TV2Nettavisen

Frem med høyreneven, gutter!

Av Davy Wathne - 18.apr.2007 @ 23:27
             Peter Ijeh føler seg krenket og forulempet, er oppriktig lei seg og ser ingen annen utvei enn at Kristofer Hæstad vedgår sin rasistiske brøde og ber om unnskyldning!

             Kristofer Hæstad føler seg misforstått og tillagt holdninger og synspunkter han slett ikke har og kan ikke leve med beskyldningene om å ha servert rasistisk sjikane hengende over seg!

              Der står saken - fastlåst og med hovedaktører som verken er til å rikke eller rokke. Med voksende heia-gjenger og stadig mer skråsikre støtteerklæringer.

              For begge de involverte parter er sakens prinsipielle sider så viktige at en nå har passert "the point of no return". Det er trist, og det er ødeleggende. Det skaper ondt blod og en stemning og en atmosfære som gjør fremtidige møter og oppgjør spillerne og klubbene imellom betente og tillagt en dimensjon vi har klart oss uten og vært forskånet for i norsk fotball

             Etter hvert som dagene går og trenere og ledere kappes om å forkynne sin uinnskrenkede tillit til spilleren de har under sine vinger tilspisses og utvides konflikten. Uløselig fordi der åpenbart ikke finnes nøytrale observatører eller uhildete vitner med troverdighet. Dermed ligger det i sakens natur at Kristofer Hæstad vil måtte frifinnes for Peter Ijehs ikke dokumenterbare påstander om at Start-gutten ordla seg rasistisk  og sjikanøst. Og truslene om søksmål mot Peter Ijeh blir meningsløse fordi Kristofer Hæstad er fanget i akkurat samme fellen som sin motpart. Han har ikke noe å støtte seg til eller føre i marken når bevisbyrden blir hans.

              Der er selvfølgelig en årsak til at middelhavsfarere med juridicum figurerer på inntektstoppen i et land befolket av kverulanter og kranglefanter. I denne saken har det ingen hensikt å søke advokatbistand. En trenger ikke å ha rotet bort sine beste ungdomsår med jus-studier for å forstå at konflikten ikke kan løses i en rettssal. Her må kong Salomo på banen - bokstavelig talt.

            Peter Ijeh må bite i seg raseri og såret stolthet,  rekke ut høyreneven og si: Sorry, Kristofer! Jeg må ha misforstått deg eller tolket utbruddet ditt i verste mening. Jeg har kommet i skade for å tillegge deg motiver du åpenbart ikke har!

         Og terrieren på landslagets midtbane må tørke tårene, svelge ti ganger og rekke ut høyrehånden sin og si: Sorry, Peter. Jeg var rasende, og ut av meg glapp det noen gloser jeg ikke er stolt av! Men rasist er jeg ikke, og rasist blir jeg ikke. Jeg har den største respekt for deg - som menneske og fotballspiller!

         Bare sånn kommer  Viking, Start , norsk fotball og et par av Tippeligaens festligste og mest fargerike profiler videre. Fortsetter ordkløveriet og verbal-tennisen vi har vært vitne til de siste dagene, blir dette bare mer og mer utrivelig og ikke til å holde ut eller leve med. Det er en kamp ingen kan vinne. Flokken av tapere vokser for hver dag.

Våg å stå som Daniel

Av Davy Wathne - 14.apr.2007 @ 22:43
                      Så sprakk Nadderuds mondene velstands-idyll på direkten og  før Stabæk-tilhengerne hadde rukket å sjøsette cabincruiseren og få sommerdekk på firehjulstrekkeren. For som nyansatte direktører flest hadde Lars Bohinen et markeringsbehov. Og hva var vel mer naturlig i Bærum enn et lynkurs i skikk og bruk for å vise at man har vestkant-manerene i behold etter noen år i utlendighet og blant simplissene på Oslo øst? Rakk ikke den tidligere midtbane-eleganten halvveis innom kongefamilien til og med før det omflakkende fotball-livet tok en slags slutt?

                     Han har sannsynligvis laget et par av landslagshistoriens flotteste mål, men i sin aller første opptreden i rollen som Stabæk-direktør dundrer Lars Bohinen ballen i eget nett. For er det noe Daniel Nannskog må få lov til, så er det å vise sinne, frustrasjon og fortvilelse når han i kampens hete føler seg snytt for straffespark og på toppen av det hele belønnes med et gult kort for en høyst menneskelig reaksjon.

                     En kan mene hva en vil om Svein Oddvar Moen, men den talentfulle haugesunder imponerte vel ingen med sin fotballforståelse og sin menneskekunnskap forrige sesong. At han vurderte Bjørn Dahls hands mot Stabæk til ikke å være forsettlig, får stå for hans regning. Men den skandaleombruste Tippeliga-dommeren MÅ forstå og begripe at Daniel Nannskog tenner på alle pluggene og føler seg forurettet etter en situasjon som syntes helt opplagt. Å servere den entusiastiske svensken en tilleggsstraff - når alt Daniel Nannskog gjorde faktisk var å gi uttrykk for en godt begrunnet oppfatning - blir autoritært maktmisbruk.

                     Det er prisverdig at Lars Bohinen slår ned på islandske forsøk på filming og straffejuks. Det er klart usportslig og en uting norsk fotball godt kan klare seg foruten. Men å hudflette Daniel Nannskog i samme åndedrett blir totalt meningsløst. Stabæk visste eksakt hva de fikk da de kjøpte ham, og både på og utenfor banen har den gnistrende engasjerte svensken levert mer enn Adeccoliga-klubben hadde lov å regne med. Først skjøt Daniel Nannskog dem tilbake til Tippeligaen. Og så gjorde han comeback-sesongen til en heidundrende triumfferd som ville endt med medalje - om ikke Inge André Olsen hadde skadet seg mot Viking i Stavanger.

                      Daniel Nannskog er sannsynligvis Tippeligaens festligste og mest fargerike offensiv-spiller. Han er glødende engasjert og har et kroppsspråk og et uttrykksregister som gir enhver tv-produsent vann i munnen. La Daniel Nannskog få være Daniel Nannskog - til glede for Fotball-Norge og til fortvilelse for motstandernes forsvarere. Ikke senk takhøyden i klubblokalene på Nadderud eller på Fornebu, Stabæk. Ta svensken for den han er, og vis storsinn og generøsitet. Selvfølgelig skal Daniel Nannskog respektere spillereglene og dommerens autoritet. Selvsagt skal han lytte når direktøren formaner. Men ikke gjør denne fargeklatten hverdagsgrå og normtilpasset. Uten typer som Daniel Nannskog i fri dressur blir Tippeligaen fattigere.

                     - Våg å stå som Daniel, sang vi av full hals og hjertets lyst i ungdomsklubben i Storetveit menighet for førti år siden. Salmen var gøyere enn peddikarbeidet og fenget bedre enn lysbildene av de spedalske på misjonsmarken på Madagaskar. Skift ut "Skikk og bruk" med Landstads reviderte salmebok, Lars Bohinen!

Saken er biff: Gullet går til VIF!

Av Davy Wathne - 06.apr.2007 @ 13:29
         Gull til Vålerenga! Medalje-sus på Nadderud og i Stavanger. Og skuffelse og lange ansikter i Trondheim, i Bergen og på Åråsen!
   
         Det er vårt høyst private Tippeliga-tips 72 timer før avspark - basert på et langt fotball-livs erfaringer og observasjoner. For historien viser at det alltid er en medaljekandidat som kommer skjevt ut og havner i trøbbel. En av middelhavsfarerne får en jubelsesong og blander seg inn i tet-kampen, og en av de nedrykkstippede havner i flytsonen og overrasker seg selv og alle andre.

         Matematisk sett er det drøyt 87 milliarder mulige utfall av en Tippeliga-sesong som omfatter 14 klubber og 182 kamper. 546 poeng skal deles ut - der forsvinner ett for hver gang en kamp ender uavgjort. Tar vi det for gitt at Brann ikke blir seriemester og at Rosenborg ikke rykker ned, reduseres antallet alternativer til knapt 40 millioner. Det er fortsatt vanskelig å treffe. Jeg kjenner ingen som noen gang har klart å forutse den endelige rangeringen.

         1. Vålerenga

         Vålerenga er den eneste klubben som har tatt medaljer tre sesonger på rad. Oslo-klubben kan se tilbake på en formidabel avslutning på fjorårssesongen. De har en bred og harmonisk stall med en perfekt balanse mellom taktisk kløkt og rutine og ungdommelig entusiasme og pågangsmot. Universalgeniet Christian Grindheim leder laget til seriegull i 2007.

         2. Stabæk

         Ingen har en så eksplosiv offensiv-kraft som fjorårssensasjonen Stabæk. Fremgangen fortsetter på Nadderud, og Daniel Nannskog skyter forrige sesongs nykomlinger til sølv i 2007.

         3. Viking

         Klok av skade går Viking til seriestart med målrettet hevnlyst. Siddisene skal vise at de kan bedre enn forrige sesongs nesten-katastrofe. Med Allan Gaarde på banen fra start ville vinterens overgangsvinnere tatt gull. Nå blir det "bare" bronse på de gamle mestrer.
 
         4. Lillestrøm

        Simen Brenne er en spennende nykommer på Åråsen, men helt og fullstendig klarer han ikke å fylle tomrommet etter Robert Koren. Tom Nordlie til tross: Det blir ikke medalje på Lillestrøm denne gangen heller.

         5. Start

         Lenge lignet Start et lag i total oppløsning. Nå har skjebnen villet det slik at nykomlingene mer enn erstatter dem som faktisk forsvant. Dermed er sørlendingene like i nærheten av 2005-sesongen.

         6. Rosenborg

         Mye nytt på Lerkendal, men det vil ta tid å inkorporere de ferske i Rosenborgs avanserte samhandlingssystem. På sitt beste vil trønderne fortsatt være utilnærmelige, men prestasjonene må nødvendigvis svinge fra uke til uke. Og klaff som i fjor høst opplever bare lotto-vinnere. De kommer som kjent fra Verdal - og ikke fra Trondheim.

         7. Brann

         Brann kan en aldri avskrive - og heller ikke regne med eller stole på. I sum blir det gjerne midt-på-treet av den bergenske berg-og-dalbane-fart. Fjorårsfiaskoen henger i. Det ligger nedtur i luften mellom de syv fjell.

         8. Lyn

         Lyn vet en aldri helt hvor en har, men fraværet av typiske hjemmekamper koster poeng og kompenseres bare delvis av klubbens superstjerner. Mye avhenger av motivasjon og entusiasme hos Matias Almeyda og José Flores. Tar de dette på alvor, kan Lyn true tet-trioen.

         9. Strømsgodset

         Strømsgodset har ambisjoner om å kopiere Start og Stabæk og gå rett fra Adecco-topp til Tippeliga-tet slik en av opprykkerne har gjort de to siste sesongene. Helt inn holder det neppe, men drammenserne har handlet kløktig og skaffet seg rutine i alle lagdeler. Spørsmålet er om en bråkjekk trener får verbal-bumerangen i pannen om det ikke går veien fra start.

        10. Tromsø

        Ingen behersker overlevelseskunsten bedre enn Tromsø. Kommende sesong blir - for en gangs skyld - bekymringsløs og ender med trygg tabellplass.

       11. Fredrikstad

       På tolv måneder gikk Molde fra cupfinale-jubel og kongepokal til Adecco-ligaen. Fullt så ille går det neppe med Fredrikstad, men hjemvendte Morgan Andersen gjør nok samme erfaring som Egil Drillo Olsen: Ingen blir profet i egen plankeby!

       12. Sandefjord

       Sannhetens øyeblikk for Sandefjord på Ullevaal første søndagen i november. Andre-året er aldri enkelt. Nå kjenner rivalene vestfoldingenes jokere. Tøft år i vente for Tor Thodesens lavpris-mannskap.

       13. Odd Grenland

        Odd Grenland tok nesten ikke poeng i annen halvdel av fjorårssesongen, og det gjør ikke saken lysteligere at Tommy Svindal Larsen spiller på oppsigelse. Ingen kan kvitte seg med så mange klassespillere over så lang tid uten til slutt å måtte betale prisen for det.  -Tapets alt din vinding skapte. Evig eies kun det tapte!

        14. Aalesund

        Fast bestemt på ikke å lide samme skjebne som i 2003 og 2005 gjør Aalesund sin tredje Tippeliga-entrè. Sett utenfra har ikke sunnmøringene sørget for å styrke laget tilstrekkelig til å fremstå med tyngde og troverdighet. Og ståket rundt Dedè Anderson må ha kostet den ferske organisasjonen enormt i en viktig forberedelsesfase. 

          Mandag starter alvoret. Det norske fotball-eventyret varer til november. La oss håpe på fascinerende fotball, fair play og mange uforglemmelige øyeblikk.

På fylla med pressen

Av Davy Wathne - 02.apr.2007 @ 01:12
                - Vi hadde i grunnen nok med oss selv, sa Bergens Tidendes utsendte da Dagens Næringsliv noen måneder senere forsøkte å lage en samlet fremstilling av det som egentlig skjedde da Henning Berg og Erik Mykland brøt både alkohol- og sengetids-bestemmelsene og gikk på club under fotball-VM i Frankrike for snart ti år siden. For hadde ikke en rekke pressefolk vært akkurat samme stedet i akkurat samme ærendet?

               Var det journalistfaglig sløvsinn eller misforstått lojalitet med dem han var satt til å overvåke som fikk Vegard Jansen Hagen til å svare som han gjorde den gangen? Spørsmålet melder seg plutselig og med styrke etter landsmøtet i Sosialistisk Venstreparti. For der ble det brutt barrierer og skrevet norsk pressehistorie. For første gang satte politiske journalister det på trykk som de før bare har sladret om i festlig fag-lag på Tostrupkjelleren: Hvem drakk hva? Og hva skjedde da promillen steg og selvkontrollen sank hos de politiske støttespillerne til SV?

                Historisk sett har norsk presse vist respekt for offentlige personers privatsfære og holdt seg unna utskeielser og overtramp som ikke forstyrrer eller har relevans  for vedkommendes yrkesutøvelse eller faglige virke. Utenlands er tradisjonen en ganske annen. Sex mellom samtykkende voksne er for eksempel ikke-tema i størstedelen av norsk presse. På De britiske øyer fråtser tabloidene i "avsløringer" og "skandaler" rundt kjendiser innen showbusiness, sport og politikk. Den som er med på leken, får smake både steken og det pikante tilbehøret.

               For tolv år siden var det ski-VM i Thunder Bay, og det vakte en smule undring hos en vinteridrettens førstereisgutt at norske hoppere var på strippeklubb med øl og filtersigaretter natten før kvalifiseringen til normalbakke-rennet. Journalistisk relevant ble episoden likevel først da halvparten av de aktive landet på kulen dagen derpå. Landslagssjef Trond Jøran Pedersen svarte greit på spørsmålene rundt episoden, og saken var for TV 2s vedkommende ute av verden. Det var åpenbart ikke pikene på "Centerfolds" som hadde ødelagt rennet for de norske hopperne. End of story.

                For et par år siden fikk TV 2 tips om at en profilert landslagsspiller hadde vært dritings på et utested i Bogstadveien to dager før VM-møtet med Skottland på Ullevaal. Mens Dagbladet skrøt av at de fikk samme tipset, men ikke sjekket det, gjorde TV 2 det enhver nyhetsredaksjon med respekt for seg selv naturligvis gjør: Vi undersøkte sannhetsgehalten i tipset! Og fant at der ikke var hold i påstandene. Ryktene ble tvert imot avkreftet og saken lagt død. Fordi vi ikke synes vi har noe med hva landslagsspillere som ikke bryter de selvpålagte internreglene foretar seg på fritiden.

               Livet som journalist er en evig leikarring på et gulv fullt av tikkende habilitets-miner. Det gjelder selvsagt for alle som jobber med fagfeltene krim, kultur, politikk, økonomi og sport. Fortsatt tror jeg det er smart å opprettholde skillet mellom det private og det som har med karriere og yrkesutøvelse å gjøre. Men når aktørene pressen er satt til å overvåke beveger seg inn i gråsonen, må de vite at observasjonene i hvert fall blir bakgrunnskunnskap og kan danne basis for senere saker. Alternativet til fredfylt samkvem basert på tillit er streng segregering og takk for i kveld og god natt til pressen straks landsmøtelysene slukkes. Vil vi ha det sånn?

              I riktig gamle dager bodde og reiste fotball-landslaget og pressen sammen. Fullt så intimt er ikke samkvemmet nå lenger, men forholdet er åpnere og tettere enn i de fleste andre land. Fordi Norge er Norge og vi har tradisjon for åpenhet, tillit og gjensidig respekt. En skal selvsagt ikke lukke øynene, fortie det skandaløse eller bære over med det uholdbare. Men inntil videre tror jeg det var en klok mann som serverte det megetsigende budskap i 1998:

            - Vi hadde i grunnen nok med oss selv!

april 2007
ma ti on to fr
           
1
2 3 4 5
6
7 8
9 10 11 12 13
14
15
16 17
18
19 20 21 22
23 24 25 26 27 28 29
30            
hits