Ubegripelig helt til en forstår og tar inn over seg at det rett og slett ikke var mulig for Mons Ivar Mjelde og Martin Andresen å fortsette under samme tak. Til det er de for ulike. Eller kanskje for like.

             Samler en alt som er skrevet om konflikten - eller "den faglige uenigheten" - mellom Branns trener og lagets selvfølgelige kaptein, kan en fylle bibliotekhyller med bindtykke verk. Hvorfor det skar seg og når det var ugjenkallelig forbi, vet vel knapt hovedpersonene selv. Men de fortjener begge ros for måten de har håndtert situasjonen på i annen halvdel av gull-sesongen. Ultraprofesjonelt, målrettet og med den personlige prestisjen bortgjemt i garderobeskapet har de løst oppgavene sine og skaffet Brann det mest etterlengtede seriegullet i norsk fotballhistorie. 

            Med mandagens pressekonferanse beveget en seg fra væpnet fred i et havarert parforhold til rollene som hverandres eks'er. Det var dannet. Det var sivilisert. Og med retoriske uttrykk for gjensidig respekt komponerte arbeidsgiver og ansatt en sluttsats begge må kunne leve med. Brann fordi klubben har ervervet seg en status, en troverdighet og en posisjon som for bare få år siden var utenkelig. Martin Andresen fordi han har hatt sine beste år i Brann og skylder klubben og bergenserne en masse.

            For Branns mange tilhengere er det en utfordring å akseptere kjensgjerningene og holde seg i skinnet når kapteinen på gull-skuten nå går fra borde. For det er fristende å døyve skuffelsen med forsøk på å redusere Martin Andresens kapasitet og innflytelse. Det er menneskelig å trøste seg med bortforklaringer og bagatellisering. Når en ser hva såkalte pressefolk har vært i stand til å smøre sammen av sjofelheter for å diskreditere "vinnertypen uten triumfer", er det grunn til å frykte det verste. For folkets dom farges lett av tendensiøse artikler som den som ga inntrykk av at pengegriskheten var Martin Andresens eneste drivkraft og motivasjon for å bli i Brann. Målet må være å opptre med verdighet og vise respekt og takknemlighet.

            Sportsklubben Brann står overfor spennende utfordringer og vil bli satt på mange store prøver som tittelholder i Tippeligaen og norsk Mesterliga-representant kommende sesong. Minst like formidable er oppgavene Martin Andresen velger å gå løs på. Så får vi håpe begge parter er lojale mot ånden og tonen i skilsmissepakten og beveger seg videre til det konstruktive samlivsbruddets beste. For bridgespilleren Martin Andresen har vært her. Sju grand. Meldt og vunnet. Venit. Vidit. Vicit.

november 2007
ma ti on to fr
      1 2 3 4
5
6 7
8
9 10 11
12 13 14 15 16 17
18
19 20 21 22 23 24 25
26 27 28 29 30    
             
hits