TV2Nettavisen

He ain't heavy - he's my brother.

Av Davy Wathne - 25.feb.2007 @ 18:59
                      Etter fjorten dager i noe som til forveksling ligner en solfylt militærkaserne - med frokost, eksersis,  hvile, måltid,  eksersis, måltid, søvn og et nytt døgn etter samme oppskrift - gikk norske fotballspillere på pub. For å hygge seg, slå av en prat, ta en øl og synge en sang. En 23 år gammel familiefar med gryende landslagskarriere karaoke-fremførte  "My way" - og dermed var rabalderet i gang. For i denne hendelsesfattige unntakstilstanden av en spansk avkrok så noen britiske barbarer sitt snitt til å yppe til strid, dele ut svingslag og lage kvalm. Slik de har gjort i utallige uprovoserte sammenhenger i minst like mange verdenshjørner tidligere.
        

                      Reaksjonene på og kommentarene til opptrinnet på La Manga natt til lørdag er i beste fall  underlige - selv for en som kan styre sin begeistring for Lillestrøm og dem som velger å spille for Åråsen-klubben. For hva er det egentlig man mener Bjørn Helge Riise burde gjort? Blitt hjemme og lagt kabal? Funnet en bortgjemt krok bakerst i lokalet og holdt kjeft? Gitt seg ut for en ganske annen enn lillebroren til Liverpools matchvinner mot Barcelona på Nou Camp?

                       Jeg må medgi at jeg aldri har vært i militæret, aldri har sittet i fengsel og aldri har lengtet etter noen av delene. Men på La Manga kommer den klaustrofobiske følelsen av institusjonell ufrihet snikende. Stedet ligner til forveksling en kaserne eller en lukket anstalt. På den bakgrunnen har det vært forbløffende å oppleve tretten dagers norsk fotball-harmoni på nært hold. Det er nesten ikke til å fatte at en kan samle så mange sunne, sterke og ambisiøse idrettsungdommer på ett sted uten tegn til uoverensstemmelser eller konflikter. Konkurransen er knivskarp internt i spillergruppene og klubbene imellom. Likevel hersket en tilnærmet idyll blant ledere, trenere og spillere fra Rosenborg, Brann, Vålerenga og Lillestrøm - de fire store i norsk klubbfotball.

                          Andre får svare på hvor hensiktsmessig og utbytterikt det er å samle den norske fotballfamilien i en spansk ghetto uten andre inntrykk og impulser enn dem en får fra en pub, tre restauranter, en bensinstasjon og et apotek. Klinkende klart er det at det er den mest naturlige ting av verden å runde av oppholdet med en kveld med gutta. Og da må det være en menneskerett å oppføre seg som alle andre. Uansett hvem broren, faren, konen eller andre i den engere krets måtte være.

                          Bjørn Helge Riise er et voksent og selvstendig fotballindivid - med kone og snart to barn - med bakgrunn og fremtid, talent og ferdigheter. Og med et legitimt krav på å bli tatt på alvor - som fotballspiller og som privatperson. Ikke som broren til John Arne, men som den han faktisk er. At briter ikke kan oppføre seg og har utviklet en ufyselig provokasjonsoppførsel overfor kjendiser, er verken hans eller Lillestrøms problem. Men hvis noen i Akersgata eller på Åråsen mener at slektskap og familiebånd skal tvinge en til å velge en alternativ atferd og avstå fra sosiale evenementer, er vi på ville veier.

          - For what is a man, what has he got? If not himself, then he has naught, synger Frank Sinatra. Det gjorde også Bjørn Helge Riise. Kanskje bermen fra Storbritannia ville sett på ham med blidere øyne om han i stedet hadde fremført  The Hollies'  "He ain't heavy, he's my brother"?

                     

Noen lærer aldri

Av Davy Wathne - 04.feb.2007 @ 00:49
   - Durch Schade wird man klug, sier tyskerne. Men i Sportsklubben Brann har de åpenbart ikke lært noen verdens ting av forrige sesongs dundrende høst-fiasko. Og istedenfor å rydde ordentlig opp i "Det skotske problem" som kostet dem seriegullet, sørger rødtrøyene for å påføre seg et nytt. For måten forholdet til Martin Andresen er blitt håndtert på denne vinteren kan umulig føre til annet enn en konfliktfylt relasjon til klubbens beste og mest verdifulle ressursspiller.

     Brann brukte ti år på å skjønne hva som foregikk da Lillestrøm revolusjonerte norsk toppfotball fra midt på syttitallet. Og ytterligere ti år på å ta igjen noe av det klubben tapte på å sitte stille da bruddet gikk. Men på de ti siste årene har Brann spilt to cupfinaler, vunnet den ene av dem og tatt medalje i halvparten av Tippeliga-sesongene. Imponerende når en vet at klubben i mange, mange år fikk mer omtale fra oktober til mars enn i selve fotballsesongen.

     Brann-ledelsen og Martin Andresen lever på hver sin planet og har virkelighetsoppfatninger som knapt tangerer hverandre. At kommunikasjonen partene imellom er så dårlig at både direktør og trener blamerer seg i lokalpressen, får en til å tenke på "bad old days" og minnes den gangen Stadion lignet et fotballens Hotel Caesar og fungerte som kulisser for en evigvarende såpeopera.

     Drøyt to måneder før seriestart bør Sportsklubben Brann se i øynene at Martin Andresen er den viktigste suksess-forutsetningen klubben har hatt i nyere tid. Å komplisere forholdet til ham er det dummeste og mest kortsynte ledelsen gjør. De investerte midlene får de nemlig ikke tilbake ved videresalg, men ved å utnytte spilleren for alt han er verd. På banen, i garderoben og på treningsfeltet. Sannheten er at Martin Andresen allerede har gitt Brann mange ganger det klubben har betalt for ham. Med landslagskapteinen som dirigent og innpisker har klubben tatt sjumilsskritt som varemerke, tv-objekt og sportslig maktfaktor. Det må Bjørn Dahl og Mons Ivar Mjelde forstå og ta konsekvensen av før de serverer flere tanketomme pinligheter i aviser og på nettsteder.

       Lenge så gull-kampen 2006 ut til å bli en duell mellom Brann og Lillestrøm. Men begge disse klubbene slet med "personalproblemer "i førstelagsgruppen, og bakfra kom et harmonisk Rosenborg og lurte dem begge. Nå har Lillestrøm ryddet problemene av veien. Brann har åpnet for en halvveisløsning på "Det skotske problem" og påført seg et nytt. Det haster det å rydde opp i. Hvis ikke vender Brann tilbake til epoken med større medie-oppmerksomhet fra  oktober til mars enn i selve fotballsesongen. Ingenting vil være mer ødeleggende for klubbens troverdighet. 

februar 2007
ma ti on to fr
      1 2
3
4
5 6 7 8 9 10 11
12 13 14 15 16 17 18
19 20 21 22 23 24
25
26 27 28        
             
hits