TV2Nettavisen

Time is on my side

Av Davy Wathne - 31.okt.2006 @ 15:43
      - TV 2 fikk en nedtur da Brann tapte, påstår Rune Bratseth i et intervju med Dagblad-sporten.

        Som spiller var Rosenborg-direktøren kjent for sin hurtighet, sin plasseringsevne, sine tacklinger og sine pasninger. Presisjonen og treffsikkerheten er åpenbart ikke den samme lenger. For etter å ha besværet seg over medias manglende etterrettelighet gjør  Rune Bratseth TV 2-sporten grov urett. Påstanden hans faller på sin egen urimelighet.
      
            For seeroppslutningen - og markedsavdelingen - ville det selvsagt vært en fordel om gull-spenningen holdt seg til siste spark på ballen denne fantastiske Tippeliga-sesongen. Men derfra til insinuasjoner om kollektiv depresjon i TV 2-sportens frodige mangfoldighet er spranget kolossalt. Selv den lille håndfull bergensere i redaksjonen tar Branns tilbakeslag med forbløffende sinnsro og helt uten tegn til suicidale fremstøt. Og det er ikke sånn at TV 2-sporten er en avlegger av det franske kongedømmet på Ludvig den fjortendes tid. Vi er mange - med vidt forskjellig bakgrunn og med variert geografisk og klubbmessig tilhørighet

         For helhetens, oversiktens og sammenhengens skyld: TV 2-sporten ledes av en kar fra Kongsvinger med nestkommanderende fra Nordstrand og Melbourne. Fotballsjefen kommer fra Florø, og hovedkommentatorene våre fra Hamar, Oslo, Bærum, Molde, Stavanger og Florø. Kanskje kan Vegard Jansen Hagen og Øyvind Alsaker fra nabofylket i nord mistenkes for å ha følelser for Brann, men ingen av dem har tatt egenmeldingsdager eller hatt behov for lykkepiller eller  1-3 for Rosenborg på Stadion.

          De mest benyttede fotball-ekspertene våre er hjemmehørende i  Åsgårdstrand, Oslo, Trondheim, Kristiansand og Stavanger.  Ingen vil vel beskylde Harald Bredeli, Svein Mathisen, Morten Langli eller Nils Johan Semb for å være Bergens-patrioter? Og Rune Bratseth mener vel ikke at Bengt Eriksen, Frode Olsen eller Mini mistet livslykken da Branns gulldrøm brast?

          Hver tjuende nordmann har diagnosen "bergenser". Prosentandelen er ikke vesentlig høyere blant de profilerte som jobber med fotball i TV 2-sporten. Sindre Olsen er fra Ålesund, Per Angell Berntsen fra Bodø, Solveig Bådsvik fra Haugesund, Håvard Johnsen fra Rune Bratseths nærmeste nabolag, Ida-Marie Vatn fra tjukkeste Østfold, Pål Bakke fra Ålesund, Stig Nilssen fra Stavanger, Ernst Lersveen fra Kongsvinger, Christian Paasche fra Bærum, Christer Karlsen fra Skien - han er for sikkerhets skyld og til alt overmål sønn av tidligere Rosenborg-keeper Geir Karlsen - Morten Kræmer og Andreas Ingebrigtsen fra Tromsø, Jon Børrestad fra Drammen og Annemarta Giske fra Nordfjordeid. Da står vi tilbake med Asgeir Svardal, som har ansvaret for Start, og med Kristian Oma, som er vokst opp og har spilt fotball med Alex Valencia på Flaktveit. Hans nedturer skyldes i det alt vesentlige andre forhold enn Branns tilbakeslag.

          Myter dannes fort, og Dagbladet griper utsagn som Rune Bratseths med begjærlighet. Fordi det harmonerer med avisens stadig gjentatte påstander om TV 2 som "Brann-kanalen".  Selvfølgelig er det grunner til at opplag stuper og lesere forsvinner. Men en løgn som gjentas ofte nok, iherdig nok og lenge nok blir i enkelte menneskers øyne til slutt en sannnhet. 

            Var det ikke for Terje Mosnes, Sissel Benneche Osvold, Andreas Wiese, en håndfull andre skriveføre og sudokuen i kombinasjon med lørdagskryssorden i Magasinet ville lesertallet vært enda lavere. For de udokumenterte påstandene om TV 2-sportens slagside og habilitetsproblemer er like grunnløse som de er pinlige. For Dagblad-sporten.

           Ekspertene i litt mer perifere roller kan mistenkes for å ha hatt en drøm om å spille for Brann, men verken Totto Dahlum, Bjørn Johansen, Petter Belsvik eller Harald Martin Brattbakk slapp til. Det gjorde til gjengjeld Tore Pedersen, mens Erik Myggen Mykland definitivt BURDE gjort det. Og sensommervikar Tom Nordlie kunne kanskje tenkt seg å TRENE Brann. Men foran serieavslutningen tipper jeg Viking-treneren er veldig glad Brann IKKE spiller for gull.

           Da står Rune Bratseth tilbake med fotballsendingenes to ankere: Carsten Skjelbreid og undertegnede. Førstnevnte er fra Kongsberg, men påstås å ha utviklet et slags forhold til Vålerenga. Undertegnede er fra Leesburg, Florida og så Brann bli seriemester i 1962 og for 43 år siden. Med et smil om munnen venter jeg gjerne 43 år til - til tonene fra  The Rolling Stones. For "The greatest rock'n'roll-band in the world" visste hva det gjorde da det valgte Koengen og Bergen: Time is on my side.....

Ren misunnelse.....

Av Davy Wathne - 17.okt.2006 @ 21:06
        Selvfølgelig har de helt rett! De som hevder at blogg-skribenten bare er en misunnelig stakkar. For når jeg tenker ordentlig etter, innser jeg jo at jeg i grunnen alltid har vært akkurat det. Misunnelig på dem som kunne spille gitar, stupe fra svaberg eller danse swing. De som erobret pikehjerter og medaljer og fikk Meget i skjønnskrift. Men mest av alt misunte jeg dem som VISSTE.


        Fra jeg var ganske liten gikk jeg på søndagsskolen. I Storetveit kirke. Og så rørende beretninger om Jesus og Nikodemus og fariseere og tollere. På flanellogram i kapellet. Om Lasarus og piken ved brønnen. Og om dem som kastet stein. Jeg ville så gjerne tro, ble konfirmert og håpet jeg skulle se lyset og få bekreftelsen. En dag. 


      Senere i livet har jeg ført lange og dype samtaler med dem som VET, som har visshet. Prester. Frelste. Personlig kristne. Jeg får det bare ikke til. For meg er det for mye som ikke stemmer. En allmektig gud? Ikke slik min verden ser ut.


       Siden jeg er vaskekte 68'er - jeg sier fordi det er blitt et skjenselsord og ikke noe en brisker seg av - brakte studietiden meg i kontakt med nye mennesker og miljøer som VISSTE. Som var skråsikre og hadde forklaringer. På alt. Østen var rød, og solstrålene rakk helt til Albania. 


     Ja, hvis det bare var så enkelt. Jeg ville jo så gjerne tro at det var det. Å få en sånn alt-i-ett-pakke med svarene på alle de vanskelige spørsmålene var jo selve drømmen for en vaklende og forvirret ung mann. Men min verden var ikke svart eller hvit - og slett ikke brennende rød. Så det ble med misunnelsen. Full av avind konstaterte jeg at jeg ikke hørte hjemme i fundamentalistenes selvtilfredse fellesskap.


       I moden alder har jeg med vært innom de forskjelligste miljøer - med skråsikre bedrevitere og allmenngyldige patentløsninger. Aller mest forbløffende var tiden med travsendinger på TV 2. Jeg sluttet aldri å undre meg over de mange ekspertene som liksom hadde sett løpene før, som stilte seg opp ved utbetalingslukene før starten var gått og som kunne se på bortre langside hvem som kom til å vinne. Mine bonger gikk stort sett i papirkurven. Og jeg så aldri noen av de skråsikre med penger mellom hendene.


       Et langt liv som sportsjournalist, spiller og dommer har lært meg at fotball er verdens i særklasse åpneste og mest uforutsigbare idrett. Det er uten sammenligning den sporten som rommer flest åpne dueller og ufortjente seirer. Da er det jo ikke rart jeg blir misunnelig når jeg ser med hvilken skråsikkerhet tabloidenes fotballkommentatorer forutsier utfall og kårer vinnere og tapere. Lenge før slagene er utkjempet.


       - Av skade blir man klok, heter det. Ja, tro det. Det er ikke mange ukene siden like skråsikre forhåndskommentarer måtte trykkes i faksimile. Med store kryss over. Fordi verden ikke er så enkel som prester, marxist-leninister, traventusiaster og Akersgatas forståsegpåere hevder. Faktisk kan det være smart å møte verden med et åpent sinn, med ydmykhet og med en erkjennelse av at det er noe vi IKKE vet. Som for eksempel utfallet av den nervepirrende duellen mellom Brann og Rosenborg.....

oktober 2006
ma ti on to fr
            1
2 3 4 5 6 7 8
9 10 11 12 13 14 15
16
17
18 19 20 21 22
23 24 25 26 27 28 29
30
31
         
hits