TV2Nettavisen

- Martin er homo.......

Av Davy Wathne - 23.mai.2006 @ 22:23
          - Martin er homo!
           Påstanden er ikke vår, men ble servert med verbal snert og med hat i blikket. Fra en tolv-tretten år gammel Odd-supporter som sto og så Martin Andresen jogge ned etter gjestenes 3-1-seier i Skien søndag kveld.  Å slynge ut den tarveligste og mest sjikanøse karakteristikken han kunne komme på var sannsynligvis en slags egen-terapi, en måte å trøste seg selv og bearbeide skuffelsen over innsatsen til "Odderane" på. I Henrik Ibsens fødeby. Hundre år etter mesterens død. 

           Muligens med rette beklager Arne Sandstø seg over manglende medie-interesse for laget han trener. Eksil-bergenseren synes rett og slett ikke ekspertene gir Skiens-laget honnør nok for festfotballen det spiller. Til gjengjeld skal han være glad for at ikke flere besøker Odd stadion og utsetter seg for den kontinuerlige strøm av verbal gjørme som deler av Henrik Ibsens bysbarn og etterkommere serverer sine gjester. For det er beklemmende. Det er pinlig.

           I de 36 årene som er gått siden jeg reiste til Stavanger med studentrabatt for å se Brann få 0-5 av Viking har jeg fulgt rødtrøyene i cup og serie, privat og profesjonelt, fra Tromsø via Harstad og Narvik til Molde, Kristiansand, Strømmen, Raufoss, Sarpsborg og Kongsvinger. Til Ullevaal og Sagbakken - til Åråsen og Åsebøen. Og til engelske Anfield og Luigi Ferraris i Italia. Ingen steder har jeg hørt så mange ukvemsord, så grov sjikane og så mange platte og pinlige personkarakteristikker som i Skien. Ingen steder har jeg hørt Branns spillere bli overøst med så mange lavpannede sjofelheter. For første gang for fire år siden. Og om igjen sist søndag.

           For meg er fotball følelser, fest og fornøyelse. Positivisme og livsbejaenhet. Noe av det jeg velger å bruke min fritid på. Noe jeg - tross enorme doser gjennom jobben - finner glede i å også når jeg kunne lest en bok, gått på kino eller meldt meg på swing-kurs. Og jeg finner like stor inspirasjon i en mandagstrening med 13-åringene til Flaktveit Flamingo som på en VM-finale mellom Brasil og Frankrike. Fordi fotball er fotball. Uforutsigbart. Variert. Uforlignelig. Vi vet hvordan "Vildanden" og Et dukkehjem" ender. En fotballkamp kjenner ingen utfallet av før den er spilt.

          Jeg sier ikke at der ikke har vært utvekster på det bergenske fotballpublikum. Jeg sier ikke at jeg ikke skammet meg over hetsen mot Nils Arne Eggen og sjikanen Steffen Iversen ble utsatt for på Stadion for ti år siden. Og som bergenser var jeg flau og ille berørt da hedersmannen Tore André Flo var tilbake på gamle tomter med Vålerenga i fjor høst. Men den ubrutte strømmen av verbal lavpannethet og primitivt ordgyteri som serveres i Skien - og som åpenbart er det eneste som vekker munterhet og engasjement blant de fremmøtte - var like forstyrrende som det var gledesdrepende og forstemmende. Hvor er humoren, viddet og brodden? Hvor er snerten og fleipen og selvironien?

       Ikke kjenner jeg Martin Andresens seksuelle legning. Ikke finner jeg den - eller andre Tippeliga-spilleres holdning til eget eller motsatt kjønn - spesielt interessant eller relevant heller. Men at plumpe og primitive menn blir dårlige rollemodeller og at voksnes hets kopieres av barn og unge, kan ikke komme overraskende på noen. Så når dramatikeren som sto opp mot hykleri og borgerlig dobbeltmoral nå feires og hylles - ikke minst i Skien - har vi kanskje lov til å håpe på en kursendring. Hva med å begynne med støyende å støtte hjemmelaget? Hva med taktfast å hylle egne spillere og juble over alt som er bra fra Arne Sandstøs menn? Hva med å opptre i rollen som Odds tolvte mann - og ikke en destruktiv, halvpervertert slektning spillerne og klubben må være flau av?

- Det e' på tide no......

Av Davy Wathne - 21.mai.2006 @ 00:52
   - Så mange tap, så mange nederlag!
   En trenger ikke være hauggammel og ligge på sotteseng for å kunne bekrefte budskapet i sangteksten til Den tolvte mann. Cupfinale-sangen "Det e på tide no" er treffsikker og evig brennaktuell. For er en først Brann-tilhenger, har en det best om en samtidig er masochist.
     - Durch Schade wird man klug, sier hanseatene. De har dominert byen og det lokale tenkesettet siden middelalderen og lært bergenserne å ta sorgene på forskudd og innse at det går til helsike uansett. Det er fotballen og Brann en pedagogisk påminnelse om.
     For sist Brann ble seriemester var det såvidt folk i søndre bydel turde gå på jobb. Ifølge Morgenavisen var der observert gaupe på Danmarksplass! Et mannevondt villdyr av katteslekten rett utenfor porten til Krohnsminde og nokså nøyaktig midtveis mellom Stadion og Torgalmenningen! Er det rart vi synes det er lenge siden Kniksen, Pesen, Jollen og Odd Oppedal?
      Sannheten er selvfølgelig at det har vært mer nedrykks- enn medaljestrid på Stadion de siste 43 årene. Det har vært flere nær-døden-opplevelser enn gledesstunder, og de få øyeblikkene der tross alt HAR vært har gitt spillerne bak dem evig heltestatus.
      Der finnes bergenske sportsjournalister som kjører helt til Drammen for å spise kebab. Selv kjørte vi hundre mil tur/retur Nadderud for å se Brann motta seriesølvet i 1997. Jeg vet ikke hvem som er mest sulteforet, men mer enn tjue år uten seriemedaljer gjør en ydmyk og mottakelig for de høytidsstunder livet tilbyr. Siden seriegullet i 1963 har Sportsklubben Brann tatt sølv ved tre anledninger og bronse like mange ganger. Litt hjelper det med fire kongepokaler og ytterligere fem finaleopptredener med viraken og forventningene i forkant.
        Men over tid og totalt sett har det vært stang ut og marginene imot ved et flertall av de dramatiske Brann-anledningenei moderne tid: Harald Johannessens brente straffespark mot Sarpsborg i 1970 og hjemmetapet for Skeid i seriefinalen fire år senere. Begge kostet Brann bronsen. Sølvet røk med 0-2 hjemme for Mjøndalen i 1976, og i 1990 sto slukkørete rødtrøyer igjen med fjerdeplass etter 0-2 på Lerkendal. 2-0 ville gitt seriegull! I 1996 resulterte tre Tromsø-frispark fra til sammen to hundre meter i 3-3 på Stadion og bronse til Viking. Enda verre og mer sviende bitre var kvalifiseringsnederlagene mot Pors og Molde i 1981 og Pors og Strindheim to år senere. Og sjokkmeldingen om at Moss hadde utlignet på overtid mot Molde i 1985. Da var Brann fire poeng fra 4. plass og rykket direkte ned!
        Livet som Brann-tilhenger har i sannhet vært en prøvelse og alt annet enn en dans på røde roser. Trøsten er at det er sipregnet som gjør at vi verdsetter solskinnet her i byen. Det kan ikke være et sted i verden godvær og sommerlige temperaturer utløser slike kollektivt ekstatiske jubelscener som i Bergen. Og ingen steder på den nordlige halvkule den smertelig erfarte bevisstheten om det motsatte ville resultert i en så vulkansk begeistring over et seriemesterskap.
       - Det e' på tide no, synger Den tolvte mann. Og 250 000 stemmer i.......

Maskefall - i beste sendetid

Av Davy Wathne - 20.mai.2006 @ 17:36
   Så kom beviset og bekreftelsen. For da Sepp Blatter trodde han skulle score et propaganda-mål, sendte han i stedet ballen i eget nett og viste verden hva det egentlig er som ligger bak VM-vrakingen av Terje Hauge: Et høyst privat og personlig korstog mot en av verdens fremste fotballdommere - sannsynligvis fordi han er landsmann av en av dem som tok bladet fra munnen og sa fra om korrupsjonen og bestikkelsene som førte sveitseren til topps i organisasjonen.
    Selvfølgelig hører det ingen steder hjemme at Det internasjonale fotballforbundets øverste leder tv-uttaler seg om dommeravgjørelsene i en Mesterliga-finale. Ikke er Sepp Blatter regel- eller dommerkyndig. Ikke er Mesterliga-finalen FIFAs bord. Så når Sepp Blatter velger å stå frem på britisk fjernsyn med dårlig begrunnet Terje Hauge-kritikk, er det selvsagt for å lede oppmerksomheten bort fra det som er sakens pinlige kjerne: En av verdens beste dommere er ikke med når verdens beste fotballnasjoner samles til fest i Tyskland neste måned.
    I Joao Havelanges tid som FIFA-president gjorde Sepp Blatter seg bemerket som en arbeidssom og litt geskjeftig generalsekretær, pr-kåt og sjarmerende, men ikke som noe utpreget maktmenneske. Det vakte derfor undring da det viste seg at sveitseren hadde presidentambisjoner. De mektige fotballnasjonene i Europa tok ham ikke helt på alvor, for ingen syntes at Sepp Blatter hadde formatet stillingen krevde. Men hva skal en med format når en har kontakter? Hva skal en med stemmene fra Italia, Tyskland, Frankrike og England når Belize, Macau, Myanmar og Aruba har like mange?
     Og fjernt fra de vestlige demokratiers prinsipper og verdier fant Sepp Blatter verdifulle medspillere. Han kjente FIFA-organisasjonen ut og inn. Og han knyttet vennskapsbånd og inngikk allianser som ga et maktgrunnlag uten behov for støtte fra de europeiske gigantene.
     På samme måten som IOC er FIFA en styrtrik og mektig organisasjon med penger og privilegier, med korrupsjon, nepotisme og vennetjenester. Med ytelser og gjenytelser. Og med oppdrag i forbindelse med de attraktive arrangementene  som noen av trumfkortene, noen av maktmidlene i hendene på organisasjonens øverste leder. Derfor endte det forrige VM-sluttspillet som rene farsen. Fordi dommer- og særlig linjemannsoppdragene var brukt som jokere i Sepp Blatters makt-kabal. 
      Det er selvfølgelig en freidighet nesten uten sidestykke når Sepp Blatter - på britisk fjernsyn og i beste sendetid - besværer seg over Terje Hauges kampledelse i Paris. For sannheten er at den var bortimot prikkfri. Men Olsvik-dommeren var maksimalt uheldig med en avblåsning med dramatiske konsekvenser for kampens videre gang. Det har ingenting med dommerens evner eller egenskaper som kampleder å gjøre. Det har med flaks og uflaks å gjøre. Og det sier ingenting om Terje Hauges skikkethet som VM-dommer. Men det forstår ikke maktmanipulatoren fra alpelandet. Han tror tvert imot han har funnet beviset for at beslutningen han har tatt tidligere og på et helt annet grunnlag faktisk er riktig. Og så dummer han seg ut og røper sin sideagenda og det maktmanipulatoriske løpet han har kjørt lenge før Mesterliga-finalen. 
     
  
    

Den døde pasienten

Av Davy Wathne - 18.mai.2006 @ 17:10
   - Operasjonen var vellykket, sa legen.
   - Men pasienten døde.
   Teknisk sett har sikkert kirurgen helt rett. Men for de pårørende er trøsten mager. Og akkurat sånn oppleves det når finaleinnsatsen til Terje Hauge evalueres. For sannheten er selvfølgelig at FIFA-pipeblåseren fra Olsvik rent dommerteknisk opptrådte bortimot uangripelig. Kampledelsen i Paris var preget av sindighet, ro og trygghet. Selv etter de omstridte dommeravgjørelsene beholdt bergenseren sin myndighet og sin autoritet. Det var aldri noen tvil om hvem som var sjefen og hvem som håndhevet reglene.
    For fotballfolk flest er dette dundrende, drønnende uvesentlig. For etterlatt inntrykk er at Terje Hauge sviktet da det gjaldt som mest. At han i neste omgang ble fintet ut av sin egen assistentdommer, er i beste fall en formildende omstendighet.  For "ekspertene" som hevder at Terje Hauge ødela Mesterliga-finalen, har mange meningsfeller. Problemet er at svært få av disse er eksperter på fotballregler og dømming. De kan like mye om kampledelse som jeg kan om været. Jeg har sett på Bergens-regnværet i 56 år. Men jeg blir ikke meteorolog av den grunn.
    Når en kjenner forutsetningene, VM-vrakingen og det famøse Barca-bildet i Drammens Tidende, er det lett å forstå at Terje Hauge var lynrask med fløyten da Jens Lehmann forbrøt seg. I det attende minutt og utenfor egen sekstenmeter. Her fikk dommeren servert en tydelig forseelse der bare finnes EN straff for. Med begjærlighet grep Terje Hauge sjansen til å markere seg som en uredd kampleder med urokkelig integritet. Det ulykksalige var at ballen trillet videre og skapte en situasjon som gjorde dommerens raske, kloke og udiskutabelt riktige avgjørelse til rene katastrofen. Det selvinnlysende røde kortet og det helt opplagte frisparket like utenfor Arsenals sekstenmeter burde vært forvandlet til 1-0 til Barca og elleve mot elleve i fortsettelsen. Og under normale omstendigheter, i en vanlig kamp og uten det hysteriske sistedøgnet med skifte av linjedommer, ville Terje Hauge sannsynligvis hatt is i magen og sett situasjonen litt an. Nå ble han overtent, hyperkonsentrert og for rask i beslutningen.
     Hadde Sol Campbell headet i tverrliggeren, ville ingen husket "forseelsen" og linjedommer-fadesen forut for det målgivende frisparket fra Thierry Henry. Nå ble episoden i stedet nok et bevis for at Terje Hauge er en oppskrytt middelmådighet fra en altfor liten liga og at han får som fortjent når han må følge sommerens fotball-VM fra sofakroken hjemme. 
       Dette er dessverre en tragisk feilslutning, en grov misforståelse og en konklusjon som bare sier noe om den som trekker den. Sannheten er at vrakingen av Terje Hauge er en hårreisende og helt meningsløs forbigåelse av en av verdens fremste fotballdommere.
      Noen kamper er velsignet - eller forbannet - med en eller flere situasjoner som uansett fortolkning blir feil. For den ene eller annen part. Mange ganger også  for de nøytrale. Mesterliga-finalen i Paris rommet intrikate episoder og spennende dommer-utfordringer. Måten Terje Hauge løste dem på var nesten uten unntak forbilledlig. At Samuel Eto'o muligens var offside forut for Barcelonas utligningsmål, betyr ingen verdens ting for evalueringen av dommerens innsats.
        Poenget er at Terje Hauge fullførte Mesterliga-finalen i Paris på en overbevisende måte og at fotball-VM går uten en av de stødigste, tryggeste og mest ubestikkelige kamplederne FIFA rår over. Det er like trist som at pasienten ikke overlevde den medisinsk sett vellykte operasjonen.
     
    

En skam for FIFA

Av Davy Wathne - 15.mai.2006 @ 23:38
                  Arsenal-tilhengerne skjelver. Barcelona-fansen sitrer av spenning. Og en samlet fotballverden ser frem til Mesterliga-finalen med frydefull forventning. Men aller mest nervøs er FIFA-president Sepp Blatter. For i kjølvannet av en ny god Terje Hauge-opptreden kommer enda flere ubehagelige spørsmål der ikke finnes troverdige svar på. 
                 - Hvordan er det mulig å arrangere et VM-sluttspill uten den fremste representanten for dommerne på det internasjonale fotballkartets viktigste kontinent?
                 - Hvordan har det vært mulig å vrake Terje Hauge fra sommerens VM-sluttspill? Og hvem har tatt avgjørelsen?
              Siden det ble kjent at FIFA slapp ti europeiske dommere gjennom VM-nåløyet, men dumpet den beste av dem, har spekulasjonene vært mange og gjetningene ville. På Terje Hauges merittliste er der ingen tabber, ingen skandaler, ingen konflikter, ingen dumheter, ingen forglemmelser, ingen utsvevelser og ingen ubesindigheter. Overhodet ingen ting som kan forklare at denne uredde, rakryggete og prinsippfaste mønsterdommeren skulle havne i unåde hos FIFA. En har måttet lete annetsteds enn på hovedpersonens rulleblad. For Terje Hauge finner en verken på røykfylte nattklubber eller blant lettkledde escortepiker. Ikke der dommere vanligvis skjemmer seg ut og får ødelagt sine karrierer.  I motsetning til svært mange andre har Terje Hauge alltid opptrådt uklanderlig, vært lojal mot sine overordnede, fremhevet sine meddommere og teamet og høstet fortjent applaus for innsatsen på banen.
                 En brikke i et maktpolitisk spill. Et offer for intrigemakeri og personmotsetninger. 
                 Det er ikke mulig å oppfatte FIFA-manøveren på noen annen måte. Men hvem har besluttet hva ut fra hvilke motiver? Er det Sepp Blatters hevn over sine nordiske kritikere Lennart Johansson og Per Ravn Omdal, UEFA-toppene som forlangte full etterforskning av bestikkelsespåstandene mot FIFA-presidenten? Kanskje. På den annen side er det jo mindre enn et halvår siden nettopp Sepp Blatter ga den svenske dommer-avhopperen Anders Frisk sin helt spesielle hederspris under FIFA-gallaen i Geneve. Det får hevn-resonnementet til å halte. For selv om Terje Hauge på mange måter er den rake motsetningen til den solariebrune dommer-posøren med det stripete håret, hører de begge hjemme i forbundene til Sepp Blatters erklærte motstandere.
                Kanskje kommer der aldri noen forklaring på hva som egentlig skjedde da Terje Hauge ble frarøvet en VM-deltakelse alle innsiktsfulle og oppegående fotballfolk vet han er overkvalifisert for og fortjener. Beviset for at FIFA har gjort ham grov urett leverer bergenseren selv i den franske hovedstaden på selveste 17. mai.
             

Hold kjeft, Idar!

Av Davy Wathne - 15.mai.2006 @ 22:21
                 For Idar Vollvik er tanken selvfølgelig fullstendig fremmed, men iblant kan det faktisk lønne seg å holde kjeft! Så stor er nemlig forskjellen fra børs til bane og fra aksje- til spillerkjøp.
                Fire måneder er gått siden TV 2 meddelte offentligheten at Azar Karadas ønsker seg hjem til Bergen - og at Branns investorer er villige til å punge ut. Hvis bare Benficas prisforlangende viser seg overkommelig. Å betale tre ganger det de i sin tid fikk for ham fra Rosenborg synes Sportsklubben er vanvittig.
                  Bergens Tidende brukte en masse vinterlig energi på å dementere TV 2-nyheten om kontakten mellom Brann og Azar Karadas. Når en ikke har nyheter selv, kan en i hvert fall strekke seg til sin kapasitets yttergrense for å avkrefte andres. Så langt gikk avisen i latterlighetens lei at den påsto at Karadas-familiens nyinnkjøpte hus i Rådalen - et hjørnespark fra Bergens-områdets største handlesenter Lagunen - var ment til hytte- og rekreasjonsformål! Nå har pipen i Krinkelkroken åpenbart fått en litt annen lyd, og i Dagbladet følger Idar Vollvik opp med å blåse i basuner. Med det resultat at Benfica plutselig innser at de kan få igjen pengene de i sin tid betalte Rosenborg for den staute nordfjording.
                  For en som aldri har eid en aksje og ikke skjønner døyten av pengeflyttingens psykologi synes det soleklart at det virker kursdrivende bare gutten med gullbuksene viser sin interesse. Ryktes det at Idar Vollvik kjøper aksjer, hiver andre seg på. Og da fyker kursen til værs.Hvor smart denne fremgangsmåten er når det gjelder planlagte spillerkjøp, gjenstår å se. For en amatør ligner Dagblad-kjekkaseriene et selvmål. Av den dyrekjøpte sorten.
             Hva er riktig pris for Azar Karadas? Det samme som for ethvert annet salgsobjekt: Det en kjøper er villig til å betale for ham! Og når Idar Vollvik forkynner for all verden at det ikke skal stå på pengene, skjønner selv undertegnede at selger gnir seg i hendene. Prisdempende virker det i hvert fall ikke. Og for karrierefremtiden til Azar Karadas er en rekordovergang alt annet enn ideelt. Forventningspresset i Bergen er stort nok som det er.
             For Idar Vollvik spiller det sikkert ingen rolle om Azar Karadas koster fem eller femten millioner. For Sportsklubben Brann og  alle andre i Fotball-Norge gjør det faktisk det. Fordi der sendes signaler, skapes forestillinger og etableres forventninger. Og fra før har Brann dummet seg ut med inflasjonsdrivende investeringer i komplett ubrukelige spillere fra Island og Finland.
              Det er mindre enn to år siden Idar Vollvik stjal Branns cupfinale-show i Oslo Spektrum med nyheten om at Alexander Ødegaard var klar for rødtrøyene. Etter den episoden burde den Brann-frelste trønder ha lært at det kan lønne seg å holde kjeft. Selv om det motsatte er uhyre innbringende. På børsen!

Those were the days

Av Davy Wathne - 15.mai.2006 @ 21:24
                 Det kan ikke være rare tvilen om at alt var bedre før. Og aller best var VG. Flere og mer sensasjonelle nyheter. Bedre oppdaterte journalister. Mer velformulerte spaltister og kommentatorer. Viktigere debatter. Friskere språk. Færre feil. Bedre informerte kilder. Flere originalsaker. I det hele tatt: Det var bare rett og rimelig at opplaget skjøt i været og at "alle" leste VG - hver dag.
               Nå synes stadig flere at dagen er omtrent den samme UTEN VG. Og opplaget er i fritt fall - med de tragiske og traumatiske konsekvenser det har for rundt tjue prosent av avisens ansatte. Ingenting er tristere og mer ødeleggende for medie-menneskers selvbilde enn meldingen om at de er til overs. Ingenting er mer smertefullt enn følelsen av ikke å være viktig for produksjon og produkt. Særlig ille er sånt innen virksomheter der prestasjonene ikke er målbare og den enkeltes bidrag blir gjort til gjenstand for sjefers skjønn og synsing.
                Med det som bakteppe er det forunderlig at VG ikke bare reiser en debatt, men faktisk serverer ikke-dokumenterbare kraftpåstander om elendigheten i norsk topp-fotball.  På hvilket grunnlag? I dagene etter Truls Dæhlies krasse kommentar har VG-sporten brukt betydelige ressurser på å dokumentere det ikke-dokumenterbare, bevise det det ikke går an å bevise. Absurditeten blir total når avisens egne terningkast og de ikke spesielt vederheftige tallene fra spillerbørsen blir brukt som argument.
                  Forut for årets sesong er der nesten ikke forsvunnet spennende og sentrale profiler fra norsk Tippeliga. Med et par-tre meget viktige unntak. Utenfra er der til gjengjeld kommet interessante forsterkninger. Og opp fra Adecco-ligaen er der kommet klubber med spillere som mer enn kompenserer savnet av Runar Berg og Lasse Olsen. Takket være milliardavtalen med TV 2 er økonomien og betalingsevnen så god at den norske eliteserien faktisk er attraktiv for svenske, finske og islandske spillere - pluss ikke-meritterte talenter fra fattigere deler av verden og spillere som er blitt til overs i bedre ligaer enn den norske. Det reiser mange viktige og vanskelige spørsmål, men kan umulig tas til inntekt for påstandene om at alt var så meget bedre før. Når var for øvrig dette "før"?
                  I min virkelighet er aktive og ledere i norske klubber blitt mer og mer seriøse, mer og mer målbevisste, mer og mer hardtarbeidende og mer og mer kunnskapsrike og innsiktsfulle. Jeg sier ikke at alt som heter skavanker og amatøreri er borte, men fotballspillere ligner langt mer på profesjonelle utøvere innen andre idretter enn de gjorde for tretti, tjue og bare ti år siden. At denne dreiningen i retning vitenskapelighet og seriøsitet i satsing og tilnærming skulle resultere i "objektivt sett" dårligere fotball, henger ikke på greip. Men at det blir atskillig vanskeligere å briljere for den som er best,  virker både logisk og sannsynlig.
                 Under Nils Arne Eggen utviklet Rosenborg et uhyre avansert samhandlingssystem og en urverks-fotball andre her til lands sto måpende og så på. Og trønderne oppnådde resultater det bare er å bøye seg i støvet for. De var naturstridig gode og uendelig  -  UENDELIG - mye bedre enn de nest beste. Her hjemme gjorde Rosenborg faktisk eksakt som de lystet. Og de lekte - som jevnbyrdige - med Juventus, Real Madrid, Borussia Dortmund og AC Milan. Så hvis den unntaksgenerasjonen blir målestokken og sammenligningsgrunnlaget, vil alle andre her til lands alltid falle igjennom.
                Rosenborg er ikke av samme format som for ti år siden. Av mange årsaker. En av dem er at trønderne har opparbeidet seg et ry som gjør at de blir tatt på alvor utenlands. De er blitt lagt merke til. Nå gjør motstanderne hjemmeleksen før de møter dem. Og lagene her hjemme kjenner dem enda bedre og er enda flinkere til å nekte Rosenborg å være Rosenborg.
            Klassisk nedtur for forrige sesongs medaljevinnere er kanskje skuffende, men ingen sensasjon. Og i hvert fall ikke beviset på at norsk fotball er i forfall. Og kom ikke til Romerike eller til Bergen og påstå at lagene der er dårligere enn i fjor. Odd Grenland og Molde fikk viktige spillere hjem midtveis i fjorårssesongen. Det gjør at det også mot dem er vanskelig å briljere. Og da er vi ved sakens kjerne: Klubbene er nå så gode at de holder hverandre i sjakk og hindrer og hemmer den frie utfoldelse.
            Så får vi - i et litt lengre perspektiv - håpe ballbingene og kunstgresset gjør at småungene spiller så mye fotball i fritiden at de tilegner seg de basisferdighetene Kniksen og Tom Lund og Matta og Myggen hadde. Dessverre er jeg redd ingen av disse ville passert dagens stoppere med samme lekende selvfølgelighet som for førti, tretti, tjue og ti år siden.
        - You better keep swimming or you'll sink like a stone - 'cause the times they are a-changing....sang rock-poeten.
         Populærmusikken var definitivt bedre før.

What else is new.....?

Av Davy Wathne - 14.mai.2006 @ 15:36
Er det mulig? Er der virkelig ett eneste menneske i denne verden som lar seg overraske av påstandene om at der forekommer bestikkelser og kampfiksing i italiensk fotball? For meg er det nøyaktig like sensasjonelt som at der er pingviner på Sydpolen.

For atten år siden ble Ben Johnson dopingtatt under sommerlekene i Seoul.  At den kanadiske sprinteren hadde dopet seg, overrasket ikke en levende sjel. Ikke blant de aktive. Ikke blant trenere og ledere. Der var ikke EN som ikke "visste" at gullvinneren på 100 meter - og en hel haug andre - var gjennomdopet. Det som overrasket samtlige i deltakerlandsbyen vi sportsjournalister halset rundt i og prøvde å få kommentarer fra var meldingen om at Ben Johnson var TATT. Ikke at han var dopet. Men at han hadde opptrådt så klossete og amatørmessig at han rent faktisk var blitt avslørt. At han hadde avgitt positiv prøve. 
             
Omtrent sånn er det med "sensasjonen" om at en bestikkelsesskandale rulles opp og "ryster" italiensk fotball. I mine øyne ville det være en langt større sensasjon om der IKKE ble inngått avtaler, IKKE ble regissert resultater og IKKE ble påvirket dommere i mafiaens hjemland. Til det står for mye på spill. Til det er for mange penger i omløp. Til det er fotballen for viktig og betydningsfull i støvlelandet. Hvordan i himmelens navn kan en gå rundt og innbille seg at det er annerledes med fotball enn med næringsliv, politikk og kulturliv i Italia? Hvor naiv går det an å bli? Selv kattunger får da øyne når det er gått et par uker.
              
Det er ikke stort mer enn et år siden Tyskland opplevde noe tilsvarende og en kompromittert dommer lettet på sløret og fortalte om piker og penger, champagnefester og spandable arrangørklubber. På et lavere nivå og med langt mindre dramatiske konsekvenser enn det som åpenbart har foregått i Italia.
            
Her hjemme er Tippeliga-dommerne i utgangspunktet ærlige og redelige idrettsmenn - med sine karrierer, sine observatører og sine sensorer. Og med sin ubestikkelighet. I hvert fall i utgangspunktet. Ingen av dem er til salgs. Ingen av dem lar seg smigre eller manipulere eller påvirke til å favorisere klubber eller landslag. I hvert fall ikke bevisst og på en måte som er synlig fra veien. Det skal vi være glade for og stolte over. Det gir norsk fotball et skinn av redelighet og fair play. Men når den suverent beste av dem ikke kommer med til fotball-VM i Tyskland, skjønner en jo at kameraderi og juks og fiksing og triksing ikke er noe som begrenser seg til italiensk fotball. Den korrupsjonsmistenkte FIFA-president Sepp Blatter har et gedigent forklaringsproblem når han hevner seg på sin europeiske datterorganisasjon UEFA  ved å utelate Terje Hauge fra et mesterskap nordmannen er overkvalifisert for. Så vær så snill: ikke la deg sjokkere over råttenskapen i internasjonal fotball! Der ER pingviner på Sydpolen. Det vrimler av dem!        

Askeladdens siste eventyr

Av Davy Wathne - 10.mai.2006 @ 23:31
                 Tretti år er gått siden der sist var en vaskekte askeladd i cupfinalen. Og det skjer ikke igjen! Ikke med dagens måte å komponere de innledende rundene på. For den paradoksale sannheten er at jo svakere plassert du er, desto vanskeligere får du det på cup-ferden.
                Da Sogndal startet marsjen mot Ullevaal i 1976, var klubben hjemmehørende i det som den gangen het 3. divisjon - eller Landsdelsserien. Finalesøndagen hadde Svein Bakke, Knut Christiansen og alle de andre SIL-heltene riktignok rykket opp og sikret seg retten til å spille i det som i dag heter Adecco-ligaen, men de var et 3. divisjonslag da jubelsesongen startet og cup-oppsettet ble presentert.  Det gjør kameratgjengen fra Fosshaugane til Fotball-Norges siste virkelige cup-askeladd. Og den posisjsonen vil Svein Bakke, Leon Hovland, Rolf Navarsete og Knut Christiansen beholde til evig tid. For i det moderne Fotball-Norge er det rett og slett ikke menneskelig mulig for et lag fra nivå 3 å ta seg til finalen slik Sogndal gjorde det.
               - Cup er cup, heter det. Men det er en sannhet med mange og sterke modifikasjoner. For overraskelseslagene blir stadig sjeldnere og får aldri noen fordeler. Tvert imot. Tar David først innersvingen på Goliat, belønnes han bare med en enda mer slagkraftig motstander i neste runde. Og momenter som "flaks med trekningen" kan en se så godt som helt bort fra når loddet først kastes i 4. runde. Da er potensielle askeladder ryddet av veien for lengst.
              På sin vei mot 1976-finalen tok Sogndal innersvingen på tre av de seks beste lagene i toppdivisjonen: Vikings multimestrer med fem seriegull på syttitallet, feiende friske HamKam med Tom Jacobsen som midtbanedirigent og Start med Trond Pedersen, Sven Otto Birkeland, Stein Thunberg og Svein Matta Mathisen. Finalemotstander Brann hadde det for sammenligningens skyld atskillig enklere. På sin vei mot cupfinalen eliminerte rødtrøyene en eneste toppklubb: Den regjerende cupmester Bodø/Glimt. For sikkerhets skyld hjemme i Bergen i kvartfinalen.
             I dag er gapet mellom Tippeliga-klubbene og alle dem som IKKE ser stort til tv-milliarden enormt. Ikke nødvendigvis på en måte som gir seg utslag i hver eneste kamp og hele tiden. Men rammebetingelsene er så himmelvidt forskjellige at det er naivt å tro at en klubb som Follese, Grovfjord eller Stange kan ta knekken på mer enn ETT Tippeliga-lag. I beste fall. Og klarer de det, står der en minst like skarpskodd rival og venter. Og i neste runde er alarmen gått og overraskelsesmomentet borte. 
          Et forutsigbart norgesmesterskap nesten uten overraskelser er prisen for profesjonalisering av de mektigste og etableringen av en himmelhøy mur mellom klubbene i underholdningsbransjen og de gode, gammeldagse idrettslagene med rekrutteringsarbeid og loddsalg, ildsjeler og vaffelrøre. Det er imponerende at noen av dem fortsatt fantaserer om Ullevaal. Dessverre blir det nok med drømmen.
              

Byen e' Bergen......men ikke for fruen!

Av Davy Wathne - 09.mai.2006 @ 23:15
             Endelig har jeg hørt om en fotball-frue etter mitt hode!
             Gjennom et langt fotball-liv har jeg møtt noen spiller-kjærester, noen forloveder, noen koner. Til og med noen "kusiner", "kolleger", "bekjente", "svigerinner", "venninner av konen", elskerinner og eks'er. Og jeg har jo skjønt at det ikke alltid er så enkelt. Ikke er det enkelt når mannen er tiljublet og populær og etterspurt. Ikke er det enkelt når han opplever formsvikt, får skylden for tap, er ute av start-elleveren og når han går langtidsskadd. Og ikke blir det stort bedre når han legger opp og skal bli ektemann og barnefar og alt det han IKKE hadde tid til å være da fotballen la premissene og tilhengerne stjal all oppmerksomhet. For hvor ble det av dyrkingen og jubelen og stjernestatusen? Hvem er han når ingen lenger vet hvem han er, ingen vil ha autografen og ingen husker cupfinale-målet han scoret eller det strålende solo-raidet mot Bulgaria på Ullevaal? Hvem faen var det jeg falt for og giftet meg med? Hvor ble han av?
           Jeg har ingen statistikk og aner ikke om fotballpillere skilles oftere eller sjeldnere enn andre menn. Om de lever lykkeligere eller i mer hjerteskjærende ensomhet som fraseparert eller skilt enn vi andre skipbrudne. Men jeg har en følelse av at fotballens tiljublede yndlinger ikke alltid er på rundens lag eller får tiere på hjemme-børsen.
           Som bergenser har jeg ingen problemer med innflyttere som ikke trives her. Det er en menneskerett IKKE å like de bergenske institusjoner, tradisjoner, skikker, (u)vaner - alt som er så tydelig og så håndfast i denne kompakte byen innerst i fjorden og ved foten av fjellene. En må gjerne hate den taktfaste kakofonien fra buekorpsenes slagere og brølene fra brautende bergensere med skarrende r'er. Og i stedet søke tilflukt i hjembyen eller et hvilket som helst annet sted. Liker en seg først ikke i Bergen, er byen sannsynligvis det verste og mest uutholdelige stedet på jordens overflate. Fordi alt er så påtrengende og nært og uunngåelig.
         Så fru Kvisvik og fru Soma og fru Winters - hun liker seg visst heller ikke her - har min fulle støtte og min ubegrensede sympati. God tur og lykke til på neste stoppested på livsferden. Takk for at vi fikk låne mannen din og ha glede og nytte av ham i for Brann gode dager!
       Det er med hånden på hjertet herlig å møte en harmonisk Raymond Kvisvik som virkelig har fått sving på husbyggingen og familielivet i Fredrikstad. Det er befriende å se Ragnvold Soma blomstre og trives på hjemlige Jæren og i Vikings vaklevorne midtforsvar. Og Robbie Winters blir forhåpentligvis lykkelig når konen finner seg til rette og alt hjemme stemmer bedre. For det er nå en gang slik at det går til helsike på jobben når det er trøbbel i heimen.  Og omvendt.
        Men hvis det er sånn at der er minst tre dypt ulykkelige og ikke veltilpassede koner i en Brann-stall på drøyt tjue spillere: Hvorfor hører vi aldri om frustrerte fruer i Real Madrid, Juventus og Bayern München? Hvorfor sitter ikke vansmektende og dypt ulykkelige ektefeller og gråter sine modige tårer på Nadderud og Alfheim, på Briskeby og Åråsen? På tv-bildene fra Skien ser vi tvert imot Fernando de Ornelas kysse sin overstadig lykkelige kone og småbarnsmor hver gang han har scoret? Og på Viking stadion klapper fru Nhleko ekstatisk når Toni scorer praktfulle mål for den stavangerske kriseklubb? Hva er det Stavanger har som Bergen mangler?  - Der er ingen fjeller der, som onkel Ingmar sa. Han hadde besøkt mormor og morfar i Stavanger.  Til gjengjeld er Breiavannet forbausende likt Lille Lungegaardsvann. Og havnen i oljebyen er jo rene miniatyrutgaven av Vågen og Bryggen og Torget. I øyeblikket ligner den til overmål en støvete og støyfylt byggeplass!
             I vrimmelen av  Viking-profiler på tribunen på kampen mot Molde: Ronny Deila, Odd-stopperen som spilte for Viking i fjor og forsvant til jobben som spillende assistenttrener i friskt satsende Strømsgodset.
         - Hva i all verden gjør han her? Skal Viking møte Godset i cupen?
         - Nei, konen vil ikke flytte! Hun stortrives i Stavanger!!!!
         Ble det sagt fra vanligvis pålitelig hold!
         - Konen stortrives i Stavanger!
        Jeg lekte med ordene og setningen.
        - Konen stortrives i Stavanger!
        Og så skjønte jeg hvorfor Brann ikke har vært seriemester siden 1963. Da bodde samtlige rødtrøyer - med unntak av Kniksen fra Eidsvågneset og askøyværingen Trygve Andersen - i gangavstand fra Stadion og spiste middag hjemme før de gikk på trening.
        Det er i spillere med koner som fru Deila nøkkelen til kontinuitet og stabilitet ligger. Det er slike partnere Per-Ove Ludvigsen må være på utkikk etter og sikre seg. Livsledsagere som slår rot her og føler de hører til. Jenter som trives og skaffer seg jobb og venninner og et nettverk ved siden av mannens arbeidsplass.
          - This is a man's world, synges det. Sannheten er vel den stikk motsatte - og har strengt tatt vært kjent siden beretningen om Edens have....

Sportsjournalistens syke mor

Av Davy Wathne - 09.mai.2006 @ 22:03
             Kritiske kommentarer skal en lytte til og ta inn over seg. Velmente forslag til forbedringer er alltid kjærkomne.  For TV 2-sporten sitter ikke med fasiten og har ikke patent på den optimale fotballdekningen. Men når tidligere dommere og høyst aktive journalister sutrer over praksisen med straks å vise Tippeliga-kamplederne levende bilder fra oppgjøret de nettopp har dømt, er det lov å stusse.
         Der er spilt 42 Tippeliga-kamper denne våren. Etter fire-fem av dem har dommerne studert tv-bildene og gjort innrømmelser. Per Ivar Staberg er ikke trønder og heter ikke Staberg for ingenting. Han måtte sove på det før han innså at han burde gitt Vålerenga straffespark mot Rosenborg på Ullevaal. Men for de tre andre var saken grei: Tom Henning Øvrebø viste ut feil mann (Trond Erik Bertelsen) i kampen mellom Fredrikstad og Brann og vedgikk det umiddelbart. Espen Berntsen snøt Brann for straffespark da Lillestrøms Anders Rambekk handset grovt på Stadion. Og vedgikk det uten blygsel. Og Svein Oddvar Moen ga Lillestrøm et straffespark som ikke var straffespark da Steve Coorman handset UTENFOR egen sekstenmeter i HamKams hjemmemøte med Lillestrøm. Det beklaget han sterkt da han så situasjonen på nytt. I tillegg har samme Moen måttet tåle kritkk for håndteringen av masseslagsmålet i Molde i den første serierunden.
        For en gammel sportsjournalist (fra 1970) og pensjonert dommer (fra 1969 til 1981 og på Adeccoliga-nivå fra 1976) er det fullstendig uproblematisk å anskueliggjøre kamplederens vanskelige gjerning med pedagogisk tilrettelagt folkeopplysning. Espen Berntsen forklarer hvorfor han ikke så at det var straffespark på Stadion. Og tv-seerne skjønner hvorfor han ikke gjorde det. For bildene - enten de vises i naturlig hastighet eller slow motion -  viser med all ønskelig tydelighet at der var spillerkropper mellom dommeren og den straffbare situasjonen. Og de viser til og med at dommerassistenten på linjen var i samme ulykksalige situasjon og at det var spillere som hindret hans frie sikt. Det aksepterer den fotballinteresserte seer. Det skjønner alle og enhver som ser dette på fjernsyn.
        Likevel får den gamle FIFA-dommer Svein Inge Thime fremføre sine veklager i VG. Den stavangerske journalist-veteranen og eks-sportsredaktøren synes det er en uting at dommerne "må stå skolerett for Bengt Eriksen og undertegnede"! Som om det er det de gjør. Står Lasse Kjus skolerett for Finn Aamodt når han har passert mållinjen og ser løpet sitt i repetisjon? Er ikke dette bare en journalistisk og oppklarende gjennomgang av det som faktisk har skjedd? Er ikke dette med på å forklare og rydde tvil til side?
       Selvfølgelig er Svein Inge Thime glad for at der ikke var så massiv tv-dekning den gangen han dømte. Det gjorde jo at alt var så meget enklere for datidens dommere. Og kanskje enda mer for journalistene. For da hadde de - eller rettere sagt: VI - noe å skrive om dagen derpå!!! Noe som ikke leserne allerede hadde sett på tv og gjort seg opp sin egen mening om allerede kampdagen.
        Og nå er vi fremme ved jeremiadene til BT-journalist Knut Langeland, som finner TV2-praksisen betenkelig. Han synes nemlig ikke det er riktig at Tippeliga-dommerne skal behøve å gå denne spissrotgangen og bli bombardert med virkeligheten etter endt kamp. Nei, selvfølgelig synes han ikke det. For da har jo ikke folk bruk for hans kommenterende dypsindigheter dagen etter. De kan dømme selv. For de har sett ALT. Og de har hørt de involverte aktører uttale seg om alle sakens relevante sider. Sportssidene i Bergens Tidende blir om mulig enda mer overflødige. En kan i stedet pakke inn fisk i avisen - i hvert fall frem til september og så lenge den foreligger i fullformat..
        Det er flott at seerne har meninger om fotballsendingene på TV 2. Men når journalister vil ha fjernet journalistikken og eks-dommere vil frata sine etterkommere muligheten for å se på nytt, vurdere og gjøre innrømmelser, ja, så etterlater kritikken en vond smak i munnen. Er virkeligheten brysom? Er det plagsomt at sannheten kommer for en dag? Eller skyldes kritikken og bekymringene rett og slett at andre aktører får dårligere rammebetingelser, innsnevret virkefelt og mer begrensede  utfoldelsesmuligheter som en følge av denne gnistrende journalistiske praksisen?
        Et kronargument har det vært at dommerne er trøtte og kommer til tv-studio mer eller mindre rett etter kampslutt. Hva er problemet med det? Må en dusje og besinne seg før en kan si sin ærlige mening? Må en rådslå med resten av kvartetten og med observatør og sensor før en forholder seg til virkeligheten?  Husk at disse omtåkede og fullstendig utslitte menneskene dømte Tippeliga-fotball bare noen minutter i forveien. De var klare nok i toppen til å ta avgjørelser med betydning for kamputfallet en reklamepause tidligere.
       Så spar oss for bekymringsrynkede panner, formaningstaler og advarende pekefingre. Snakk rett fra leveren. Si det som det er. Det gjør de moderne dommerne. Og det har de vokst enormt på! Forblommet tale fra mennesker med sideagenda har ingen bruk for!

Den åttende sans.......

Av Davy Wathne - 06.mai.2006 @ 19:33
            Det påstås at kvinner flest har en sjette sans - det noen kaller "kvinnelig intuisjon". Vi fotballentusiaster - i hvert fall de av oss som ligger under for gambling og søler bort en masse penger på spill - har en åttende sans (den syvende kan Gud og hvermann kjøpe i bokhandelen). Problemet er at den først trer i funksjon etter at innleveringsfristen er ute og kampene har begynt. Da VET du plutselig hva det var du IKKE skulle ha gjort.
           Kanskje vil noen si at det må være deilig plutselig å være utstyrt med overnaturlige evner, å føle seg synsk og VITE hvordan ting utvikler seg og hva som kommer til å skje. Det er det ikke. Ikke når det kommer til fotballtipping. Og ikke når du som fotballaktør plutselig SER inn i fremtiden. Spør Kjetil Rekdal om serieavslutningen 2003 - da han forlot Brann Stadion og gikk rett i garderoben FORDI HAN VISSTE TROMSØ KOM TIL Å SCORE MOT ROSENBORG PÅ LERKENDAL! Denne plutselige forutanelsen. Denne vissheten som gjør at du resignert og sønderknust sitter der når bekreftelsen kommer. Disse utligningene på overtid som koster titusener eller resulterer i nedrykk eller tapte mesterskap. Disse baklengsmålene som ødelegger alt. Disse feildømte hjørne- eller frisparkene som får fatale konsekvenser. De er en uunngåelig del av alle fotballmenneskers liv. Og de er gamblerens evige forbannelse.
          Trøsten når alt går galt og kupongene kastes i ovnen eller toalettet eller flagrer som konfetti i sommerbrisen er at episodene brenner seg inn i erindringen og tatoveres på sjel og sinn. En husker Kongsvingers ufortjente utligning på Aspmyra og Christian Holters sleivspark til 1-1 i Ulsteinvik. Fordi de kostet penger. Og fordi de ga denne prikkende følelsen av deja vu i kombinasjon med ergrelsen over at du ikke så det FØR. Før innleveringsfristen. For ofte ser du det jo straks kampen er kommet i gang.
          Fra og med denne uken er der en utgangsrekke på Nettavisen og i FotballXtra før runden på TV 2 Zebra. Tolv single tegn og tre sikre kamper. Alt over fire rette er etter mine begreper strålende uttelling og en triumf for "eksperten". For fotballspillet har den iboende fascinasjon og det  udiskutable faenskap ved seg at det antatt dårligste laget svært ofte vinner. I hvert fall tar det poeng. Ja, til og med det laget som rent faktisk har spilt svakest og skapt færrest sjanser får i mange tilfeller med seg et resultat. Det gjør det håpløst å være tipper. Det gjør gambling til en rådyr hobby.  Til gjengjeld gir det en aldrende mann følelsen av å ha overnaturlige evner. Og en sans kvinner flest  åpenbart IKKE har...

Verbal krigføring

Av Davy Wathne - 03.mai.2006 @ 10:55
          - Vi har ikke fått et straffespark på 27 kamper, klaget Start-trener Tom Nordlie. Og fikk et straffespark som aldri var i nærheten av å være straffespark. For først var det hands på en av hans egne spillere. Og så kom en stakkars Viking-reserve i skade for å stoppe Jone Samuelsens klareringsforsøk med en arm det aldri var meningen å benytte til ball-spill. Men med sin medie-retorikk hadde Tom Nordlie disponert dommer Kjell Alseth for å ta en avgjørelse til fordel for sørlendingene.....
           Alt var enklere før. Ikke minst rollen som fotballtrener. Jobben besto i å sørge for at spillerne var fysisk  forberedt på de utfordringene som ventet.  Ta ut laget. Velge taktikk. Lede spillerne fra benken. I dag stilles der helt andre krav. En skal fortsatt ha ansvaret for den fysiske fostring og den taktiske skolering. Men i tillegg skal en være talsmann for klubben og spillergruppen, sosialpsykolog, motivator, demagog, sirkusdirektør, medie-mener og en hel masse annet. Ikke alle fikser alle rollene like bra. Og ikke alle har skjønt hvor grensene går.
          I fotballfamilien finnes der skrevne og uskrevne lover. Fotballforbundet ynder å fremstille fellesskapet som et harmonisk hele uten indre motsetninger. Selvsagt en absurditet og et selvbedrag. Fordi der  bare kåres en seriemester og en Kongepokal-vinner -  og fordi der bare finnes et begrenset antall adgangstegn til europacuper og millioninntektene fra Royal League. Til lags åt alle kan som kjent ingen gjera. Og klubbene befinner seg i en konstant konkurransesituasjon. Om de er aldri så flinke, kan ikke alle lykkes. Driver du bilverksted, lakseoppdrett eller brødbakeri, kan alle tjene penger. Hvis de bare er flinke nok. Innen fotballen er suksessen gjensidig utelukkende.
        Så langt har de fleste trenerne konsentrert seg om sin egen klubb og sine egne spillere. Verbale angrep på motstandere har stort sett kommet som følge av enkeltepisoder og konkrete hendelser. Når Moldes ferske trener Arild Stavrum nå tar retorikken og demagogien fra spaltist-virksomheten sin med seg inn i trenergjerningen, forsterker han tendenser en såvidt har skimtet tidligere. Han blir en fotballens lobbyist. Han bruker ytringene sine taktisk. Via mediene forsøker han å påvirke dommere og motstandere og på den måten fremme Moldes muligheter. Mot Rosenborg på Lerkendal. Og mot Brann på omdøpte Aker Stadion.  Så får tiden vise om han er like heldig - eller like dyktig - som Tom Nordlie. Og om dette blir en arbeidsmåte som gir fra før utskjelte dommere enda nye utfordringer....

Keeper-fylket

Av Davy Wathne - 03.mai.2006 @ 09:56
      Egentlig har vi bare gått og ventet på det. For det lå i kortene og MÅTTE komme: En ny super-keeper fra Rogaland!
      Er det ikke merkelig hvordan historien gjentar seg? Hvordan Søfteland produserer kappgjengere,  Flekkefjord padlere, Notodden brytere og Voss vinterlige olympiamestrer? Og Rogaland fantastiske keepere?
      Sverre Andersen var sikkert ikke den første, men i det som var Branns glansdager var den alltid smilende og gjennomført sympatiske Viking-keeperen en vrien motstander og  en vanskelig mann å overliste for Kniksen, Pesen og  Roald "Jollen" Paulsen. Kattemyk, spretten og glimrende i feltarbeidet. Selvskreven på landslaget. 
       Og Sverre med smilerynkene og den snertne replikken var så langt fra den siste. Tvert imot går det en ubrutt rekke av matchvinner-keepere og landslagsemner fra ham via Erik Johannessen og Tore Haugvaldstad til Lars Gaute Bø, Erik Thorstvedt og Frode Olsen.
       Som om ikke det var nok med en overflod av kapable keepere fra selve Stavanger ,så dukket der opp glitrende sisteskanser også i den rogalandske nabo-byen i nord - med Per Haftorsen som frontfigur og foregangsmann. Hvem andre overtok mellom Fredrikstad-stengene da legendariske Per Mosgaard la opp? Og siden har de duket opp og gjort seg gjeldende - riktignok litt i skyggen av sine stavangerske forbilder. Men keeperkultur og stolte tradisjoner å holde i hevd har de åpenbart i fylket. Eksil-araber Jan Kjell Larsen i Molde har litt å leve opp til.
       For moro skyld: Da Brann lå i tabellbunnen og var truet av nedrykk sommeren 1973, hentet de en stavangersk keeper som erstatter for en skrantende Ivar Farrestvedt. Tor Enge var kollega og kamerat av midtstopper-postmann Atle Bilsback og kom til Brann foran høstpremieren mot Rosenborg på Lerkendal. I debuten fikk han fire bare fra Odd Iversen. Og det var før pause. Men så stengte han buret og hjalp Brann oppover tabellen og så godt som ubeseiret gjennom høstsesongen. Bare i kvartfinalen mot Viking i Stavanger gikk det galt. Men da satt Tor Enge på tribunen, for han hadde spilt cup for SIF om våren og var derfor uaktuell. Og Brann tapte på en scoring av den hjemvendte USA-farer Leif Bugge Aarøe. Etter en gedigen keeper-tabbe. Kniksens raseri var så hysterisk at det alene må ha forkortet Brann-legendens liv med flere år. Mellom stengene sto det en bergenser.
  

mai 2006
ma ti on to fr
1 2
3
4 5
6
7
8
9
10
11 12 13
14
15
16 17
18
19
20
21
22
23
24 25 26 27 28
29 30 31        
             
hits