TV2Nettavisen

Daydream believer

Av Davy Wathne - 31.aug.2007 @ 16:28
                     - Drømmer du også om natten, spør min danske kjæreste når hun synes det går for vidt i fullt dagslys. Fantasilivet til Knut Tørum vet jeg ingenting om, men det var nok flere enn Asgeir Snekvik og Bjarte Kringlemoen som dro på smilebåndet da Rosenborg-treneren kommenterte utfallet av Mesterligaens puljetrekning.

                    - Målet er en plass blant de to beste, sa eksil-bergenseren med et smil om munnen - etter først å ha innrømmet at Rosenborg havnet i en av de to tøffeste puljene. For denne gangen var det ikke klubb-navnene til KIL/Hemne og Skeid som kom opp av UEFA-hatten.

                   Tolv uker er gått siden 19 år gamle Asgeir Snekvik sørget for både 2-1 og 3-3 i KIL/Hemnes hjemmemøte med Rosenborg i norgesmesterskapets 2. runde. Bjarte Kringlemoen holdt buret rent da Skeid tvang trønderne ut i nye ekstraomganger på Bislett runden etter. De må ha sovnet med et smil om munnen i går kveld. 

                    - Dødt løp mot oss, og nå har Rosenborg ambisjoner om å ta innersvingen på i hvert fall to av de tre storklubbene Chelsea, Valencia og Schalke 04.

                    Ingen av Rosenborgs puljerivaler ble seriemestrer forrige sesong. Men det var nære på for alle tre. Chelsea var den argeste utfordreren for Alex Fergusons mannskap og fulgte Manchester United til døren i engelsk Premier League 2006/2007. Schalke 04 duellerte voldsomt med Werder Bremen i tysk Bundesliga, men i nest siste runde gikk begge på trynet. Rune Bratseths gamle venner snublet i hjemmemøtet med Eintracht Frankfurt. Og samtidig tapte Schalke 04 for et kriserammet og hevnlystens Borussia Dortmund i øl-byen. Dermed smatt Stuttgart forbi og berget seriemesterskapet med seier i siste kamp. I Spania lignet Valencia er verdig utfordrer for Real Madrid og Barcelona, men i innspurten stoppet det aldeles opp for giganten fra Mestalla. På de tre siste rundene avga Valencia åtte poeng - tre hjemme mot Villarreal og to mot nestjumbo Real Sociedad. Og kanskje enda verre: Tre mot drabantby-dvergen Levante fra Valencias nærmeste nabolag.

                      Det er med andre ord tre revansjelystne storklubber med stolte tradisjoner og stjernespekkede spillerstaller Rosenborg skal i aksjon mot. At trønderne - riktignok med et selvironisk smil om munnen - signaliserer at de har ambisjoner om å avansere til turneringssluttspillet, er enten et pliktløp, en spøk eller et uttrykk for avansert klokskap ervervet gjennom år med Mesterliga-fotball. For hvis det er noe Rosenborg har lært seg ved å delta år etter år og hyppigere enn noen annen på den internasjonale arena, ja, så er det at alt er mulig for den som tør.

                    I utgangspunktet vil jeg tro avstanden mellom Chelsea, Schalke og Valencia på den ene siden og Rosenborg på den andre omtrent  samsvarer med kvalitetsforskjellen på Troillongan og KIL/Hemne og Skeid. På den måten kan sesongens kanskje mest ydmykende Rosenborg-forestillinger bli en påminnelse om mulighetene som ligger der. For hvis Knut Tørums gutter overgår seg selv slik spillerne fra Kyrksæterøra og Torshov gjorde det i juni, ja, så er Mesterliga-kampene mot tre av Europas giganter helt åpne. Forutsetningen er selvfølgelig at Rosenborgs motstandere tar like lett på oppgaven som de svart-hvite selv gjorde det i cupens 2. og 3. runde. Gjør de IKKE det, kan Knut Tørums sommerlige dagdrøm veldig fort bli et poengfattig høst-mareritt. For ingen kan regne med å få oppfylt BÅDE dagdrømmene og det en fabler om når mørket faller på.

   

Gjennom Brann-muren

Av Davy Wathne - 31.aug.2007 @ 00:30
             Laget har kanskje ikke briljert eller opptrådt ultraprofesjonelt og overbevisende den siste måneden, men faktum er at Brann  på bare tjue dager har brutt i hvert fall fire barrierer. For oss som har fulgt klubben på nært hold siden Kniksen var tenåring og bergensere flest trodde slike spillere stadig vekk ville dukke opp på våre kanter er det intet mindre enn en sensasjon.

             Det begynte pent og forsiktig med at Brann mestret situasjonen og for første gang i nyere tid gikk seirende ut av en viktig kamp mot Rosenborg. Ja, en kamp som faktisk var minst like viktig for trønderne som for Brann. Det var nemlig Rosenborg som hadde presset på seg. Det var for en gangs skyld Stadion-gjestene som MÅTTE vinne. Selv om 3-0 ble 3-2 og alle med medfødte hjertelidelser ble veldig klar over akkurat dem i sluttminuttene, var det en Brann-barriere som ble brutt i Bergen lørdag 11. august.

             En ny forbannelse ble brutt på SørArena i Kristiansand for en uke siden. I fjor brente Brann straffespark og tapte 0-1 hjemme for nettopp Start etter en tilsvarende sørlandsk forsvarskamp. I Kristiansand berget rødtrøyene ett poeng og fortsatt tabell-topp med Armann Bjørnssons sene utligning. Decenniers skuffelser og tilbakeslag har gjort oss smålåtne her mellom fjellene. 1-1 mot nedrykkstruede Start markerte faktisk et epokeskifte. Brann fikk et resultat mot en desperat dumpekandidat som hadde tatt ledelsen!

              For dem som ikke skjønner tegningen og mangler historiens perspektiv på resultatet: Husk at Brann avga fem poeng til Start og Moss da disse to rykket ned høsten 2002. Året etter rotet Brann bort fire poeng mot Aalesund og Bryne og hele ni mot Stabæk og Sogndal i 2004. I 2005 stakk nedrykkslagene Bodø/Glimt og Aalesund av med til sammen åtte Brann-poeng, og i fjor var degraderte HamKam det første laget som slo Mons Ivar Mjeldes mannskap - for sikkerhets skyld 4-0 på Briskeby-gresset i den tolvte serierunden 2. juli. Konklusjon og lærdom: Brann har hatt et vedvarende problem nettopp med nedrykkskandidater. Jeg sier ikke at spøkelset er avlivet, men jeg konstaterer at Brann tok poeng mot Start - mot alle odds.

            Mot Suduvas forskremte halvamatører fra Baltikum har Brann brutt nye barrierer. De har unngått å dumme seg ut mot en mindreverdig europacup-rival tross gjestenes grotesk flatterende 1-2 i Bergen i Stadions knedype plaskedammer for fjorten dager siden. Og Brann gjorde det uten Martin Andresen som dirigent og innpisker i returoppgjøret. Med tanke på kommende sesonger er ikke minst det siste veldig viktig. Av mange årsaker.

            Alle Branns barrierebrytende august-kamper har hatt sine skjønnhetspletter. Som de skjemmende baklengsmålene på tampen av bortemøtet med Strømsgodset i Drammen. Likevel er det noe grensesprengende annerledes over det Brann har drevet med i første del av sesonginnspurten denne gangen. Det betyr IKKE at alt er herlighet og glede og at pokalen kan sendes til inngravering. Men den kvelende fornemmelsen av at rødtrøyene er forhåndsdømt til å mislykkes og at det hviler en forbannelse over klubben og byen er i ferd med å slippe taket. Mer skal ikke til for å glede et folkeferd klokt av skade.

Når Sørlands-solen går ned......

Av Davy Wathne - 29.aug.2007 @ 19:24
                       Glem alt du har hørt og sett og lest om blide og tålmodige sørlendinger i en evig solfylt skjærgårdsidyll. Glem dyrepark og Hamresand og Hennig Olsen-is og Sørlands-chips. Glem Quart-festival og alt de gjør for å bevare regnskogen på de kantene av landet.  Sannheten er at sørlendingene er verre enn kaptein Sabeltann, greven av Gral, løver og tigre  og den zoologiske hagens flekkhyener. Til sammen. De slåss så fillene fyker og har mest av alt lyst til å klore ut øynene på hverandre. Gamle venner truer med aldri mer å komme på hverandres grillduftende hagefester. Og fiskesuppen med blåskjell og biter av krabbe og hummer kan værsågod bare stå der og bli kald!

                      Hva det er som har skjedd? Hvorfor krangler den sørlandske fotballfamilien så busten fyker? Ikke fordi Start har solgt unna arvesølvet og risikerer å rykke ned fra Tippeligaen. Ikke fordi Fløy etter alt å dømme har forspilt sine sjanser til å rykke opp i Adecco-ligaen. Men fordi Start var så syndige at de mønstret et slagkraftig mannskap mot nettopp Fløy i mandagens 2. divisjonsoppgjør på Kristiansand stadion. Siden har debatten og invektiv-utvekslingen rast på nettet og i avisspaltene - med ord og karakteristikker ingen har lært på søndagsskolen eller landsdelens mange bedehus.

                        Når de bare får summet seg, skjønner nok de driftige fotball-ledere på den paradisiske ferieøyen at de utelukkende har seg selv og sine spillere å takke for at sesongen ender som den gjør. Hvis en for alvor mener at nedrykkstruede Start 2 skulle stilt C-preget og med hoftefest og bare lagt seg paddeflate for å hjelpe Fløy til tabelltoppen, er noe riv, ruskende galt med holdninger, fotballmoral og fair play der ute mellom teinene, ålerusene og fiskegarnene. 

                       Personlig tror jeg fotballformannen gjerne skulle gitt en finger og en tå for ikke å ha skrevet det første flammende debattinnlegget om erkefienden Start, som han ønsket nord og ned og forhåndsdømt til evig pinsle på et sted folk fra Flekkerøy ikke tør nevne navnet på. Til det er respekten for bedehuset og hummerens fredningstid for sterk. Men nå er det altså sagt, og følelsene flammer som ordene i munnen på en vekkelsespredikant.

                       Kjernen i saken er spennende og interessant også for oss som bare er avstands- og sommerforelsket i det sørlandske. For temaet opptar og engasjerer fotballfolk over alt i kongeriket. I hvert fall der de har 2. divisjonsklubber med ambisjoner - og møter motstand fra Tippeliga-klubbenes andrelag. For på dette punktet må alle omfavne og være enig med Fløys utskjelte fotballformann: Det er ikke mening i at noen møter andrelag med purunge gutter helt uten toppserie-erfaring den ene uken, mens andre plutselig får halve førstelaget til Start, Stabæk eller Vålerenga i fleisen den neste. Det er tilfeldighetenes spill og det vilkårlige i selve serieavviklingen frustrerte fotball-ledere i 2. divisjon vil til livs. Og i det gir vi dem engasjert medhold.

                        Vårt velmente forslag fremsettes som et høflig og forsiktig spørsmål: Hvorfor kan ikke disse styrtrike Tippeliga-klubbene holde seg med en landsomfattende serie for sine nest beste? Hvorfor er der ikke en egen rekrutteringsserie med fjorten B-lag fra vår fornemste divisjon? Det ville etter mitt skjønn løst alle problemene. Og kanskje til og med gjenskapt den sørlandske idyll vi alle trenger til rekreasjon og avkopling og vederkvegelse for sjelen når fellesferie-regnet øser ned på hjemstedene våre. Da kan solen igjen skinne på blide, godmodige sørlendinger med all verdens tid og ikke en bekymring i tilværelsen. Ikke flere enn dem Erik Solér, Svein Mathisen og Stig Inge Bjørnebye steller i stand..............
                     

                      

Sørlandske selvmål

Av Davy Wathne - 24.aug.2007 @ 19:10
    - Einar, du er min aller beste venn, sang Lille Grethe for et halvt århundre siden.
    - Einar, skal vi to leke litt igjen?

      I følge den kulørte ukepressen skranter dessverre helsen til vår stormende populære revy-dronning. Men jaggu får han så ørene flagrer, den stakkars Einar Øgrey Brandsdal også. Hør bare hva fotballpresident Sondre Kåfjord sier om den sympatiske sørlendings velmente forsøk på en bonus-håndsrekning til nedrykkstruede Start:

        - Et av de største selvmålene i norsk fotballhistorie.

       Vi som er gamle nok til å huske Cay Ljosdahls suser i eget nett fra midtstreken på Brann Stadion i 1973 skjønner jo hva DET betyr. 

          Forsøk på bestikkelser er ikke noe nytt når det blir snakk om Brann og Start, disse to klubbene som på forunderlig vis knyttet helt spesielle vennskapsbånd på en minst like spesiell europacup-tur til Island for drøyt en mannsalder siden. Det var på den tiden Cay Ljosdahl fant det opportunt med en hundreogåttigraders vending og en perfekt dupper i nettet bak sin egen forfjamsede keeper. 

         I 1975 var Viking allerede mester da en serierunde gjensto. Rosenborg lå på 2. plass med ti plussmål og 27 poeng. Brann hadde sju plussmål og 25 poeng, mens Start på fjerde hadde seks plussmål og samme poengsum som Brann.  Det var to poeng for seier, så Brann ville ta medalje med tomålsseier over Rosenborg i Bergen. Det ville bli sølv til rødtrøyene bare ikke Start vant med to mål mer enn Brann. Bergensernes hodepine var at Start møtte nedrykksklare Os, som lå aller sist uten en eneste seier og med bare fem poeng. Og med femti baklengsmål på 21 kamper.

          Med 2-0 over Rosenborg gjorde Brann sin del av jobben hjemme på Stadion. Dette var lenge før mobiltelefonens tidsalder, så de sprakende høyttalermeldingene fra Kristiansand var minst like spennende som selve kampen mot Rosenborg. En halv time før slutt ledet nemlig Start 4-1. Ett mål til var alt sørlendingene trengte for å henvise Brann til bronseplassen. Men osingene trakk landslagsspiss Erik Just Olsen ned som ekstra midtstopper og kjempet som løver for naboens sølv og en siste rest av selvrespekt etter gjestevisitten i eliteserien.

            - Hvis du bare går frem som spiss igjen, skal du få alle sparepengene mine, sa en frustrert Helge Skuseth til Just'en på tampen av oppgjøret.

                Selv tar jeg "bestikkelsesforsøket" til Netthandelens entusiastiske leder akkurat like høytidelig som forslaget Starts sunnmørske landslagsangriper kom med i kampens hete for 32 år siden. Selv om der skjer merkelige ting og resultatene ikke alltid virker "logiske" i norsk toppfotball, er der ikke rom eller grobunn for bestikkelser og kampfiksing her hjemme. 

                 I verste fall kan en si at Einar Øgrey Brandsdal opptrer en smule keitet, "umusikalsk" og i strid med ånden og atmosfæren i norsk fotball. Men å oppfatte bonustilbudet på 100.000 til den som scorer seiersmålet mot Brann på Sør Arena søndag som et varsel om greske eller russiske tilstander i Tippeligaen, er etter mine begreper halvt hysterisk og fullstendig overspent.  Et litt klossete selvmål er det kanskje, men minst like utilsiktet og langt mindre elegant enn dupperen Cay Ljosdahl klinte til med fra 55 meter for mer enn tretti år siden.

Fairplay-Uwe - ich liebe dich!

Av Davy Wathne - 14.aug.2007 @ 23:47
     De  fleste har vel hørt historien om han som kom i prat med en rumener på en bar i Bucuresti og tok sjansen på å spørre ham hva han mente om Nicolae Ceaucescu.

       - Hysj, svarte mannen.  - Ikke her.

     Etter mye om og men og frem og tilbake ble de enige om å gå utenfor så den vettskremte kunne hviske frem sitt budskap om den forhatte diktatoren.

      - Jeg liker ham!

       Litt på samme måten må jeg innrømme at jeg har det med Uwe Rösler. Ikke fordi Vikings tyske trener har fellestrekk med den henrettede tyrann og folkemorder, men fordi det liksom var opplest og vedtatt at eks-proffen er krakilsk og sinnesgalen, uforutsigbar og utstyrt med et urgermansk gemytt det er vanskelig å bli klok på. Jeg har aldri opplevd ham sånn. Jeg har hele tiden hatt sansen for Uwe Rösler.

          Selv er jeg så gammel at jeg vokste opp i skyggen av en krig, og inn med morsmelken fikk barn av min generasjon - i beste fall - et "komplisert" forhold til Tyskland og tyskere. Ti år etter min mors død tar jeg sjansen på å innrømme det.

        - Jeg liker Uwe Rösler. 

          Egentlig har jeg alltid gjort det. Definitivt ikke fordi han spilte for noen av  "mine" lag. Og slett ikke fordi han står for en fotballfilosofi  jeg beundrer eller er tilhenger av. Men fordi jeg synes Uwe Rösler er utstyrt med noe så sjeldent som en forbilledlig vidunderlig selvironi. Jeg HÅPER i hvert fall det.

           Jeg innbiller meg at der finnes journalister som kan tenke seg andre og mindre skrekkinngytende oppgaver enn å intervjue Uwe Rösler etter et Viking-tap. Og jeg kan tenke meg at noen sover dårlig når de har feilsitert ham eller lagt ord i munnen på ham. For i min bok er Uwe Rösler en usedvanlig rettskaffen og prinsippfast mann som stiller enorme krav til seg selv og til alle han omgås og jobber med. Det ble åpenbart i meste laget på Åråsen og for Lillestrøm. Og Viking er helt sikkert ingen søndagsskole eller speiderleir. 

            Uwe Rösler nyter enorm respekt de stedene han har spilt, og jeg glemmer aldri høstkampen Brann MÅTTE vinne for å unngå kvalifiseringsplassen i Tippeligaen. I tett snødrev og kortermet LSK-trøye snudde Uwe Rösler kampen mer eller mindre på egen hånd og brakte rødtrøyenes fortvilte tilhengere til desperasjonens stup. På en måte som avtvang respekt. Ved å sette frem brystkassen, kaste seg inn i duellene og gå foran. Ved å statuere et eksempel.

            Det gjorde Viking-treneren sist søndag også. For da siddisene - sannsynligvis med rette - følte seg frarøvet to av tre poeng i den nervepirrende gullstriden, manet Uwe Rösler til moderasjon og forsiktighet.

            - Dommeren er ung og har fortsatt mye å lære, sa mannen som hadde størst grunn av alle til å gå fra konseptene blant de seksten tusen på Viking stadion.

            Det er bare å bøye seg i støvet for Uwe Röslers generøsitet og overbærenhet, hans klokskap og perspektivrikdom. For det er snart en mannsalder siden Stavanger serverte Fotball-Norge en sann hærskare kvalitetsdommere. Nå er der INGEN elitedommere fra byen. Og alle de som - helt sikkert med rette - skjeller og smeller og klager på Espen Berntsen, Tommy Skjerven, Roy Helge Olsen og Svein Oddvar Moen må forstå at erstatterne trenger kamptrening for å høste erfaring og bli bedre. 

           Bravo, Uwe! Ich liebe dich! Det er i nederlagets time en ser hva folk er laget av og hvilket format de har!
    

Norsk fotball - best i verden

Av Davy Wathne - 10.aug.2007 @ 00:38
                Ti runder før slutt syder det fra nord til sør i Tippeliga-riket. Aldri før har spenningen vært så sitrende - og involvert så mange - i gull- og nedrykksstrid så sent i sesongen. Utgangspunktet gjør det naturlig å fremsette påstanden:
  
                - Norsk fotball er best i verden!

              Det trøstesløse sommerværet ødela ikke bare for is-salg og badeliv. Det spolerte åpenbart humøret til forstå-seg-på'ere og systemkritikere også. Så da Lillestrøm gikk på en europacup-mine noen mil fra stedet der Napoleon møtte sitt Waterloo, druknet nettsteder og avisredaksjoner i dommedagsutsagn fra dem som kan og vet alt om fotballen. Å lese kommentarspalter, kronikker, synspunkter og intervjuer gjorde en akkurat like munter som forsøkene på å få fyr på utegrillen på ferie-terrassen på Flekkerøy. Makan til mistrøstighet!

               Hulter til bulter ble der servert udokumenterbare påstander om tilstandenes begredelighet. Toppseriens overbetalte middelmådigheter fortjener verken publikumsoppslutning eller sendetid. Dessverre får de begge deler - i rekordomfang. For publikum strømmer til banene som aldri før. Det koker i Stavanger, Trondheim og Bergen. Og Tippeliga-kampene topper seerstatistikken og er hetere enn både frustrerte fruer og den ustoppelige Kiefer Sutherland. Ennå er fotballåret bare såvidt begynt.

                Dessverre - eller heldigvis - er det slik at kvaliteten på en fotball-liga er umulig å måle eller fastslå. Hva skulle kriteriene være? Spillernes surstoffopptak og utholdenhet? Farten eller treffsikkerheten på langskudd? Å lete etter kriterier er en meningsløshet i seg selv. Derfor ramler mange til slutt ned på FIFA-rankingen (for landslaget) og europacup-innsatsen (for klubblagene).  Som om det er prov på noe som helst.

                   Med hånden på hjertet: Hva beviser det at Lillestrøm røk ut av UEFA-kvalifiseringen etter to ganger nitti minutter mot en bare ti år gammel klubbkonstruksjon fra Luxembourg? Ingen verdens ting. Stort sett oppholdt romerikingene seg i motpartens sekstenmeter i begge de to kampene. Det var en ren tilfeldighet at de unngikk å score et tilstrekkelig antall mål. Men slikt skjer jo i fotball og er på ingen måte et ugjendrivelig bevis for norske klubbers begredelighet. En stor del av kampene i alle verdens ligaer vinnes av det dårligste laget! Ikke bare på tabellen, men i den aktuelle kampen. Det er jo derfor vi oddsspillere ruineres! Nådeløst og helt systematisk. Hvis der fantes rettferdighet i fotball og kampene endte i tråd med spillefordelingen, ville vi vært styrtrike alle mann.

                  Norske klubbers europacup-innsats er en indikator. Landslagets plassering på FIFA-rankingen likeså. Men veldig mye annet er synsing og tilfeldigheter. Emnet favner vidt, og der kan fremføres argumenter med utgangspunkt i barns oppvekstvilkår, lek kontra trening, bruk av kvalifiserte trenerkrefter i yngre årsklasser, teknisk og taktisk skolering, talentutvikling, spillerimport  osv. osv. Det hele ender i en system- eller spillestilsdebatt. Og folket må gjerne lytte til Andreas Morisbak og Drillo, Terje Liverøed og Per A. Flod. Mitt poeng er at for deg og meg og alle som elsker fotball er det viktigste at Tippeligaen er jevnere og mer spennende og uforutsigbar enn noen gang før - først og fremst fordi nittitallets kunstige Rosenborg-hegemoni er smuldret opp. Det var like ødeleggende for interessen og det lokale engasjementet som de suverende Larvik-jentene er det for håndballen.

                 Fra april til november spilles der 182 Tippeliga-kamper her til lands - med stadig bedre faciliteter, enklere adkomst og utvidet service. Lagene er jevnere og mer homogene enn noen gang før i norsk fotballhistorie, og der finnes ikke et oppgjør der utfallet er gitt før avspark. Fascinasjonen og begeistringen dette skaper er en attraksjon i seg selv, for fotball er først og fremst følelser og felles-opplevelser. For oss nordmenn er norsk fotball rent faktisk best i verden! Det kan selv ikke sommerværet eller avisskriverier dryppende av hoggormgift ødelegge. Så får vi heller venne oss til at ikke Rosenborg slår Milan på San Siro med det første....

              

august 2007
ma ti on to fr
    1 2 3 4 5
6 7 8
9
10 11 12
13
14
15 16 17 18 19
20 21 22 23
24
25 26
27 28
29
30
31
   
             
hits