TV2Nettavisen

Brann i et nøtteskall

Av Davy Wathne - 25.aug.2006 @ 11:25
   - Flaut og uverdig, skriver Bergens Tidende på kommentarplass. Brann-trener Mons Ivar Mjelde kaller torsdagens europeiske cup-exit  "pinlig" og "ydmykende" og får støtte fra sin kaptein Martin Andresen. Og rødtrøyenes supporterleder sier han "er i halvsjokk" etter 3-3 og 1-1 mot Åtvidaberg, middelhavsfarer og beskjedent plassert tabellnier i svenskenes Superettan.


    - Drømmer du også om natten? spør min danske kjæreste når hun mener jeg mister bakkekontakten eller opptrer virkelighetsfjernt. Dagen derpå er det åpenbart et skrikende behov for en justering  av det sportslige selvbildet på Stadion. Og det skader nok ikke om lokalavis-journalistene og supporterne også skifter lyspære og nyorienterer seg i fotball-landskapet.


      Sannheten om Sportsklubben Brann er at den på drøyt tretti år og 48 kamper i Europa ikke har levert mer enn en eneste bragd: Cupvinnercup-triumfen mot PSV med Dick Advocaat ved roret, Frank Arnesen som sportsdirektør og Wim Jonk på midtbanen i 1997. Klubbene Brann har tatt innersvingen på er uten unntak europeiske ubetydeligheter fra Malta, Island, Finland, Irland og et par baltiske stater. Ærerike nederlag er der riktignok noen av, men stort sett har rødtrøyene gjort seg til latter eller latt seg ydmyke i Europa. I minst et par av tilfellene av klubber de færreste hadde hørt navnet på før de ble trukket opp av UEFA-hatten. Eller hva forbinder du med Suduva Marijampole?


        For meg er det eneste forbausende ved høstens europacup-tap forbauselsen det avstedkommer - i kretser av mennesker som burde kjenne historien og skulle vite bedre. Sportsklubben Brann mangler ALT som skal til for å hevde seg internasjonalt. Organisasjonen er uten den rutine, den kunnskap, den kløkt og den kultur de internasjonale oppgavene og utfordringene krever. Og spillerne? Ja, der er riktignok ganske mange med utenlandsk pass -men det gjør dem ikke nødvendigvis  "internasjonale". Med respekt å melde er det bare Martin Andresen og et par halvskadde islendinger som holder landslagsklasse - når de er friske og kampdyktige.


         Med fem-seks førstelagsspillere på banen brukte Brann halvannen time på å score mål nummer to i 3-1-seieren over Trio fra Husnes i den lokale 3. divisjonen forrige lørdag. Charlie Miller og Thorstein Helstad skilte seg på ingen måte ut. I fjor rykket Branns nest beste ned fra 2. divisjon, og på La Manga har rødtrøyene alltid store problemer med f. eks. svenske klubber på Åtvidabergs divisjonsnivå. Så hvor forestillingen om forutsetninger for en europeisk Brann-parademarsj har oppstått, er og blir en gåte. 


          På sitt beste er rødtrøyene utvilsomt Fotball-Norges beste og mest underholdende lag. På sitt svakeste er de et middelmådig Adeccoliga-lag. Og slike klubber trøbler mot nedrykkskandidater, i de innledende cup-rundene og mot alt som finnes av europeiske motstandere.


      Ydmykende? Pinlig? Flaut? Overhodet ikke. Det er Sportsklubben Brann i et nøtteskall!
      

En lykkelig skilsmisse - og en dypt ulykkelig.

Av Davy Wathne - 23.aug.2006 @ 14:09
 Et gjennomsnitts svangerskap er alt som ligger mellom jubelscenene på Rådhuset-balkongen og en selvvalgt lapp i ledighetskøen. Kjetil Rekdal kom sine oppdragsgivere i forkjøpet, tok tyren ved hornene og sa seg opp før noen rakk å sparke ham. Strateg til det siste både på og utenfor banen. Med trenerkollegaen på tabellplassen bak gikk det enda raskere. Dermed er både gull- og sølvvinneren fra fjorårets jubelsesong arbeidsledige - eller på lønningslisten til TV 2.

       Ingen som har fulgt Vålerenga-dramaet fra orkesterplass er forbauset over at det endte som det gjorde denne uken. Kjetil Rekdals retorikk umuliggjorde et videre virke i en prestasjonsgruppe med selvrespekt og yrkesstolthet. Spørsmålet er om eks-proffen fikk det som han ville og styrte mot en ønsket skilsmisse - med åpne øyne og med vitende og vilje. Mye tyder på det. Selv ikke i en kynisk Bundesliga-hverdag omtaler en sine undersåtter i så nedsettende ordelag uten å støte dem fra seg og diskvalifisere seg selv som leder og motivator.

        Det er sannsynligvis bare fiske og fruktdyrking som tåler sammenligning med fotball når det gjelder risiko og fare for fiasko. For selv om en har et strålende mannskap, det beste utstyret og gjør alt rett, er en prisgitt en rekke forhold en bare delvis eller slett ikke kontrollerer. Fisken kan velge å vandre i helt andre farvann enn der du venter med ekkolodd og snurpenot. Og høststormen kan sette inn og rasere hele årsverket like før eplene er modne. I fotballen er en prisgitt alt fra meningsløse dommeravgjørelser til skader, karantener og utur og onde sirkler. Det finnes ikke en idrett i verden med så mange ufortjente og helt urimelige seirer - og tap. Det stiller helt spesielle krav til aktørene.

       Å akseptere et yrkesliv med det ukontrollerbare er en kunst, og det krever en bevissthet og en forståelse en knapt trenger noe annet sted. En må lære å akseptere det uakseptable. En må finne det totalt urimelige til å leve med. Og ordene en omgir seg med i denne flombelyste jobbvirkeligheten må være velvalgte.

       Noen har muligens vært flinkere enn andre, men fortsatt er det slik at det er enklere å dele en medie-milliard enn å lære å håndtere pressen. I Sportsklubben Brann har en f. eks. utstyrt seg med en trener som er utilgjengelig og en sportsdirektør som sier "ingen kommentar" til alt han blir spurt om. Det fungerer i medgang og et stykke på vei. Men når motgangen melder seg, går det helt galt. Og små utfordringer vokser til uoverstigelige problemer. For enten en liker det eller ei, så er media med på å forme premissene for virksomheten. Ingen er immune mot det venner, familie, naboer, barn og til og med kjærester fremfører av spørsmål og synspunkter.

      Med Kjetil Siem i direktørstolen var Vålerenga i en klasse for seg rent mediemessig. Med sin teft, sin bransjekunnskap og sin forutseenhet fungerte trenerens navnebror som en støtdemper mellom en sta og ganske egenrådig Kjetil Rekdal og omgivelser som ikke alltid var like mottakelige for hans kompromissløse stil. Denne sesongen har der ikke vært noen Kjetil Siem i VIF-korridorene. Derfor gikk det som det gjorde. Som det måtte gå. Høstens kanskje lykkelige skilsmisse er rett og slett en naturlig konsekvens av den dypt ulykkelige som fant sted da Kjetil Siem ryddet kontoret sitt og sa takk for seg i Vålerenga for ni måneder siden.

august 2006
ma ti on to fr
  1 2 3 4 5 6
7 8 9 10 11 12 13
14 15 16 17 18 19 20
21 22
23
24
25
26 27
28 29 30 31      
             
hits