TV2Nettavisen

Sine quibus non......

Av Davy Wathne - 23.okt.2007 @ 23:15
                 Mens fotballgale bergensere går fra konseptene og kaster seg rundt halsen på hverandre i yr gull-glede, benytter Mons Ivar Mjelde sjansen til å slå tilbake mot noen av sine kritikere. Det er ham vel unt. Med årets bragd har den trauste ostring udødeliggjort seg selv. Det skulle bare mangle om ikke vi nesevise skeptikere og sjølgode bedrevitere fikk vårt. Noen vil kanskje innvende at mannen bak Branns første seriegull på 44 år ville stått seg på ikke å gjøre det mest menneskelige av alt. Men det krever Nelson Mandela-format og er nesten gudommelig ikke å la seg friste.

              Jurister flest regnes ikke som spesielt oppvakte eller innsiktsfulle, men fra antikkens fedre har de i hvert fall stjålet uttrykket "causa sine qua non". Direkte oversatt betyr det noe sånt som "årsak uten hvilken ikke". Med andre ord: En nødvendig forutsetning. Fem års latin-studier og mer enn femti års levende engasjement i fenomenet Brann gir meg sjansen til å servere min høyst private "homines sine quibus non". På bredt bergensk: Menn som har vært absolutt nødvendige forutsetninger for Brann-miraklet Peter Ijeh fullbrakte med sine to scoringer på Viking Stadion mandag kveld.

             Paradoksalt nok ble Mons Ivar Mjeldes forgjenger i rollen som gullglinsende Brann-trener frontfigur for en gruppe bakstrevere da det første moderninseringsbruddet gikk i norsk fotball på annen halvdel av syttitallet. Oddvar Hansen og hans våpendragere sørget for stillstand der situasjonen krevde dynamikk. De lot seg beruse av nostalgi og drømmerisk tro på fortidens prinsipper da Lillestrøm stakk fra og viste vei.

           Med Bill Elliott som trener og "inntrengeren" Odd Tetlie som oppmann klarte Brann å nøytralisere de utviklingsfiendtlige og bringe klubben inn på riktig spor. Mot alle odds ble Brann en maktfaktor i norsk fotball på annen halvdel av syttitallet. Men den drivende dyktige siviløkonomen døde plutselig og i altfor ung alder. Brann havnet i et ødeleggende leder-vakuum. Tog etter tog suste forbi stasjonen. Brann var ikke en gang på perrongen. Rødtrøyene sto tvert imot innesperret i heisen - helt til Arve Mokkelbost fra Kristiansund dukket opp i Bergen og ble presset fra trenerjobben til rollen som provisjonslønnet sportsdirektør. Brann tok et nytt kvantesprang i retning den nye fotball-virkeligheten - til nye rekrutter fra Oddvar Hansens hær bremset utviklingen.

           Først mot slutten av åttitallet regisserte advokaten Magne Revheim det helt nødvendige arbeidet med å omforme Sportsklubbens lover og bringe Brann i takt med den nye virkeligheten. Femten år for sent forsto klubbens generalforsamling at den ikke lenger var det høyeste organ i et tradisjonelt idrettslag med fotball, friidrett, alpint, orientering og kvinnehåndball på programmet. Brann var forvandlet til en bedrift i underholdningsbransjen og hadde mer til felles med Cirkus Merano enn med klubben Oddvar Hansen ledet til seriegull i 1963.

          Ti turbulente år fulgte i kjølvannet av vedtektsendringene. For da Sportsklubben endelig følte den var i ferd med å innhente hovedfeltet, stakk tet-klyngen fra igjen. Ja, Bosman-dommen resulterte faktisk i en punktering som spolerte alle Branns vinnersjanser i overskuelig fremtid. For plutselig sto Sportsklubben med langsiktige lønnsforpliktelser overfor spillere de IKKE hadde bruk for, mens de attraktive og etterspurte forsvant gratis ut Stadion-porten. Omtrent samme tragiske paradoks opplevde en på ledersiden. Folk en trengte og kunne hatt nytte av holdt seg langt unna Idrettsveien. Og de som meldte seg til tjeneste, gjorde det mer for sin egen skyld enn fordi de hadde høye mål og en klar strategi for klubben.

          Ansettelsen av Bjørn Dahl markerte et nytt tidsskille. Ut forsvant destruktivkretsene knyttet til Brann ASA, kostnadskrevende mennesker uten snev av bransjeinnsikt og med en altødeleggende virkning på miljøet rundt dem. Men med Bjørn Dahl fikk Sportsklubben en frontfigur som kunne jobbet halvparten så meget og tjent det mangedobbelte annetsteds. Han lignet til forveksling en idealist, en som satte hensynet til klubben foran alt annet. Gode krefter samlet seg rundt ham. Per-Ove Ludvigsen ble sportsdirektør etter learning-by-doing-prinsippet, Mons Ivar Mjelde suksessombrust trener etter samme oppskrift. Og bakom sang Hardballs pengesterke og visjonære nykapitalister. Da Roald Bruun-Hanssen dukket opp, var ikke Brann bare ute av heisen og oppe på perrongen. De satt i restaurantvognen på første klasse - like bak lokomotivet.

          Da Brann ble seriemestrer i 1963, kunne en nesten se hjem til brorparten av spillerne fra Store stå eller Gratishaugen. Ja, askøyværingen Trygve Andersen og Roald Kniksen Jensen fra Eidsvågneset var nesten eksotiske innslag - sammen med en Hortens-gutt stasjonert på Haakonsvern og en trøndersk back i selvvalgt eksil i Bergen. I dag er bildet dramatisk forandret. For tredje gang har Brann suksess med en spiller "sine quo non". Og for tredje gang kommer frelseren fra fotballtraktene sørøst for Oslo.
       
            Per Egil Ahlsen kom fra Fredrikstad og gjorde slutt på åtte års heisfart i 1987. Han vendte tilbake fra Fortuna Düsseldorf da alarmklokkene ringte fire år senere og var selvfølgelig den som reddet på streken i skjebnemøtet med Bryne på Jæren høsten 1991.

            Raymond Kvisvik kom som sendt fra himmelen da Brann til forveksling lignet et nedrykkslag sommeren 1998. Han gjentok bragden etter å ha blitt dobbeltmester med Austria Wien i 2002/03, sørget for at Brann berget plassen og kronet hjemkomsten med kongepokal høsten etter.

          Den påfølgende sesongen kom Martin Andresen til Brann fra Stabæk - for å ta gull i løpet av avtaleperioden på tre år. Det har vært sagt og skrevet mye innsiktsløst, sårende, tanketomt og ondsinnet om landslagskapteinen de tre sesongene han ble i Brann. I min enkle verden er Martin Andresen den eneste "sine quo non" av dagens Stadion-aktører. Uten ham hadde ikke Brann vært i nærheten av seriegullet denne sesongen. Ja, hadde klubbledelsen lykkes i bestrebelsene på å bytte ham med Yssuf Koné sist sommer, er jeg bombesikker på at Brann-tilhengerne kunne forberedt seg til en ny sesong med "ja , visst faen gjør vi det - som i 1963....." Da hadde det helt siikkert vært 45 år SIDEN - og sannsynligvis 45 år TIL.


              

Millionær? Ellers takk.......

Av Davy Wathne - 13.okt.2007 @ 13:42
            I en tidsalder med penger som alle tings mål og formue som bevis på sosial vellykkethet takker jeg høflig nei til tilbudet om å bli millionær.  Men i irritasjon over alle dem som tar seriemesterskapet for gitt og gratulerer hverandre med at "gullet e' heme" gjør jeg et forsøk på likevel å bli det - og håper jeg mislykkes.

           Tre serierunder før slutt har Brann ni poengs margin og bedre målforskjell enn Stabæk. Mer skal det ikke til før bergensere flest går fra konseptene og gratulerer hverandre med at "gullet e' heme". Ja, selv landslagssjef Åge Hareide har glemt Molde-flausen fra 1987 og gitt et halvt dusin EM-rødtrøyer sin mesterskapshyllest. Fester planlegges, og matematikkprofessorer regner så trykksverten spruter fra lokalavisenes førstesider. Sjansen for Stabæk-gull er nå nede i en kvart promille sies det på det vi i min studietid kalte "Leninhøyden".  Røyker de akademiske regnemestrene det de finner i Nygårdsparken når de unner seg en pause fra forskning og forelesninger?

          Fjorten år er gått siden to VM-kamper gjensto og Frankrike trodde de var klare for USA. Med bare to poeng for seier og tre poeng til gode på Sverige og fire på Bulgaria sendte fotballforbundet like godt spillernes pass til visum-avdelingen i den amerikanske ambassaden. 13. oktober kom Israel til Paris med 0-2-6 og 6-24 i målforskjell på de åtte første kampene. To timer senere hadde de snudd 1-2 ved sidebytte til 3-2 og gitt Bulgaria håp om billett til VM-sluttspillet. Og 17. november snudde øst-europeerne 0-1 til 2-1 på samme bane. Dermed ble de galliske superstjernene sittende hjemme og se Drillos på tv sommeren 1994. Med stempel i passet og neser så lange som pariserloffer.

         Der har med andre ord skjedd villere og mer vanvittige ting i fotballhistorien enn at Brann taper for Aalesund, Viking og Tromsø. Jeg sier ikke at jeg TROR de bergenske yndlingene gjør det, men faktum er at rødtrøyene cup-røk hjemme for AaFK før sunnmøringene i det hele tatt hadde vært innom Tippeligaen. Brann og Alex Valencia berget med nød og neppe 3-3 på Kråmyra etter 0-3 midtveis første sesongen AaFK var oppe. Og de klarte bare 0-0 hjemme sist Aalesund rykket ned. Ja,  så sent som i fellesferien ble Brann ydmyket av nettopp oransje-trøyene i Florø.

        Viking hjemme? Historisk sett en vanskelig og helt åpen kamp. Og for ordens skyld minner jeg om at Brann har fått rundjuling i tre Viking-kamper på rad: I serieavslutningen i Stavanger i fjor og i både serie og cup samme sted tidligere denne sesongen. Jeg er ikke sikker på at en skal forhåndsinnkassere tre poeng i Bergen denne gangen heller. Og Tromsø i Tromsø? Dødballspesialisten Patrice Bernier er riktignok havnet i Kaiserslautern og 2. Bundesliga siden sist, men en trenger ikke være utstyrt med klisterhjerne for å erindre bergenske skrekk-scenarier på Alfheim.

       Om Stabæk vinner sine siste tre? Neppe. Men de KAN selvfølgelig gjøre det. Vårens hjemmemøte med siddisene var en ren maktdemonstrasjon fra Daniel Nannskog og lagkameratene hans - selv om Viking reduserte og forlot Nadderud med flatterende 1-2. Tromsø hjemme? Dem har Stabæk allerede tatt seg av samme sted i cupen tidligere denne sesongen. Strømsgodset borte? Fasiten er nøyaktig den samme: Dem har Stabæk tatt seg av samme sted i cupen tidligere denne sesongen.

        Da er vi fremme ved vårt pekuniære odds-eksperiment. For med rundt 3,00 i odds på både Aalesund og Stabæk neste helg forvandles våre 4.000 innsatskroner til minst 40.000 hvis disse to lagene vinner og der fortsatt er spenning i gull-striden. Går Viking og Stabæk av banen med tre poeng hver i den nest siste serierunden, vil beløpet stige til bortimot 200.000. For oddsen på Viking i Bergen bør havne på drøyt 3,00 - Stabæk hjemme mot Tromsø gir neppe vesentlig mer enn 1,60.

       Med et sekssifret beløp i potten er vi fremme ved sisterunden og skjebnelørdagen 3. november. Oddsen på Tromsø-seier over Brann på Alfheim? I overkant av 3,00 vil jeg tippe. Og for Stabæk mot Strømsgodset i Drammen? Mellom 1,50 og 2,00? Får du fem-seks ganger pengene, ender du opp med drøyt en million som plaster på gull-såret. Om gevinsten i tillegg fjerner den lange nesen, gjenstår å se.

      - Penger betyr ingenting. Jeg skjenker dem ikke en tanke, sier Norges rikeste hver gang likningstallene legges frem. For en alenemor med hundre kroner for lite på månedsbudjsjettet er økonomiske sorger og bekymringer altoverskyggende. Selv har jeg aldri hatt penger og aldri vært opptatt av penger. Så millionen min kan expekt bare beholde - gi meg heller ett uforglemmelig øyeblikks berusende oppreisning etter alle disse årene med skuffelser, tilbakeslag, ydmykelser og fornedrelse. 

       PS. Jeg er selvfølgelig oppmerksom på at der finnes en pose-og-sekk-mellomløsning: At Brann taper og Stabæk vinner sine kamper, men at rødtrøyene sikrer seg seriegullet på bedre målforskjell. Da blir det helt sikkert et ekstra stykke kake til hver.....

Branns belgiske bragd

Av Davy Wathne - 05.okt.2007 @ 02:37
          En ørliten triumf i europeisk fotballsammenheng. En strålende bragd sett med bergenske øyne.

          Ett år etter at rødtrøyene ble hundset, hånet og herjet med for sammenlagtfiaskoen mot Åtvidaberg fra svensk Divison 1 vender Sportsklubben Brann hjem fra belgiske Brugge med billett til UEFA-cupens puljespill. Ingenting å slå seg for brystet av sammenlignet med Rosenborgs årvisse kirsebærmåltider med Real Madrid, Juventus, Borussia Dortmund og Milan. Men en revansje og en oppreisning for et utskjelt og latterliggjort såpeopera-lag fra en by som ikke har sett seriegull på 44 år.

         Å rangere Branns internasjonale bragder er verken tidkrevende eller spesielt vanskelig. Så langt er 2-1 hjemme og 2-2 borte mot PSV  i cupvinnercupen for elleve år siden det eneste som befinner seg i nærheten av seieren på Jan Breydel Stadion i Brugge. Den gangen forsvarte Brann en høyst fortjent - men altfor knapp - ettmålsseier hjemme med kjappe kontrastøt, to måls ledelse og en liten time med ryggen mot veggen i Philips-byen. Denne gangen var utgangspunktet mange ganger vanskeligere, for Branns belgiske verter trengte verken angripe eller score mål. De hadde vunnet i Bergen og kunne ro sammenlagtseieren trygt i land uten å ta uvettige sjanser og uten å  løpe noen reell risiko. Trodde de. Desto mer imponerende var måten Brann triumferte og avanserte på.

        Brann har ambisjoner om å høste erfaring, bli bedre og utvikle seg til en klubb som blir tatt på alvor utenlands. Annen måte å lære slikt på enn faktisk å måle seg mot de beste finnes ikke. Derfor er sammenlagtseieren over meritterte Club Brugge viktig og verdifull. At belgiernes eks-trener Trond Sollied skråsikkert forhåndsforkynte at Brann var sjanseløse, gjorde bare triumfen ekstra sødmefylt. Men den har også en litt skummel side. For spørsmålet om hva seieren kostet - i småskader, slitasje og motivasjonsproblemer - får en først svar på når Brann møter Lyn på Stadion mandag.

      Der var noe luntende halvhjertet over hjemmemøtet med Brugge, og Brann fikk skarp kritikk for ikke å satse på europacupen. Svar på tiltale fikk kritikerne i returoppgjøret på Jan Breydel Stadion. Spørsmålet er om det var  så smart å la seg provosere til en heltemodig gladiator-innsats - med de konsekvenser slike slag gjerne får. For glipper seriegullet, vil bergensere flest betrakte Branns europeiske eskapader som en altfor dyrekjøpt erfaring. Med poengtap mot Lyn vil triumfen mot Brugge gå inn i fotballhistorien som en bergensk Pyrrhos-seier.

        Etter bortemøtet med walisiske Carmarthen i første kvalifiserende runde var Brann-spillerne blytunge og en hårsbredd fra å gå på sesongens første Stadion-smell - mot Stabæk. Og revansjen mot litauiske Suduva i runden etter holdt på å koste hjemmepoeng mot tabelljumbo Sandefjord. Tar vi med erfaringen fra forrige ukes serie- og cupkamper, er vi ved hovedpoenget: Så langt denne sesongen har ingen norske klubber fikset å spille to kamper per uke!

        Av sesongens semifinalister  var det INGEN som hevdet seg eller nådde vanlig standard sist søndag. Lillestrøm gikk på en ydmykende hjemmesmell mot nettopp Brann. FK Haugesund fikk juling av middelmådige Notodden. Og de tapende semifinalister Stabæk og Odd Grenland pådro seg nye nederlag mot henholdsvis Lyn og Vålerenga. Parallelt har Rosenborg helt åpenbart betalt en høy Tippeliga-pris for sitt europeiske eventyr denne høsten. Laber innstilling og slett konsentrasjon ga tap for både Start i Kristiansand og Fredrikstad i plankebyen forut for Mesterliga-møtene med Chelsea og Schalke 04.

      Brann har en lang og nesten tragikomisk resultat-historie - til glede og fortvilelse for frustrerte tilhengere. Lærdommen er at en aldri kan regne med eller stole på rødtrøyene. Til gjengjeld skal en passe seg for å avskrive dem. Denne høsten har vært en sammenhengende og suksessrik ferd gjennom Brann-barrierer, og alle fallgruver og snubletråder er elegant forsert. Så langt. Fire Tippeliga-runder før slutt har serielederne sju poengs klaring til argeste gullrival. For de aller fleste andre ville høstspurten lignet en sjarmør-etappe og en parademarsj. Men med Brann vet en aldri. Spesielt ikke når klubben for første gang på elleve år ekspederer en rival med status og klang i europeisk fotball....

      

oktober 2007
ma ti on to fr
1 2 3 4
5
6 7
8 9 10 11 12
13
14
15 16 17 18 19 20 21
22
23
24 25 26 27 28
29 30 31        
             
hits