TV2Nettavisen

Det er bånn, Roy! Det er bånn!

Av Davy Wathne - 28.apr.2006 @ 20:38
     Egentlig var han altfor liten, men jeg husker ham som en glimrende keeper. Plasseringssikker. Spretten. Og lynrask i reaksjonene. Med svart Lev Jasjin-inspirert genser og karakteristisk piggsveis. Om Helge "Bonden" Sørli også var en  utmerket trener, aner jeg ikke, for historiene om ham er sikkert ikke sanne.
     Det påstås imidlertid at Helge Sørli trente Abildsø i 4. divisjon da de ikke lenger hadde bruk for ham mellom stengene på Sota-hjørnet og på Bislett. Og i et skademareritt av en seriekamp ble "Bonden" tvunget til å hive en altfor tynn, altfor ung og altfor usikker nervebunt av en tenåring inn i midtforsvaret.  Med ulykksalige konsekvenser.
      - Det er bånn, Roy! Det er bånn!
      Skrek Helge Sørli fra benken. Og den stakkars unggutten var så forvirret at han ikke helt følte han fikk med seg trenerens oppbyggelige budskap. Hvorpå han manøvrerte seg i retning benken - selv om spillet foregikk på motsatt side.
      - Det er bånn, Roy! Det er bånn!  Gjentok "Bonden" med volumknappen helt oppe. Og vettskremt gjenopptok ynglingen sin gjerning i midtforsvaret. Med et enda mer ulykksalig resultat. For trener-pedagogikken ga ingen mavøreringshjelp.
       Da Raymond Kvisvik fintet TV 2-sporten ut i løpebanen og halvveis opp på tribunen forleden, var det mange som ble oppbrakt og fortørnet. Av forskjellige årsaker.
         En kan selvsagt diskutere hvor treffsikker humoren var, men for en Brann-tilhenger er det ikke mulig å bli krakilsk på Super-Ray. Eller "Frelseren fra Greåker" som han ble hetende etter å ha debutert med 1-1-målet mot Lillestrøm på Åråsen sommeren 1999 og sendt Brann i kraftige byks oppover tabellen samme høst. Etter å ha fintet og driblet og slått pasninger og scoret mål på bestilling, innbrakt millioner og kommet tilbake da det så som mørkest ut sommeren 2003. Og ledet rødtrøyene til cupmesterskap og bergensk folkefest høsten etter.
         Mange har mye å takke Raymond Kvisvik for. Da tåler vi en finte noen velger å se som et dolkestøt på linje med de 44 Brutus serverte adoptivpappa Caesar for 2050 år siden. Men på "Rundens lag" kommer du aldri mer, Raymond! For siste ordet er det vi som får:
        - Det er bånn, Raymond! Det er bånn!

- Hater, hater, hater Bergen by...........

Av Davy Wathne - 28.apr.2006 @ 19:24
               Søndag får Brann storfint besøk. De regjerende seriemestrene skal forsøke å sikre seg den første av sesongens to trepoengere mot Bergens stolthet. Slik de - i likhet med Bodø/Glimt - gjorde det i fjor. Og gudene skal vite at Vålerenga trenger poengene. Med seier vil Oslo-laget komme opp på siden av Brann.
               Brann - Vålerenga karakteriseres som et hat-oppgjør. Hat? I norsk fotball? 
               For litt mer enn tretti år siden dukket Lillestrøm opp i norsk topp-fotball. Med en strategi og en arbeidsmåte som skilte seg dramatisk fra alt som var innarbeidet praksis og god latin. De kjøpte spillere. Lenge før det var semi- eller helprofesjonell fotball her i landet. Lenge før det - i hvert fall offisielt - fantes penger i den norske eliteserien. Metodene mente mange meget om. Vi i Bergens Tidende var fulle av forakt. Hånende skrev vi om "kjøpelaget fra Åråsen". For på Brann spilte bergensere oppfostret på og rundt Stadion - pluss en trøndersk tannlegestudent og en skotsk globetrotter fra Southampton. Brann hadde funnet ham i Narvik.
                Siden har Lillestrøm vært en maktfaktor i norsk topp-fotball. De har vært banebrytende og vist vei. Klubben var forut for sin tid. Ivar Hoff, Svein Skoglunn, Odd Iver Pellfoch og hva de nå het alle sammen hadde sett og skjønt ting vi i BT ennå ikke hadde fått øynene opp for.  Lillestrøm brøt barrierer. Alle fulgte i fotsporene deres. Noen - spesielt tradisjonstunge klubber som Brann - brukte en uendelighet av tid på å innse at verdensbildet var forandret. De ble hengende etter i utviklingen. Men tidevannet lot seg ikke stanse.
               Var det noen i Bergen som hatet Lillestrøm? Misunte dem gjorde vi nok. Var kritiske til dem. Men hatet? Året etter toppserie-debuten kom LIllestrøm til Stadion som seriemestrer to runder før slutt. Da reiste Brann-tilhengerne seg før avspark. Og trampeklappet! Honorerte prestasjonen. Viste storsinn. Bøyde seg i støvet for de utskjeltes store bragd. Det var flott. Et stolt øyeblikk. En gest som markerte et skille mellom det sakkyndige bergenske fotballpublikummet og pøbelen som herjet og raserte, rakket ned på motstandere og serverte toalettvegg-sjikane fra tribunene.
            Bergen har kanskje ikke Fotball-Norges beste lag. Men for tretti år siden hadde i hvert fall byen det flotteste, rauseste og mest generøse publikummet. Kan vi våge å håpe at dagens Brann-tilhengere har anstendighet og storsinn nok til å reise seg på Stadion søndag kveld og taktfast applaudere Vålerenga for den strålende prestasjonen klubben leverte i fjor?
               

På ville veier

Av Davy Wathne - 28.apr.2006 @ 18:33
         Trond Erik Bertelsen ble utvist, men burde ikke vært det. Og slapp karantene. Anthony Basso ble ikke utvist, men burde vært det. Likevel slapp han straff. Matej Mavric ble ikke utvist, men burde vært det og fikk karantene.
        Hvor er logikken? Hvor er konsekvensen? Hvordan skal menigmann henge med i svingene og forstå forskjellen på det dommeren så, det dommeren IKKE så og det dommeren MENER han så, men som tv-bildene viser at han feiltolket?
        Og alle de andre feilene? De soleklare straffesparkene som ikke ble dømt, men som kunne endret kampbildet dramatisk. Straffesparkene som BLE dømt, men aldri burde vært det. Og som resulterte i mål og forandret kampens videre utvikling.
        Selvfølgelig er det tidsriktig, moderne og i pakt med sunne norske åpenhetsprinsipper når dommerne tar selvkritikk, legger seg flate og erkjenner sine feil etter kampslutt. Men hva så? Hvem er det som har eller tar ansvaret for konsekvensene av disse botsøvelsene fra pipeblåserne og deres assistenter? Hvordan får en etablert en rettspraksis som er rimelig og rettferdig? Hvordan håndterer en sakene på en måte spillere, ledere og tilhengere aksepterer og finner forsvarlig?
        Så langt er bildet forvirrende og kaotisk. Nyansene er hårfine, presiseringene ofte ubegripelige for vanlige folk. Mens alle er enige om at det var riktig å la Trond Erik Bertelsen spille mot Viking i Stavanger, er det delte meninger om flere av de andre løsningene som er valgt. Hvorfor får EN spiller karantene for en forseelse dommeren IKKE så, mens en annen IKKE får det? Og er ikke et ikke idømt straffespark ofte vel så viktig for kamputviklingen som en utvisning? Tre av fire straffespark går i mål. Langt færre røde kort resulterer i nettkjenning for laget som fortsatt er fulltallig. Med andre ord: En feilavgjørelse i forbindelse med straffespark har ofte større betydning for resultatet og mer dramatiske konsekvenser for kamputviklingen enn et rødt kort. Er ikke dette et problem?
         For fotballens anseelse og troverdighet er det viktig med en saksbehandling som virker betryggende, ensartet og rettferdig. Vilkårlighet i den videre behandling av forseelser dommerne har eller ikke har sett  provoserer og opprører. Selv om der ikke finnes en idrett med så mange ufortjente seirer som fotball, hviler hele systemet på prinsippet om likhet for regelverket og ensartet straffeutmåling. Så her ligger den store utfordringen for Fotballforbundet. Å få dommerne til å innrømme feil er et LITE skritt på veien. Det STORE er å få fasong på den videre saksbehandlingen og en saksgang og en straffeutmåling som er til å få forstand av.

april 2006
ma ti on to fr
          1 2
3 4 5 6 7 8 9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27
28
29 30
             
hits