TV2Nettavisen

Sunt bondevett?

Av Davy Wathne - 28.sep.2006 @ 19:35
       - Mary had a little lamb, ertet The Kop da Tommy Docherty ledet Manchester United mot Liverpool på Anfield. Et frekt og småraffinert apropos til United-managerens affære med konen til klubbens fysioterapeut.


        - Reis hjem - som i 1945, sang Stabæk-fansen til Uwe Rösler. Pinlig, platt, plumpt og ubehjelpelig. Historisk ukorrekt og hinsides enhver folkeskikk. Og alt annet enn morsomt og bærumsk forfinet. Men derfra og til bøtlegging bør spranget være langt i et moderne demokrati med ytringsfrihet. Retten til å dumme seg ut verbalt må eksistere også for tåpelig vestkant-ungdom.

        I Bergen har jeg skammet meg over "grisetryne" og "sønn av en alkis" - sjofelheter fra Brann-tilhengere som ble isolert og frosset ut fra Store stå. Fordi omgivelsene følte ubehag og reagerte sunt da dårskapen antok beklemmende dimensjoner. Og jeg tror mer på vettug selvjustis enn på bøter, trusler og straff fra Fotballforbundet.

       Med en viss undring har jeg fått med meg at noen av de dummeste guttene jeg gikk på skole med er blitt jurister med en viss suksess. I hvert fall hvis en bruker skattbar nettoinntekt som mål på vellykkethet. Uten å gå dypere inn i materien har jeg slått meg til ro med at det sannsynligvis skyldes at norsk jus er tuftet på sunt bondevett. Og at disse litt-under-gjennomsnittet-pappaguttene fra Fana lever høyt på sin middelmådighet. Hva skal en så si om norsk fotball-jus?

        Ubegripelig. Verken mer eller mindre. Her plasseres en på tribunen for bagateller. En frarøves retten til å utøve yrket sitt for en slengbemerkning. En får munnkurv eller karantene for spontane utbrudd i kampens hete. En fratas vanlige borgeres grunnlovfestede rettigheter. Og en bøtlegges for ting vilt fremmede mennesker uten tilknytning til klubb eller lag finner på å gjøre.  Er det mulig? Er det juridisk holdbart? Er det til å leve med?

        For mer enn tjue år siden var jeg på europacup-finale mellom Liverpool og Juventus i Brussel. En skrekkopplevelse og en tragedie av traumatiske dimensjoner. Og med alvorlige konsekvenser særlig for engelskmennene. Som måtte betale en høy pris for tilhengernes herjinger. Men hvem var disse tilhengerne? Hvor kom de fra? Hvilken tilknytning hadde de til Liverpool, som hadde marsjert i fremste rekke og snudd hver stein i jakten på destruktive og voldelige elementer?

       Her hjemme risikerer klubber å bli bøtelagt for for forseelser  tilfeldig tilreisende begår. Og arrangørklubber kan bli stilt til ansvar for handlinger de verken kan forutse eller gardere seg mot. Hvis jeg f. eks. tar på meg gul trøye, stiller meg bak målet til Håkon Opdal på Åråsen og kaster en mynt eller stein eller mobiltelefon i hodet på Brann-keeperen. Hva skjer da? Får Brann poengene?

        Jeg sier ikke at alt er sunt og riktig og til å få forstand av i norske rettssaler. Men norsk fotball-jus har etablert en forunderlig praksis som neppe ville gjort pappaguttene fra Fana til lønnsvinnere. Til det er den underliggende tenkningen åpenbart for innfløkt og komplisert.

     
       

Trøndersk selvpisking

Av Davy Wathne - 28.sep.2006 @ 18:41
   - Hva er galt med Rosenborg?

   Min første reaksjon var at noen måtte ha slått feil nummer. Men den trønderske herrestemmen i den andre enden gjentok:

   - Hva er galt med Rosenborg?

   Det var fredag morgen, og jeg var på vei inn i  "Jespersen-tunnelen" - ifølge flybuss-sjåføren er tunnelen med fotoboksen omdøpt til det - noen kilometer sør for Værnes. 

     - Jeg tror kanskje du har ringt feil, forsøkte jeg. Men den unge journalisten fra Byavisa hevdet hardnakket at han var interessert i mitt svar og min analyse - dagen etter 2-5 for Sandefjord i cupen.

      Nå har det seg slik at jeg - av grunner jeg har valgt å glemme - holdt meg lengst mulig unna Lerkendal i nærmere ti år. For så å oppdage at tiden leger de fleste sår. Og at Brakka fortsatt er et særdeles trivelig sted med djevelsk dyktige, ambisiøse, kunnskapsrike og reflekterte mennesker. Og med gamle Rosenborg-kjemper som synes det er gøy å mimre om den gangen Brann sendte dem ned i 2. divisjon (det var i 1962) og nektet dem opprykk til 1.divisjon igjen (i 1965). Enda gøyere synes Odd Iversen det er å minnes granatsjokket han ga Branns nyinnkjøpte keeper Tor Enge sensommeren 1972. Postbudet fra Stavanger var mørkhåret da han entret banen og hvit som snø da han kom inn til pause - etter fire baklengs fra Ivers.

         - Dessverre må jeg medgi at jeg ikke er i stand til å peke på en eneste feil eller svakhet ved Rosenborg, så jeg foreslår at du ringer Nils Skutle, Rune Bratseth eller Mini, svarte jeg. 
  
            For på seksti mils avstand er det ingen tvil om at Rosenborg ligner et mønsterbruk - med penger, kompetanse, erfaring, ja, ALT som skaper et vinnerlag og en klubb med mesterskapspotensial og internasjonal fremtid. Kanskje har de noe å lære om personalbehandling og lojal oppbacking av trenere under press, men i det store og hele har Rosenborg en masse å lære BORT. Og MULIGENS ett og annet å lære. Men ikke av meg.

        På flybuss-radioen hørte jeg P4-intervjuer med rasende Rosenborg-supportere som hadde måttet avbestille Oslo-weekenden i november og hevdet at sesongens utgave er "den dårligste på tretti år". Fordi tingenes iboende faenskap hadde gitt dem fire forunderlige baklengs på en halvtime mot Sandefjord. Etter seks strake seirer og med tabelltoppen en hengekamp unna. Hvor historie- og kunnskapsløse er det mulig å bli? Og hvor blottet for innsikt i fotballens paradoksale virkelighet har en lov å være når en jobber med emneområdet i en lokalavis.

        På våre kanter har vi måtte døye nederlag for Greåker, Sagene, Raufoss, Vidar, Fana og Fyllingen bare i min levetid. Ja, Vålerenga var faktisk 3. divisjons-klubb en gang de slo Toppserie-Brann 3-0 i cupen.
Men i etterkant ser jeg jo at Adresseavisen har feiret overgangen fra fullformat til tabloid med en orgie i nostalgisk skjønnmaling av Eggen-epoken. Dem om det. 

      I Bergens Tidende har de foretatt samme forvandlingen ved å snu opp-ned på innarbeidete forestillinger og begreper. I gårsdagens utgave beskrives tidligere ASA-leder Ivar Hanestad som "Brann-ryddegutt". Mannen var i virkeligheten en hårsbredd fra å utrydde Sportsklubben fra jordens overflate. Hadde han fått viljen sin, ville en sannsynligvis dyrket poteter  under plast der høstens gull-jakt foregår. Så hvis Byavisa ringer og spør hva som er galt med Brann, skal de få svar.
     

Myten, magien og marerittet

Av Davy Wathne - 12.sep.2006 @ 23:02
             - Det va så my' æ sku ha sagt te dæ, synger Åge Aleksandersen i en mer enn tjue år gammel trøndersk hit-låt. Og akkurat den følelsen sitter en med når Diego Maradona ikke lenger er her. For en unner jo denne stakkars tusenkunstneren det aller beste - og så er argentineren hjelpeløst fanget av sin egen berømmelse, et viljeløst offer for mytene, magien og det totale hysteriet rundt ham.


           Det er nokså nøyaktig 25 år siden en gruppe norske sportsjournalister på "studietur" til Benidorm og Alicante møtte en mye omtalt tenåringsstjerne fra Argentina på europeisk jord for aller første gang. Han hadde ledet landet sitt til VM-gull i juniorklassen, men landslagssjef Cesar Luis Menotti hadde vendt det døve øret mot folkekravene og unnlatt å ta Diego Armando Maradona med i troppen til VM på hjemmebane tre år tidligere. Selv om han var argentinernes yndling og mer enn god nok for laget. Nå var han her som ledd i oppkjøringen til Spania-VM sommeren etter.


             Tre sekunder tok det før de fremmøtte var fengslet og fascinert og sto som fjetret og fulgte den unge virtuosens lek med ballen. Resten er historie, og en hel fotball-verden har fulgt og levd med i epoke-avsnittene, suksessen, skadene, triumfene, kokainen, skandalene, luftgeværet, Fidel Castro, slankingen og den vanvittige såpeoperaen rundt en av århundrets mest markante profiler. Rundt seg har Diego Maradona en aura og et magnetfelt av mysterium og total fascinasjon.


         Er det mulig å bevare vett og forstand og en liten privat bit av seg selv oppi alt dette? Eller er Elvis Presley, Michael Jackson og alle de andre som ikke har en ledig kvadratmeter eller en mulighet for rekreasjon og avslapping forhåndsdømt til å gå til grunne under berømmelsens vekt. I en epoke der ungdommen opptrer som om oppmerksomhet er alle tings mål og selve hensikten med tilværelsen kan det være smart å lese sagnet om kong Midas og hans vanskjebne i møtet med vinguden Dionysos.


         Mens lagkameratene koste seg med Fløien, Fisketorget og Akvariet, satt Diego Maradona innemurt på hotellrommet på flunkende nye Hotel Havnekvarteret på Bryggen. Selv tanken på en hemmelig og høyst privat sjøflytur til Folgefonna og Hardangerfjorden vokste ham over hodet. Hysteriet utenfor slo mot ham fra frokost til nattmat. Selv i septemberstille Bergen ble klaustrofobien kvelende.


        - Jeg tror hans eneste virkelig lykkelige øyeblikk i Norge var da han satt på en benk utenfor Stortinget natt til fredag og røkte sigar, sa Pål Berrefjord i arrangørselskapet Kulturentreprenørene 2030 da Diego Maradona hadde satt seg på flyet til Stockholm. Der nye folkesammenstimlinger, nye autografjegere og nye fotosesjoner med vinkende småbarn og aldrende fotballkolleger venter. 


      På elleve hektiske septemberdager har Bergen hatt besøk av Rolling Stones og av Diego Maradona med følge - naturstridig og nesten ikke til å begripe. Dessverre har de celebre gjestene stilt seg sånn at det var umulig å behandle dem slik vi gjerne vil i denne gjestfrie og hjertevarme byen. 


      - Det var så mye vi gjerne ville vist deg, Diego. Så mye vi ville delt med deg og latt deg slappe av med og nyte. Kose deg ved synet av. Men prisen du betaler for suksess og berømmelse er åpenbart ufattelig høy.


     Mange unge drømmer nok om å bli som Maradona og oppnå samme status og berømmelse. Ikke glem at kong Midas kunne gå til elven Paktolos og bade bort gaven fra Dionysos. Diego har ingen steder å gå. Jeg tipper verdens kanskje mest berømte og ettertraktede mann er en av klodens desidert ensomste!

Trønder - men bare for en stund?

Av Davy Wathne - 12.sep.2006 @ 19:23
    - En tilstand i sjelen, påstår Ole Paus om det å være bergenser. Tidligere Brann-trener og -direktør Arve Mokkelbost kaller det "en diagnose". Hva skal en så si om det å være trønder? Det er i hvert fall helt åpenbart at det er tidsbestemt og noe som går over.


     Først og fremst og bare så det er klinkende klart: Idretts-Norge har en masse å takke trøndere for. Uforglemmelige øyeblikk i løyper og bakker, på baner og gressmatter. En forbløffende høy prosent av våre idrettshelter og -heltinner er og vil alltid være trøndere - også når vi beveger oss i retning fotballen. Men hvorfor i all verden er der så mange trønderske toppdommere? Og hvorfor skifter de til ikke-trønderske klubber.


  Jeg har ingen problemer med å forstå at folk flytter - eller flykter - fra Trondheim eller småbyens grisgrendte nabolag. Problemet er at Fotballforbundet betrakter Roy Helge Olsen og Per Ivar Staberg som "nøytrale" og habile til å dømme Rosenborg straks de har levert flyttemelding og valgt seg klubber som Flekkerøy eller Harstad. Er de virkelig det? Opphører de å være trøndere straks de melder flytting eller betaler medlemskort i et annet idrettslag?


     - Du kan nok ta meg ut av Sandviken, men du kan ikkje ta Sandviken ut av meg, sang Reidar Bjørnestads kamerater i den tidligere FIFA-dommerens vakre og vemodsfylte begravelse. Og nettopp Reidar Bjørnestad er dagens Tippeliga-dommeres "far" og fødselshjelper. Det var han som meislet ut konseptet. Det var han som opptrådte som åndelig veiviser og mentor for de aller fleste av dem. Og takket være hans strålende innsats har flere av dem fått spennende oppdrag og høstet anerkjennelse internasjonalt. Problemet her hjemme er habilitetskriteriene og den sviktende vurderingen av hva som er sunt og riktig.


      Der er minst fjorten faste Tippeliga-dommere. Tre av dem er etter det jeg kan skjønne vaskekte trøndere. En av disse representerer en trønderklubb - for sikkerhets skyld nord-trønderske Stjørdals-Blink. Trioen er med andre ord hjemmehørende i andre fotballkretser enn Rosenborg og på den måten uhildet og habile og velegnet som kampledere på Lerkendal eller i de svart-hvite bortekamper. Etter mine begreper reiser dette mange spørsmål og sår en tvil vi kunne og burde vært foruten. For jeg tror ikke det å være trønder går over av seg selv eller forsvinner straks flyttebilen rygger inn på tunet.


     Jeg sier IKKE at de trønderske Tippeliga-dommerne favoriserer Rosenborg. Jeg sier IKKE at det er fordi han er trønder Per Ivar Staberg unnlot å dømme straffespark for Stabæk i Rosenborgs forrige hjemmekamp. Men jeg synes det er unødvendig å berede grunnen for denne typen tvil og spekulasjoner når vi står overfor tidenes jevneste og mest spennende sesonginnspurt. Og jeg tror ikke Terje Hauge ville blitt satt til å dømme Brann om Olsvik-dommeren meldte overgang til Nordkjosbotn.


      Det var en sensasjon da bergenseren Reidar Bjørnestad ble satt til å dømme cupfinalen mellom Brann og Lillestrøm for 28 år siden, og det la et vanvittig press på rakryggete Pat'en. Som unnlot å melde seg inn i Skeid slik den fotballspillende bestekameraten Endre Blindheim gjorde da de begge gikk på Sosialhøyskolen i Oslo. Da ville det med dagens habilitetsoppfatning vært uproblematisk med Reidar Bjørnestad som dommer i Branns kamper hele tiden. Men sånn er jo ikke vanlige menneskers virkelighetsoppfatning. Å være bergenser går aldri over. Men kanskje finnes der en kur for det å være trønder?

- Møkk i øra!

Av Davy Wathne - 12.sep.2006 @ 15:54
      Alle rådene var kanskje ikke like gode, men ett var det i hvert fall smart å lytte til da Ivar Fredriksen holdt sin såkalte "dommerinstruksjon" for linjemennene en time før avspark. For den legendariske FIFA-dommeren fra Lillestrøm var en spillernes dommer og ga sine assistenter grei beskjed:
    - Når det gjelder verbale reaksjoner på avgjørelsene våre, har vi møkk i øra!


   Det er ingen uenighet om at dommeren er spillets tjener og best når han ikke blir lagt merke til. Likevel hendte det at det stormet rundt Ivar Fredriksen og de andre pipeblåserne på syttitallet. Noen var selvhøytidelige posører og betraktet seg som fotballforestillingenes hovedpersoner. Andre tok  imidlertid konsekvensen av at det var spillet og spillerne publikum betalte for å se. Ivar Fredriksen var en av dem.


      Søndag ble Hans Åge Yndestad utvist for skjellsordene han slynget mot Espen Berntsen på Alfheim. Jeg vet ikke hva han sa, og jeg kan ikke garantere at ikke Tromsø-spilleren ville fått rødt kort også av Ivar Fredriksen. Men jeg tror det ikke. For i likhet med brorparten av sine samtidige var lysluggen fra Åråsen opptatt av å forstå spontanreaksjonene og ikke gjøre eventuelle feilavgjørelser enda mer ulykksalige ved å følge dem opp med gule og/eller røde kort. 


       Mandag fikk Stabæk-strategen Joakim Persson gult kort for en felling som kunne gjort Eirik Bakke til fotballinvalid og rullestolbruker. Og da har vi den paradoksale situasjonen at det på en måte er verre og mer alvorlig å krangle på dommeravgjørelser enn å overfalle motstandere på en voldelig og farefull måte. Mer pervertert og i strid med spillets ånd og idé er det vel ikke mulig å få det.


      Selvsagt må dommeren slå ned på skjellsord som utfordrer hans autoritet, bringer sporten i vanry eller sår tvil om hvem det er som faktisk bestemmer utpå der. Spørsmålet er om det var så forferdelig mange andre enn Hans Åge Yndestad og Espen Berntsen selv som fikk med seg det som ble sagt på Alfheim-kunstgresset.  Dessuten er det slått fast i norsk rett at nordnorsk språkbruk er friskere og frodigere enn dagligtalen på Kalfaret og Blommenholm. Sagt på en annen måte: Ville Vang-dommeren tapt noe på å ha møkk i øra, blunke til den frustrerte TIL-spiller og si at "neste gang sender jeg deg i dusjen"? Og ville det ikke vært betryggende om Roy Helge Olsen tok ansvar og ikke overlot til Stabæk-ledelsen å plukke Joakim Persson av banen da det kokte i knollen på svensken?
      

september 2006
ma ti on to fr
        1 2 3
4 5 6 7 8 9 10
11
12
13 14 15 16 17
18 19 20 21 22 23 24
25 26 27
28
29 30  
             
hits