TV2Nettavisen

Fra plommer til pokaler

Av Davy Wathne - 27.sep.2007 @ 01:48
                  Egentlig har de aldri fått dreisen på annet enn filmfestivaler og sildajazz, men nå har haugesunderne fordundre meg  spilt seg frem til cupfinalen enda en gang! Mot alle odds! Og etter griseflaks med både trekning og kamputvikling i cupens åttedels-, kvart- og semifinaler. Det er bare å finne frem klapphatten og bøye seg i støvet!

                Under normale omstendigheter må en være tet-lag i Tippeligaen for å få en så billig reise til novemberfesten på Ullevaal som den FK Haugesund har hatt. En askeladd og to av toppseriens dumpekandidater er alt de blå-hvite har behøvd å ekspedere på veien frem. Det forbløffende er likevel at en middelhavsfarer i Adeccoligaen faktisk har klart det. Jeg hadde nesten sagt: IGJEN! For har ikke dette forunderlige folkeferdet ved Karmsundets østre bredd vært på Ullevaal støtt og stadig i moderne tid?

                For en utenforstående er og blir Haugesunds-fotballen et ubegripelig paradoks, og krangelen i forkant av semifinale-møtet med Odd Grenland er nokså typisk for menneskene i denne knøttlille byen på bare 32 kvadratkilometer. En kan selvsagt være enig i at Fotballforbundet burde opptrådt fleksibelt og pragmatisk og åpnet semifinale-festen for alle de ti-tolv tusen som gjerne ville være med. Men NFF var i sin fulle rett, og FK Haugesund hadde bare seg selv og lokalpolitikerne å takke for at det gikk som det gjorde med søknaden om enda en dispensasjon.

              Det er 37 år siden Haugesund arrangerte visefestival og opptrådte i pakt med tidsånden og de internasjonale strømningene for aller siste gang. Siden har byen stort sett ligget der - oversett, forbikjørt og i bakevjen uten andre impulser enn dem en håndfull filmfolk og navlebeskuende kulturpersonligheter har hatt med seg på sin årlige langweekend i annen halvdel av august. Sånt blir det verken tidsriktige stadionanlegg eller slagkraftige Tippeliga-lag av.

             Ser en bort fra kriminalstatistikken, har ikke Haugesund for vane å markere seg på et eneste samfunnsområde. Ikke utstyrer de nasjonen med visjonære politiske ledere, ikke med respekterte næringslivstopper (hvem gjør forresten det?) og slett ikke med tiljublede kunstnere. Listen over byens mest kjente personligheter er kort og krever betydelig lokalkunnskap. Men når der kommer til fotball og cup, skjer der et eller annet med de ellers så anonyme og smålåtne arabere.

            Siden serieomleggingen i 1961/62 - i det mange kaller "moderne tid" i norsk fotball - har 41 klubber vært innom eliteserien. Fire av dem - FIRE - har vært hjemmehørende i Haugesund. Ser en bort fra hovedstaden - med en million mennesker i eller like rundt seg - er ingen annen by i nærheten av dette tallet. Strindheim og Fyllingen har riktignok yppet seg, men aldri kommet ut av skyggen til Rosenborg og Brann. Så at en by med 32.000 innbyggere har produsert fire toppserie-klubber, er intet mindre enn mirakuløst. At kvartetten ligger på 26., 35., 37. og 39. plass på den såkalte "Maratontabellen", sier til gjengjeld en hel masse om Haugesunds-fotballens hovedproblem. Det har åpenbart vært viktigere å holde liv i tradisjonene og ta innersvingen på naboen enn å samle alle gode krefter og stable EN ressurssterk klubb på beina.

          Med til historien om Haugesunds-fotballen hører det selvfølgelig  at den ferskeste og mest suksessrike av disse klubbene faktisk er en slags sammenslutning, men helt enige ble en naturligvis aldri. Så da Vard sist rykket ned fra Adeccoligaen, var den eneste trøsten at de knep poeng fra FK Haugesund og tok naboen med seg i fallet. Men i cupfinalen har de altså vært både Haugar og Vard - og nå konstellasjonen Haugar/Djerv 1919 i FK Haugesund. At de aldri har vunnet på Ullevaal, er i denne sammenhengen totalt underordnet og uvesentlig. Klubbene har gitt tilhengerne sine opplevelsen og festen. Det  har aldri Tippeliga-giganter og toppserie-gjengangere som Start (nr. 7) og HamKam (nr. 11 på nevnte Maratontabell). For å nevne noen av de høyere rangerte og mer meritterte.

         Ofte er det vemodig å krysse gamle spor og se igjen steder en har minner fra og forhold til fra barne- eller ungdomsår. Det kan være en påkjenning å måtte innse at skibakken var SÅ flat og at svaberget en stupte fra lå SÅ kloss i vannflaten. Et gjensyn med Haugesund stadion tåler til gjengjeld selv den sarteste og mest ømskinnede. For der er det bare sleggekastringen som har fått en ansiktsløftning siden debuten min som dommer i 1. divisjon - det som nå heter Adeccoligaen - med Vard - Skeid i august 1975. Hva i all verden har kommunalpolitikere og fotballildsjeler holdt på med i alle disse årene? Hvordan har det vært mulig å unngå å ta inn over seg den nye tids krav? Og var det ikke på grunn av arbeidene med nytt stadion Haugar ble tvunget til å spille toppseriefotball vegg-i-vegg med nypotetene på Sakkestadbanen i 1981?

        FK Haugesund er på ingen måte den første cupfinalisten fra vår nest øverste divisjon, men vi må noen år tilbake for å finne en Ullevaal-aktør fra tabellens desiderte midtsjikt. Stort sett har det vært opprykkere og Tippeliga-kandidater som har spilt seg frem til finalen fra etasjen under. Men FK Haugesund vil definitivt returnere til Adeccoliga-hverdagen straks Ullevaal-festen er over. Til gjengjeld får klubben en historisk sjanse til å ta ny sats, knytte til seg ambisiøse støttespillere og meisle ut en offensiv strategi for veien tilbake til norsktoppen. Finalen er en fest, en enkeltstående begivenhet og en månedlang forberedelses-jippo for Rune Skarsfjord og hans lite påaktede spillere. Men semifinale-triumfen åpner dører og skaper muligheter dyktige ledere vil kunne utnytte. Spørsmålet er om disse finnes i Haugesunds-fotballen. Visefestivalen med Øystein Sunde, Finn Kalvik og Lillebjørn Nilsen var i hvert fall en velorganisert braksuksess! Det er på tide å vise at haugesundere faktisk vil noe mer enn å plukke plommer i Hardanger og leve et slaraffenliv...

          

When will they ever learn....

Av Davy Wathne - 19.sep.2007 @ 17:46
             Seks Tippeliga-runder før slutt og mens det ennå er atten poeng å kjempe om, drukner bergenske avislesere i meningsmålinger og regne-eksempler som viser at Brann tar seriegull i 2007. Som om folkemeningen betydde noe! Og som om fotball er matematikk eller statistikk og kan forhåndsvarsles via lommekalkulatoren!

              En kan selvfølgelig diskutere i sju lange og minst like mange breie hvem som er de største idiotene og hvem som oppfører seg aller mest tåpelig. Den avtroppende ordfører som kom dragende med en million til gull-fest før avspark i hjemmemøtet med Sandefjord ÅTTE runder før slutt? Bryggeribestyreren som har bestemt seg for å tappe gull-øl på flasker uten å ha lært det aller ringeste av fjorårssesongen? (Drakk han hele restbeholdningen selv?) Eller lokalpressen som har brukt to tredeler av sesongen på å intervjue Brann-reservene og de misfornøyde for så plutselig å oppdage at det statistisk sett og i følge aritmetiske formler kan gå akkurat som i 1963?
 
              Hver for seg og i fellesskap er alle disse fjollete aktørene med på å dumme seg ut for resten av Fotball-Norge og bekrefte mytene om bergensernes nedarvede dårskap. Eneste trøsten oppi det hele er at markedssjefen for spillselskapet Nordicbet er enda dummere enn alle de bergenske tåpene tilsammen. Han er selvfølgelig trønder og har bestemt seg for allerede nå å utbetale gevinsten til alle dem som har satset sparepengene sine på seriegull til Brann. Salget av bjørneskinn går åpenbart strykende på torget i Trondheim.

              Med et minimum av fotballinnsikt er det enkelt å konstatere at Lillestrøm skulle hatt straffespark på stillingen 0-0 og godt kunne vunnet hjemmekampen mot Tromsø sist søndag. Samtidig var Andreas Tegström tre centimetre og en lang Håkon Opdal-tå fra å gi vertene 1-0 like før lagene gikk til pause i Fredrikstad. Med ørsmå og helt marginale justeringer kunne Lillestrøm med andre ord toppet tabellen med bedre målforskjell enn Brann seks runder før slutt. Når romerikingene IKKE gjør det, har Brann selvsagt et aldeles fenomenalt utgangspunkt for høstspurten. Men rødtrøyene skal fortsatt møte Odd Grenland, Lyn og Viking hjemme og Lillestrøm, Aalesund og Tromsø borte før det hele er over. Går marginaler som dem vi opplevde sist helg motsatt vei, kan bildet lynraskt snus på hodet. Til alt hell vet Brann-spillerne og apparatet rundt dem akkurat det.

              Et samfunn får stort sett de politikerne det fortjener, og ikke vet jeg om gullfest-millionen ga seg noen utslag da bergenserne stappet stemmeseddelen i valgurnene dagen etter Sandefjord-kampen.  Jeg er vant til selv å betale for festlighetene jeg unner meg, og jeg er overbevist om at Bergen vil eksplodere i jubelscener en knapt har sett maken til nord for Napoli om Martin Andresen hever trofeet ved sesongslutt. Men jeg er minst like vant til at triumfer innkassert på forskudd ender i lange neser og pinlig bortkjøring av ubrukt festmateriell. Det improviserte, spontane og vaskekte funker som oftest bedre enn det kalkulerte og forhåndsberegnede. Bare spør dem som var i Molde for tjue år siden.

              Så mens vi teller ned til den meget vanskelige hjemmekampen mot nedrykkstruede Odd Grenland, kommer tonene fra Peter Seegers udødelige "Where have all the flowers gone" snikende - med sistestrofen "when will they ever learn".  Lengre oppe i teksten står det "long time passing" - et annet sannhetsord bergenske politikere, ølbryggere og journalister godt kan merke seg. Så inntil videre gleder jeg meg over de gull-heltene vi faktisk har her i by'n og hvert flyktig møte med Leif Amundsen, Odd Oppedal, Gunnar Tiller og Per Pettersen. De gutta tok ingenting for gitt. De spilte til fløyten gikk og pokalen var deres.

           

Tarvelighetens triumf

Av Davy Wathne - 08.sep.2007 @ 00:03
                Kanskje opplever mobben  det som en aldri så liten triumf at den endelig lyktes i bestrebelsene på verbalt å kjeppjage Stig Inge Bjørnebye fra Start og fra Kristiansand. For alle andre enn de ansiktsløse feigingene bak tidenes sjofleste og mest tarvelige trener-trakassering  var det som skjedde natt til onsdag 5. september 2007 bare trist.

                Stig Inge Bjørnebye er kanskje ikke norsk fotballs mest erfarne trener, men det var nå ham Start-ledelsen satset på da den ikke orket mer av Tom Nordlie. Og det var ham de samme lederne støttet og stilte seg bak da brottsjøene rystet skuten gjennom årets sørlandske skrekk-sommer. Lokalpressen gjorde riktignok hundreogåtti-graders vending da juli-regnet plasket ned som verst, men offisielt og utad sto i hvert fall sølvguttene fra 2005 samlet bak sin trener. Til påkjenningene ble så store at det sto om liv og helse og det ikke fantes noen annen utvei enn å pakke sakene og søke tilflukt i hovedstaden.

              Spesielt raffinert var det selvfølgelig  ikke, men det gikk i hvert fall an å spyle vekk dritten og bli ferdig med den da frustrerte Brann-tilhengere gjorde sitt fornødne på bilpanseret til Ivar Hoff i nedrykkssesongen 1979. De ondsinnede ryktene Stig Inge Bjørnebye har vært utsatt for i Kristiansand fantes der ikke våpen eller midler mot, og til slutt hadde dråpen hult ut steinen. Ansvaret må redaktører og medie-overhoder dele med dem som under psevdonym og uten å gi seg til kjenne fritt fråtset i løgner, halvsannheter, forvrengninger og injurierende slarv.

             I riktig gamle dager var det slik at leserbrev-redaktøren i Bergens Tidende kastet anonyme innlegg i papirkurven. Uten å lese dem. For et budskap uten avsender var intet budskap. Kan en ikke vedstå seg ytringen sin, ja, så får en holde tann for tunge eller la pennen ligge. Moderne teknikk har gjort den typen siling og utvelgelse umulig. Sier nettredaktørene, strekker armene i været og bedyrer sin ansvarsfrihet. Dermed er det altså ikke lenger slik at en mediebedrifts logo er et stempel, en godkjenning og en garanti for at innholdet er sannferdig, har allmenn interesse og er relevant. Uten å gi seg til kjenne kan tvert imot hvem som helst si eller skrive hva som helst om hvem som helst. Uten å måtte dokumentere påstandene eller stå til ansvar for dem. Og fotballtrenere i motbør er åpenbart den mest takknemlige skyteskiven av alle.

                 - Bjørnebye ferdig, sto det på meldingen som bredte seg som ild i gresk gress på norske nettsteder sist onsdag. Kanskje sånn umiddelbart og i første omgang, men neppe i et lengre perspektiv. For selv om han har bommet og gjort dumme ting, er eks-proffen en fighter som aldri gir seg. Men bakholdsangrep som rammer ens nærmeste, er vi alle ekstremt sårbare for. Og av og til må en stoppe opp og spørre seg om det en holder på med faktisk er verdt prisen en er i ferd med å betale.

                 Selv har jeg alltid hatt en svakhet for Sørlandet og landsdelens innbyggere - og det har jeg fortsatt. Jeg finner menneskene der usedvanlig omgjengelige og sjarmerende og rikelig utstyrt med mye av den smilende ro og trauste overbærenhet jeg skulle ønske jeg hadde en porsjon av selv. Men bak og under denne idyll-fasaden skjuler det seg åpenbart egenskaper og tilbøyeligheter vi på våre kanter av landet er forskånet for. Bergensernes direkte stil kan sikkert virke både krenkende og taktløs, men vi vet i hvert fall hvor vi står og hvor vi har hverandre. Behandlingen Stig Inge Bjørnebye har fått i Kristiansand -  av narraktige tiskere, sensasjonslystne renkespillere og  nederdrektige intrigemakere - må være den norske fotballhistoriens sjofleste og mest skjemmende så langt.

                - Den står sterkest som står alene, hevder Henrik Ibsen i "En folkefiende". Og kanskje var det akkurat den erkjennelsen Stig Inge Bjørnebye ville dele med spillerne sine da han inviterte dem inn i bøkenes verden og søkte å utvide deres litterære horisont. På de mange sørlandske hyklere og dobbeltmoralister finnes der sannsynligvis ingenting som biter. Til det er opplevelsen av egen høymoralske fortreffelighet for sterk. Men kanskje kan Per Aabels uforlignelige tolkning av H. C. Andersens fabel om fjær og høns i "Det er ganske visst" få NOEN av dem til å stoppe opp og tenke seg om. Så kan den som er uten plett og lyte og ikke har en eneste flekk på sitt livs laken stå på torget i Kristiansand og kaste stein.  Å forveksle "moral" med "mangel på anledning" har aldri vært spesielt imponerende.

          

september 2007
ma ti on to fr
          1 2
3 4 5 6
7
8 9
10 11 12 13 14 15 16
17 18
19
20 21 22 23
24 25
26
27 28 29 30
             
hits