TV2Nettavisen

Fattigmanns trøst

Av Davy Wathne - 18.nov.2007 @ 23:25
                        Uten våre aller beste friske og i form gikk det som enkelte fryktet og noen advarte mot foran hjemmemøtet med Tyrkia. Trist for alle med følelser for norsk fotball og forventninger om EM-deltakelse i Sveits og Østerrike i juni neste år. Trøsten for alle andre enn dem som selger reklame i TV 2 er det at det bærer mot den kvalitativt beste fotballturneringen noensinne. Og med hånden på hjertet: Nøytrale fotballtilhengere utenlands feller ikke en tåre over at Norge uteblir!

                       Fotball-EM fikk først sitt egentlige gjennombrudd med den fransk-danske festfotballen på gallisk grunn i 1984. Siden er antall deltakerland utvidet og turneringens status hevet. Parallelt har inntektene skutt i været. Selv om Brasil og Argentina - av de helt opplagte årsakene - glimrer ved sine fravær, er den europeiske finalerunden den åpneste, jevneste og beste fotballturneringen i hele verden. Og neste års utgave tegner til å bli den mest attraktive vi noen gang er blitt servert. Ikke fordi den avvikles blant mennesker som nok sørger for at avspark tas presis og på sekundet, men fordi alle de beste nasjonene er på plass. Ja, de høyest rangerte som IKKE kom med, feilet faktisk fordi de hadde uflaks med trekningen og havnet i puljer med enda mer skarpskodde rivaler. Skottland og etter alt å dømme Russland sviktet i langt tøffere avdelinger enn den vi snublet ut av i tåkehavet på Ullevaal lørdag.

                     Hvis vi ser bort fra de rent teoretiske mulighetene og holder oss til det realistiske og sannsynlige, bærer det mot en finalerunde i juni neste år med samtlige europeiske tungvektere på deltakerlisten. Italia, Frankrike, Tyskland, Spania og Nederland er alle på plass. Det er også Portugal, Tsjekkia, Kroatia og sannsynligvis England.  Til og med Romania er høyere FIFA-rangert enn det første landet som blir sittende hjemme under Euro 2008: Skottland! Kommer England noenlunde helskinnet gjennom hjemmemøtet med Kroatia onsdag, vil ti av verdens tolv beste nasjoner kunne forberede seg til EM-sluttspillet neste sommer. Det er en treffprosent vi ikke har vært i nærheten av tidligere. Så sent som i Portugal 2004 var for eksempel den baltiske askeladden Latvia inne og forkludret bildet.

                 Skottland slo Frankrike to ganger, men kom til slutt til kort i kappløpet med eks-mestrene fra andre siden av Kanalen og mot kyniske og heldige italienere. Russland er FIFA-rangert som nummer 16 og later til å ha gått på en skjebnesvanger smell i Israel lørdag. Selv er vi det tredje høyest rangerte landet som neppe kommer til EM. Vi er nr. 21 på FIFA-listen og har Tyrkia sju plasser bak oss. Vi ligger bedre til enn Sverige, men söta bror er i realiteten så godt som velberget gjennom en langt tøffere pulje enn vår. Danmark blir sittende hjemme etter fatale kalamiteter underveis i kvalifiseringen i samme pulje.

                Lavest rangert av EM-deltakerne neste år er vertsnasjonene Sveits og Østerrike - henholdsvis nr. 41 og nr. 88 på den ferske FIFA-listen. Oppildnet av feststemte hjemmetilhengere kan de muligens overprestere i selve finalerunden. Kubjeller har en forunderlig evne til å få frem det beste i fotballspillere både i Alpene og på Jæren. Så selv om vi feller noen tårer for Åge Hareides gutter og ergrer oss over at de sølte bort en fantastisk mulighet, får vi bare konstatere at fotballtilhengere flest får akkurat det de drømte om da puljetrekningen fant sted for to år siden. Favorittene har innfridd på rekke og rad. Gigantene har vist at de tåler sentrale fravær, klarer seg tross skader på "uunnværlige" spillere og er på plass når startsignalet ljomer mellom alpetoppene 7. juni. Så får markedsavdelingen til TV 2 trøste seg med at der ikke var en eneste hjemmesitter-nasjon med høyere seertall enn Norge under EM-sluttspillet for tre og et halv år siden. Fattigmanns trøst er som kjent å trøste seg selv....

      

Det kan bare Huseklepp.......

Av Davy Wathne - 08.nov.2007 @ 12:20
                    Mens norske og utenlandske klubber slåss så fillene fyker om signaturen til en stadig mer forvirret Erik Huseklepp, nærmer det seg rund dag og jubalon for den siste gullklokke-mannen med bergensk aksent. 29. juni fyller Helge Karlsen seksti år. Brann har selvfølgelig levert en hel haug spillere til Norges og andre landslag i tiden etter at "hele Stadion får sting"-vingbacken la opp, men ingen av disse har vært bergensere. I hvert fall ikke hvis de har spilt mer enn en kamp eller to eller fått med seg noen minutter som innbytter med flagget på brystet.

                 Det må være et tankekors at en by med en kvart million innbyggere ikke produserer en brøkdel av det antall internasjonale stjerner som f. eks. Kristiansund har gjort. Folketallet i seriegullets hjemby ligner til forveksling det islandske, og sagaøya i vest har mellom femti og seksti utenlandsproffer. Mange av dem på imponerende høyt nivå. Og det er jo ikke slik at konkurrende idretter stikker av med alle de store talentene mellom de syv fjell. Selv om Bergen hevder seg i en lang rekke mindre påaktede idretter - og faktisk erobrer et antall kongepokaler som harmonerer med folketallet - har fotballen en unik posisjon og en magisk drakraft på barn og unge. Derfor er situasjonen foruroligende.

                   Heldigvis er det ikke slik at der ikke finnes bergensk blod i årene til en eneste av 2007-sesongens norske seriemestrer. Men de lokale heltene er ikke toneangivende. Og de gjør seg ikke gjeldende internasjonalt. Trøsten er at traktene like rundt Bergen har frembrakt noen regelbrytende unntak. Det beste er Claus Lundekvam. Det ferskeste er Håkon Opdal. Sammen med ostringen Erlend Hanstveit har disse to bevist at det faktisk går an å bli god fotballspiller i Bergen. Problemet er at det åpenbart krever noe svært få ektefødte bergensere later til å være utstyrt med.
 

                  I min korte tid i denne bransjen har der vært en sann vrimmel strålende bergenske talenter blottet for ambisjoner - og minst like mange superambisiøse unggutter helt uten talent. Og da går det selvfølgelig som det har gått. Bergenserne forsvinner ut av byen, til mindre klubber eller nedover i divisjonene. Og dyrekjøpte importstjerner kommer til Bergen, gjør en jobb på Stadion og forsvinner til bedre betalt fotball-arbeid annetsteds. Eller legger opp straks de har funnet seg bergensk kjæreste og satt barn til verden. 

                   Dette er bakteppet og de historiske forutsetningene for at Brann, Fotball-Bergen, Hardball og alle som bryr seg blir halvt paniske og helt desperate av tanken på at Erik Huseklepp eventuelt forlater Stadion og i stedet kan komme til å blomstre som fotballspiller i Viking, Vålerenga eller på et enda mindre og mer bortgjemt sted. For savnet av en bergensk helt og yndling har vært nesten like sterkt som gull-tørsten nesten like lenge.

                  På drøyt to år har Erik Huseklepp gått fra rollen som hengslete høyreving med fart og teknikk i 2. divisjonsklubben Fyllingen til heltestatus på Stadion og i norsk Tippeliga. Gjennombruddet på hjemmebane kom på direkten, tok drøyt tjue sekunder og ble registrert på Richters skala. Andreåret gikk unggutten for lut og kaldt Brann-vann for så å få en dramatisk vekst og fremgang i sesongen som nå er avsluttet. Og han spilte sin beste kamp da det gjaldt som mest - da gullrusen nådde et hittil ukjent promille-nivå mot Viking i den nest siste serierunden og rett før medaljene ble delt ut. Derfor er det feber. Derfor ligner engasjementet i "Huseklepp-saken" hysteri og galskap. Det er ikke alle Brann-spillere som får sin egen sang signert Ove Thue.

                For Erik Huseklepp er dilemma-situasjonen mildt sagt uoversiktlig og forvirrende, paradoksal og fylt av valgkvaler. For hva skal vingtalentet vektlegge når han tar sin endelige karriere-avgjørelse? Pengene? Utsiktene til sportslig vekst og utvikling? Spilletiden?  Vissheten om harmonisk vekst i trygge omgivelser? Eller et fotballens risikospill under fjernere himmelstrøk og med flere ukjente påvirkningsfaktorer? Bare Erik Huseklepp selv vet hva som teller mest og til sjuende og sist blir utslagsgivende. Måtte valget bli lykkelig. For bergenske fotballhelter er few and far between. Vi har ingen å somle bort.

For barnas skyld.....

Av Davy Wathne - 05.nov.2007 @ 22:34
               Lykkelige skilsmisser finnes knapt. Men det hender at samlivsbrudd gjennomføres på en sivilisert og hensynsfull måte. Som oftest for barnas skyld. Det gir som kjent det beste grunnlaget for et fornuftig samarbeid til barnets beste etter skilsmissen. Og akkurat sånn oppførte de involverte parter seg da Brann og Martin Andresen fortalte verden og de fremmøtte at de har bestemt seg for å gå hver sin vei i fotball-fortsettelsen.

              Pressekonferansen som markerte slutten på Martin Andresens tre år i Brann lignet til forveksling en fornufts-skilsmisse der begge parter har akseptert at der ikke lenger finnes noe fundament for fortsatt samliv. Derfor ble det usagte på mange måter viktigere og mer sentralt enn høflighetsfrasene de involverte serverte fra podiet. For det er selvfølgelig et ubegripelig paradoks at Branns mest internasjonale stjerne og det norske landslagets kaptein trer til side når Sportsklubben står på terskelen til et europeisk eventyr - den ultimate utfordring for en spiller av Martin Andresens støpning og format. Ubegripelig helt til en forstår og tar inn over seg at det rett og slett ikke var mulig for Mons Ivar Mjelde og Martin Andresen å fortsette under samme tak. Til det er de for ulike. Eller kanskje for like.

             Samler en alt som er skrevet om konflikten - eller "den faglige uenigheten" - mellom Branns trener og lagets selvfølgelige kaptein, kan en fylle bibliotekhyller med bindtykke verk. Hvorfor det skar seg og når det var ugjenkallelig forbi, vet vel knapt hovedpersonene selv. Men de fortjener begge ros for måten de har håndtert situasjonen på i annen halvdel av gull-sesongen. Ultraprofesjonelt, målrettet og med den personlige prestisjen bortgjemt i garderobeskapet har de løst oppgavene sine og skaffet Brann det mest etterlengtede seriegullet i norsk fotballhistorie. 

            Med mandagens pressekonferanse beveget en seg fra væpnet fred i et havarert parforhold til rollene som hverandres eks'er. Det var dannet. Det var sivilisert. Og med retoriske uttrykk for gjensidig respekt komponerte arbeidsgiver og ansatt en sluttsats begge må kunne leve med. Brann fordi klubben har ervervet seg en status, en troverdighet og en posisjon som for bare få år siden var utenkelig. Martin Andresen fordi han har hatt sine beste år i Brann og skylder klubben og bergenserne en masse.

            For Branns mange tilhengere er det en utfordring å akseptere kjensgjerningene og holde seg i skinnet når kapteinen på gull-skuten nå går fra borde. For det er fristende å døyve skuffelsen med forsøk på å redusere Martin Andresens kapasitet og innflytelse. Det er menneskelig å trøste seg med bortforklaringer og bagatellisering. Når en ser hva såkalte pressefolk har vært i stand til å smøre sammen av sjofelheter for å diskreditere "vinnertypen uten triumfer", er det grunn til å frykte det verste. For folkets dom farges lett av tendensiøse artikler som den som ga inntrykk av at pengegriskheten var Martin Andresens eneste drivkraft og motivasjon for å bli i Brann. Målet må være å opptre med verdighet og vise respekt og takknemlighet.

            Sportsklubben Brann står overfor spennende utfordringer og vil bli satt på mange store prøver som tittelholder i Tippeligaen og norsk Mesterliga-representant kommende sesong. Minst like formidable er oppgavene Martin Andresen velger å gå løs på. Så får vi håpe begge parter er lojale mot ånden og tonen i skilsmissepakten og beveger seg videre til det konstruktive samlivsbruddets beste. For bridgespilleren Martin Andresen har vært her. Sju grand. Meldt og vunnet. Venit. Vidit. Vicit.

Sine quibus non......

Av Davy Wathne - 23.okt.2007 @ 23:15
                 Mens fotballgale bergensere går fra konseptene og kaster seg rundt halsen på hverandre i yr gull-glede, benytter Mons Ivar Mjelde sjansen til å slå tilbake mot noen av sine kritikere. Det er ham vel unt. Med årets bragd har den trauste ostring udødeliggjort seg selv. Det skulle bare mangle om ikke vi nesevise skeptikere og sjølgode bedrevitere fikk vårt. Noen vil kanskje innvende at mannen bak Branns første seriegull på 44 år ville stått seg på ikke å gjøre det mest menneskelige av alt. Men det krever Nelson Mandela-format og er nesten gudommelig ikke å la seg friste.

              Jurister flest regnes ikke som spesielt oppvakte eller innsiktsfulle, men fra antikkens fedre har de i hvert fall stjålet uttrykket "causa sine qua non". Direkte oversatt betyr det noe sånt som "årsak uten hvilken ikke". Med andre ord: En nødvendig forutsetning. Fem års latin-studier og mer enn femti års levende engasjement i fenomenet Brann gir meg sjansen til å servere min høyst private "homines sine quibus non". På bredt bergensk: Menn som har vært absolutt nødvendige forutsetninger for Brann-miraklet Peter Ijeh fullbrakte med sine to scoringer på Viking Stadion mandag kveld.

             Paradoksalt nok ble Mons Ivar Mjeldes forgjenger i rollen som gullglinsende Brann-trener frontfigur for en gruppe bakstrevere da det første moderninseringsbruddet gikk i norsk fotball på annen halvdel av syttitallet. Oddvar Hansen og hans våpendragere sørget for stillstand der situasjonen krevde dynamikk. De lot seg beruse av nostalgi og drømmerisk tro på fortidens prinsipper da Lillestrøm stakk fra og viste vei.

           Med Bill Elliott som trener og "inntrengeren" Odd Tetlie som oppmann klarte Brann å nøytralisere de utviklingsfiendtlige og bringe klubben inn på riktig spor. Mot alle odds ble Brann en maktfaktor i norsk fotball på annen halvdel av syttitallet. Men den drivende dyktige siviløkonomen døde plutselig og i altfor ung alder. Brann havnet i et ødeleggende leder-vakuum. Tog etter tog suste forbi stasjonen. Brann var ikke en gang på perrongen. Rødtrøyene sto tvert imot innesperret i heisen - helt til Arve Mokkelbost fra Kristiansund dukket opp i Bergen og ble presset fra trenerjobben til rollen som provisjonslønnet sportsdirektør. Brann tok et nytt kvantesprang i retning den nye fotball-virkeligheten - til nye rekrutter fra Oddvar Hansens hær bremset utviklingen.

           Først mot slutten av åttitallet regisserte advokaten Magne Revheim det helt nødvendige arbeidet med å omforme Sportsklubbens lover og bringe Brann i takt med den nye virkeligheten. Femten år for sent forsto klubbens generalforsamling at den ikke lenger var det høyeste organ i et tradisjonelt idrettslag med fotball, friidrett, alpint, orientering og kvinnehåndball på programmet. Brann var forvandlet til en bedrift i underholdningsbransjen og hadde mer til felles med Cirkus Merano enn med klubben Oddvar Hansen ledet til seriegull i 1963.

          Ti turbulente år fulgte i kjølvannet av vedtektsendringene. For da Sportsklubben endelig følte den var i ferd med å innhente hovedfeltet, stakk tet-klyngen fra igjen. Ja, Bosman-dommen resulterte faktisk i en punktering som spolerte alle Branns vinnersjanser i overskuelig fremtid. For plutselig sto Sportsklubben med langsiktige lønnsforpliktelser overfor spillere de IKKE hadde bruk for, mens de attraktive og etterspurte forsvant gratis ut Stadion-porten. Omtrent samme tragiske paradoks opplevde en på ledersiden. Folk en trengte og kunne hatt nytte av holdt seg langt unna Idrettsveien. Og de som meldte seg til tjeneste, gjorde det mer for sin egen skyld enn fordi de hadde høye mål og en klar strategi for klubben.

          Ansettelsen av Bjørn Dahl markerte et nytt tidsskille. Ut forsvant destruktivkretsene knyttet til Brann ASA, kostnadskrevende mennesker uten snev av bransjeinnsikt og med en altødeleggende virkning på miljøet rundt dem. Men med Bjørn Dahl fikk Sportsklubben en frontfigur som kunne jobbet halvparten så meget og tjent det mangedobbelte annetsteds. Han lignet til forveksling en idealist, en som satte hensynet til klubben foran alt annet. Gode krefter samlet seg rundt ham. Per-Ove Ludvigsen ble sportsdirektør etter learning-by-doing-prinsippet, Mons Ivar Mjelde suksessombrust trener etter samme oppskrift. Og bakom sang Hardballs pengesterke og visjonære nykapitalister. Da Roald Bruun-Hanssen dukket opp, var ikke Brann bare ute av heisen og oppe på perrongen. De satt i restaurantvognen på første klasse - like bak lokomotivet.

          Da Brann ble seriemestrer i 1963, kunne en nesten se hjem til brorparten av spillerne fra Store stå eller Gratishaugen. Ja, askøyværingen Trygve Andersen og Roald Kniksen Jensen fra Eidsvågneset var nesten eksotiske innslag - sammen med en Hortens-gutt stasjonert på Haakonsvern og en trøndersk back i selvvalgt eksil i Bergen. I dag er bildet dramatisk forandret. For tredje gang har Brann suksess med en spiller "sine quo non". Og for tredje gang kommer frelseren fra fotballtraktene sørøst for Oslo.
       
            Per Egil Ahlsen kom fra Fredrikstad og gjorde slutt på åtte års heisfart i 1987. Han vendte tilbake fra Fortuna Düsseldorf da alarmklokkene ringte fire år senere og var selvfølgelig den som reddet på streken i skjebnemøtet med Bryne på Jæren høsten 1991.

            Raymond Kvisvik kom som sendt fra himmelen da Brann til forveksling lignet et nedrykkslag sommeren 1998. Han gjentok bragden etter å ha blitt dobbeltmester med Austria Wien i 2002/03, sørget for at Brann berget plassen og kronet hjemkomsten med kongepokal høsten etter.

          Den påfølgende sesongen kom Martin Andresen til Brann fra Stabæk - for å ta gull i løpet av avtaleperioden på tre år. Det har vært sagt og skrevet mye innsiktsløst, sårende, tanketomt og ondsinnet om landslagskapteinen de tre sesongene han ble i Brann. I min enkle verden er Martin Andresen den eneste "sine quo non" av dagens Stadion-aktører. Uten ham hadde ikke Brann vært i nærheten av seriegullet denne sesongen. Ja, hadde klubbledelsen lykkes i bestrebelsene på å bytte ham med Yssuf Koné sist sommer, er jeg bombesikker på at Brann-tilhengerne kunne forberedt seg til en ny sesong med "ja , visst faen gjør vi det - som i 1963....." Da hadde det helt siikkert vært 45 år SIDEN - og sannsynligvis 45 år TIL.


              

Millionær? Ellers takk.......

Av Davy Wathne - 13.okt.2007 @ 13:42
            I en tidsalder med penger som alle tings mål og formue som bevis på sosial vellykkethet takker jeg høflig nei til tilbudet om å bli millionær.  Men i irritasjon over alle dem som tar seriemesterskapet for gitt og gratulerer hverandre med at "gullet e' heme" gjør jeg et forsøk på likevel å bli det - og håper jeg mislykkes.

           Tre serierunder før slutt har Brann ni poengs margin og bedre målforskjell enn Stabæk. Mer skal det ikke til før bergensere flest går fra konseptene og gratulerer hverandre med at "gullet e' heme". Ja, selv landslagssjef Åge Hareide har glemt Molde-flausen fra 1987 og gitt et halvt dusin EM-rødtrøyer sin mesterskapshyllest. Fester planlegges, og matematikkprofessorer regner så trykksverten spruter fra lokalavisenes førstesider. Sjansen for Stabæk-gull er nå nede i en kvart promille sies det på det vi i min studietid kalte "Leninhøyden".  Røyker de akademiske regnemestrene det de finner i Nygårdsparken når de unner seg en pause fra forskning og forelesninger?

          Fjorten år er gått siden to VM-kamper gjensto og Frankrike trodde de var klare for USA. Med bare to poeng for seier og tre poeng til gode på Sverige og fire på Bulgaria sendte fotballforbundet like godt spillernes pass til visum-avdelingen i den amerikanske ambassaden. 13. oktober kom Israel til Paris med 0-2-6 og 6-24 i målforskjell på de åtte første kampene. To timer senere hadde de snudd 1-2 ved sidebytte til 3-2 og gitt Bulgaria håp om billett til VM-sluttspillet. Og 17. november snudde øst-europeerne 0-1 til 2-1 på samme bane. Dermed ble de galliske superstjernene sittende hjemme og se Drillos på tv sommeren 1994. Med stempel i passet og neser så lange som pariserloffer.

         Der har med andre ord skjedd villere og mer vanvittige ting i fotballhistorien enn at Brann taper for Aalesund, Viking og Tromsø. Jeg sier ikke at jeg TROR de bergenske yndlingene gjør det, men faktum er at rødtrøyene cup-røk hjemme for AaFK før sunnmøringene i det hele tatt hadde vært innom Tippeligaen. Brann og Alex Valencia berget med nød og neppe 3-3 på Kråmyra etter 0-3 midtveis første sesongen AaFK var oppe. Og de klarte bare 0-0 hjemme sist Aalesund rykket ned. Ja,  så sent som i fellesferien ble Brann ydmyket av nettopp oransje-trøyene i Florø.

        Viking hjemme? Historisk sett en vanskelig og helt åpen kamp. Og for ordens skyld minner jeg om at Brann har fått rundjuling i tre Viking-kamper på rad: I serieavslutningen i Stavanger i fjor og i både serie og cup samme sted tidligere denne sesongen. Jeg er ikke sikker på at en skal forhåndsinnkassere tre poeng i Bergen denne gangen heller. Og Tromsø i Tromsø? Dødballspesialisten Patrice Bernier er riktignok havnet i Kaiserslautern og 2. Bundesliga siden sist, men en trenger ikke være utstyrt med klisterhjerne for å erindre bergenske skrekk-scenarier på Alfheim.

       Om Stabæk vinner sine siste tre? Neppe. Men de KAN selvfølgelig gjøre det. Vårens hjemmemøte med siddisene var en ren maktdemonstrasjon fra Daniel Nannskog og lagkameratene hans - selv om Viking reduserte og forlot Nadderud med flatterende 1-2. Tromsø hjemme? Dem har Stabæk allerede tatt seg av samme sted i cupen tidligere denne sesongen. Strømsgodset borte? Fasiten er nøyaktig den samme: Dem har Stabæk tatt seg av samme sted i cupen tidligere denne sesongen.

        Da er vi fremme ved vårt pekuniære odds-eksperiment. For med rundt 3,00 i odds på både Aalesund og Stabæk neste helg forvandles våre 4.000 innsatskroner til minst 40.000 hvis disse to lagene vinner og der fortsatt er spenning i gull-striden. Går Viking og Stabæk av banen med tre poeng hver i den nest siste serierunden, vil beløpet stige til bortimot 200.000. For oddsen på Viking i Bergen bør havne på drøyt 3,00 - Stabæk hjemme mot Tromsø gir neppe vesentlig mer enn 1,60.

       Med et sekssifret beløp i potten er vi fremme ved sisterunden og skjebnelørdagen 3. november. Oddsen på Tromsø-seier over Brann på Alfheim? I overkant av 3,00 vil jeg tippe. Og for Stabæk mot Strømsgodset i Drammen? Mellom 1,50 og 2,00? Får du fem-seks ganger pengene, ender du opp med drøyt en million som plaster på gull-såret. Om gevinsten i tillegg fjerner den lange nesen, gjenstår å se.

      - Penger betyr ingenting. Jeg skjenker dem ikke en tanke, sier Norges rikeste hver gang likningstallene legges frem. For en alenemor med hundre kroner for lite på månedsbudjsjettet er økonomiske sorger og bekymringer altoverskyggende. Selv har jeg aldri hatt penger og aldri vært opptatt av penger. Så millionen min kan expekt bare beholde - gi meg heller ett uforglemmelig øyeblikks berusende oppreisning etter alle disse årene med skuffelser, tilbakeslag, ydmykelser og fornedrelse. 

       PS. Jeg er selvfølgelig oppmerksom på at der finnes en pose-og-sekk-mellomløsning: At Brann taper og Stabæk vinner sine kamper, men at rødtrøyene sikrer seg seriegullet på bedre målforskjell. Da blir det helt sikkert et ekstra stykke kake til hver.....

Branns belgiske bragd

Av Davy Wathne - 05.okt.2007 @ 02:37
          En ørliten triumf i europeisk fotballsammenheng. En strålende bragd sett med bergenske øyne.

          Ett år etter at rødtrøyene ble hundset, hånet og herjet med for sammenlagtfiaskoen mot Åtvidaberg fra svensk Divison 1 vender Sportsklubben Brann hjem fra belgiske Brugge med billett til UEFA-cupens puljespill. Ingenting å slå seg for brystet av sammenlignet med Rosenborgs årvisse kirsebærmåltider med Real Madrid, Juventus, Borussia Dortmund og Milan. Men en revansje og en oppreisning for et utskjelt og latterliggjort såpeopera-lag fra en by som ikke har sett seriegull på 44 år.

         Å rangere Branns internasjonale bragder er verken tidkrevende eller spesielt vanskelig. Så langt er 2-1 hjemme og 2-2 borte mot PSV  i cupvinnercupen for elleve år siden det eneste som befinner seg i nærheten av seieren på Jan Breydel Stadion i Brugge. Den gangen forsvarte Brann en høyst fortjent - men altfor knapp - ettmålsseier hjemme med kjappe kontrastøt, to måls ledelse og en liten time med ryggen mot veggen i Philips-byen. Denne gangen var utgangspunktet mange ganger vanskeligere, for Branns belgiske verter trengte verken angripe eller score mål. De hadde vunnet i Bergen og kunne ro sammenlagtseieren trygt i land uten å ta uvettige sjanser og uten å  løpe noen reell risiko. Trodde de. Desto mer imponerende var måten Brann triumferte og avanserte på.

        Brann har ambisjoner om å høste erfaring, bli bedre og utvikle seg til en klubb som blir tatt på alvor utenlands. Annen måte å lære slikt på enn faktisk å måle seg mot de beste finnes ikke. Derfor er sammenlagtseieren over meritterte Club Brugge viktig og verdifull. At belgiernes eks-trener Trond Sollied skråsikkert forhåndsforkynte at Brann var sjanseløse, gjorde bare triumfen ekstra sødmefylt. Men den har også en litt skummel side. For spørsmålet om hva seieren kostet - i småskader, slitasje og motivasjonsproblemer - får en først svar på når Brann møter Lyn på Stadion mandag.

      Der var noe luntende halvhjertet over hjemmemøtet med Brugge, og Brann fikk skarp kritikk for ikke å satse på europacupen. Svar på tiltale fikk kritikerne i returoppgjøret på Jan Breydel Stadion. Spørsmålet er om det var  så smart å la seg provosere til en heltemodig gladiator-innsats - med de konsekvenser slike slag gjerne får. For glipper seriegullet, vil bergensere flest betrakte Branns europeiske eskapader som en altfor dyrekjøpt erfaring. Med poengtap mot Lyn vil triumfen mot Brugge gå inn i fotballhistorien som en bergensk Pyrrhos-seier.

        Etter bortemøtet med walisiske Carmarthen i første kvalifiserende runde var Brann-spillerne blytunge og en hårsbredd fra å gå på sesongens første Stadion-smell - mot Stabæk. Og revansjen mot litauiske Suduva i runden etter holdt på å koste hjemmepoeng mot tabelljumbo Sandefjord. Tar vi med erfaringen fra forrige ukes serie- og cupkamper, er vi ved hovedpoenget: Så langt denne sesongen har ingen norske klubber fikset å spille to kamper per uke!

        Av sesongens semifinalister  var det INGEN som hevdet seg eller nådde vanlig standard sist søndag. Lillestrøm gikk på en ydmykende hjemmesmell mot nettopp Brann. FK Haugesund fikk juling av middelmådige Notodden. Og de tapende semifinalister Stabæk og Odd Grenland pådro seg nye nederlag mot henholdsvis Lyn og Vålerenga. Parallelt har Rosenborg helt åpenbart betalt en høy Tippeliga-pris for sitt europeiske eventyr denne høsten. Laber innstilling og slett konsentrasjon ga tap for både Start i Kristiansand og Fredrikstad i plankebyen forut for Mesterliga-møtene med Chelsea og Schalke 04.

      Brann har en lang og nesten tragikomisk resultat-historie - til glede og fortvilelse for frustrerte tilhengere. Lærdommen er at en aldri kan regne med eller stole på rødtrøyene. Til gjengjeld skal en passe seg for å avskrive dem. Denne høsten har vært en sammenhengende og suksessrik ferd gjennom Brann-barrierer, og alle fallgruver og snubletråder er elegant forsert. Så langt. Fire Tippeliga-runder før slutt har serielederne sju poengs klaring til argeste gullrival. For de aller fleste andre ville høstspurten lignet en sjarmør-etappe og en parademarsj. Men med Brann vet en aldri. Spesielt ikke når klubben for første gang på elleve år ekspederer en rival med status og klang i europeisk fotball....

      

Fra plommer til pokaler

Av Davy Wathne - 27.sep.2007 @ 01:48
                  Egentlig har de aldri fått dreisen på annet enn filmfestivaler og sildajazz, men nå har haugesunderne fordundre meg  spilt seg frem til cupfinalen enda en gang! Mot alle odds! Og etter griseflaks med både trekning og kamputvikling i cupens åttedels-, kvart- og semifinaler. Det er bare å finne frem klapphatten og bøye seg i støvet!

                Under normale omstendigheter må en være tet-lag i Tippeligaen for å få en så billig reise til novemberfesten på Ullevaal som den FK Haugesund har hatt. En askeladd og to av toppseriens dumpekandidater er alt de blå-hvite har behøvd å ekspedere på veien frem. Det forbløffende er likevel at en middelhavsfarer i Adeccoligaen faktisk har klart det. Jeg hadde nesten sagt: IGJEN! For har ikke dette forunderlige folkeferdet ved Karmsundets østre bredd vært på Ullevaal støtt og stadig i moderne tid?

                For en utenforstående er og blir Haugesunds-fotballen et ubegripelig paradoks, og krangelen i forkant av semifinale-møtet med Odd Grenland er nokså typisk for menneskene i denne knøttlille byen på bare 32 kvadratkilometer. En kan selvsagt være enig i at Fotballforbundet burde opptrådt fleksibelt og pragmatisk og åpnet semifinale-festen for alle de ti-tolv tusen som gjerne ville være med. Men NFF var i sin fulle rett, og FK Haugesund hadde bare seg selv og lokalpolitikerne å takke for at det gikk som det gjorde med søknaden om enda en dispensasjon.

              Det er 37 år siden Haugesund arrangerte visefestival og opptrådte i pakt med tidsånden og de internasjonale strømningene for aller siste gang. Siden har byen stort sett ligget der - oversett, forbikjørt og i bakevjen uten andre impulser enn dem en håndfull filmfolk og navlebeskuende kulturpersonligheter har hatt med seg på sin årlige langweekend i annen halvdel av august. Sånt blir det verken tidsriktige stadionanlegg eller slagkraftige Tippeliga-lag av.

             Ser en bort fra kriminalstatistikken, har ikke Haugesund for vane å markere seg på et eneste samfunnsområde. Ikke utstyrer de nasjonen med visjonære politiske ledere, ikke med respekterte næringslivstopper (hvem gjør forresten det?) og slett ikke med tiljublede kunstnere. Listen over byens mest kjente personligheter er kort og krever betydelig lokalkunnskap. Men når der kommer til fotball og cup, skjer der et eller annet med de ellers så anonyme og smålåtne arabere.

            Siden serieomleggingen i 1961/62 - i det mange kaller "moderne tid" i norsk fotball - har 41 klubber vært innom eliteserien. Fire av dem - FIRE - har vært hjemmehørende i Haugesund. Ser en bort fra hovedstaden - med en million mennesker i eller like rundt seg - er ingen annen by i nærheten av dette tallet. Strindheim og Fyllingen har riktignok yppet seg, men aldri kommet ut av skyggen til Rosenborg og Brann. Så at en by med 32.000 innbyggere har produsert fire toppserie-klubber, er intet mindre enn mirakuløst. At kvartetten ligger på 26., 35., 37. og 39. plass på den såkalte "Maratontabellen", sier til gjengjeld en hel masse om Haugesunds-fotballens hovedproblem. Det har åpenbart vært viktigere å holde liv i tradisjonene og ta innersvingen på naboen enn å samle alle gode krefter og stable EN ressurssterk klubb på beina.

          Med til historien om Haugesunds-fotballen hører det selvfølgelig  at den ferskeste og mest suksessrike av disse klubbene faktisk er en slags sammenslutning, men helt enige ble en naturligvis aldri. Så da Vard sist rykket ned fra Adeccoligaen, var den eneste trøsten at de knep poeng fra FK Haugesund og tok naboen med seg i fallet. Men i cupfinalen har de altså vært både Haugar og Vard - og nå konstellasjonen Haugar/Djerv 1919 i FK Haugesund. At de aldri har vunnet på Ullevaal, er i denne sammenhengen totalt underordnet og uvesentlig. Klubbene har gitt tilhengerne sine opplevelsen og festen. Det  har aldri Tippeliga-giganter og toppserie-gjengangere som Start (nr. 7) og HamKam (nr. 11 på nevnte Maratontabell). For å nevne noen av de høyere rangerte og mer meritterte.

         Ofte er det vemodig å krysse gamle spor og se igjen steder en har minner fra og forhold til fra barne- eller ungdomsår. Det kan være en påkjenning å måtte innse at skibakken var SÅ flat og at svaberget en stupte fra lå SÅ kloss i vannflaten. Et gjensyn med Haugesund stadion tåler til gjengjeld selv den sarteste og mest ømskinnede. For der er det bare sleggekastringen som har fått en ansiktsløftning siden debuten min som dommer i 1. divisjon - det som nå heter Adeccoligaen - med Vard - Skeid i august 1975. Hva i all verden har kommunalpolitikere og fotballildsjeler holdt på med i alle disse årene? Hvordan har det vært mulig å unngå å ta inn over seg den nye tids krav? Og var det ikke på grunn av arbeidene med nytt stadion Haugar ble tvunget til å spille toppseriefotball vegg-i-vegg med nypotetene på Sakkestadbanen i 1981?

        FK Haugesund er på ingen måte den første cupfinalisten fra vår nest øverste divisjon, men vi må noen år tilbake for å finne en Ullevaal-aktør fra tabellens desiderte midtsjikt. Stort sett har det vært opprykkere og Tippeliga-kandidater som har spilt seg frem til finalen fra etasjen under. Men FK Haugesund vil definitivt returnere til Adeccoliga-hverdagen straks Ullevaal-festen er over. Til gjengjeld får klubben en historisk sjanse til å ta ny sats, knytte til seg ambisiøse støttespillere og meisle ut en offensiv strategi for veien tilbake til norsktoppen. Finalen er en fest, en enkeltstående begivenhet og en månedlang forberedelses-jippo for Rune Skarsfjord og hans lite påaktede spillere. Men semifinale-triumfen åpner dører og skaper muligheter dyktige ledere vil kunne utnytte. Spørsmålet er om disse finnes i Haugesunds-fotballen. Visefestivalen med Øystein Sunde, Finn Kalvik og Lillebjørn Nilsen var i hvert fall en velorganisert braksuksess! Det er på tide å vise at haugesundere faktisk vil noe mer enn å plukke plommer i Hardanger og leve et slaraffenliv...

          

When will they ever learn....

Av Davy Wathne - 19.sep.2007 @ 17:46
             Seks Tippeliga-runder før slutt og mens det ennå er atten poeng å kjempe om, drukner bergenske avislesere i meningsmålinger og regne-eksempler som viser at Brann tar seriegull i 2007. Som om folkemeningen betydde noe! Og som om fotball er matematikk eller statistikk og kan forhåndsvarsles via lommekalkulatoren!

              En kan selvfølgelig diskutere i sju lange og minst like mange breie hvem som er de største idiotene og hvem som oppfører seg aller mest tåpelig. Den avtroppende ordfører som kom dragende med en million til gull-fest før avspark i hjemmemøtet med Sandefjord ÅTTE runder før slutt? Bryggeribestyreren som har bestemt seg for å tappe gull-øl på flasker uten å ha lært det aller ringeste av fjorårssesongen? (Drakk han hele restbeholdningen selv?) Eller lokalpressen som har brukt to tredeler av sesongen på å intervjue Brann-reservene og de misfornøyde for så plutselig å oppdage at det statistisk sett og i følge aritmetiske formler kan gå akkurat som i 1963?
 
              Hver for seg og i fellesskap er alle disse fjollete aktørene med på å dumme seg ut for resten av Fotball-Norge og bekrefte mytene om bergensernes nedarvede dårskap. Eneste trøsten oppi det hele er at markedssjefen for spillselskapet Nordicbet er enda dummere enn alle de bergenske tåpene tilsammen. Han er selvfølgelig trønder og har bestemt seg for allerede nå å utbetale gevinsten til alle dem som har satset sparepengene sine på seriegull til Brann. Salget av bjørneskinn går åpenbart strykende på torget i Trondheim.

              Med et minimum av fotballinnsikt er det enkelt å konstatere at Lillestrøm skulle hatt straffespark på stillingen 0-0 og godt kunne vunnet hjemmekampen mot Tromsø sist søndag. Samtidig var Andreas Tegström tre centimetre og en lang Håkon Opdal-tå fra å gi vertene 1-0 like før lagene gikk til pause i Fredrikstad. Med ørsmå og helt marginale justeringer kunne Lillestrøm med andre ord toppet tabellen med bedre målforskjell enn Brann seks runder før slutt. Når romerikingene IKKE gjør det, har Brann selvsagt et aldeles fenomenalt utgangspunkt for høstspurten. Men rødtrøyene skal fortsatt møte Odd Grenland, Lyn og Viking hjemme og Lillestrøm, Aalesund og Tromsø borte før det hele er over. Går marginaler som dem vi opplevde sist helg motsatt vei, kan bildet lynraskt snus på hodet. Til alt hell vet Brann-spillerne og apparatet rundt dem akkurat det.

              Et samfunn får stort sett de politikerne det fortjener, og ikke vet jeg om gullfest-millionen ga seg noen utslag da bergenserne stappet stemmeseddelen i valgurnene dagen etter Sandefjord-kampen.  Jeg er vant til selv å betale for festlighetene jeg unner meg, og jeg er overbevist om at Bergen vil eksplodere i jubelscener en knapt har sett maken til nord for Napoli om Martin Andresen hever trofeet ved sesongslutt. Men jeg er minst like vant til at triumfer innkassert på forskudd ender i lange neser og pinlig bortkjøring av ubrukt festmateriell. Det improviserte, spontane og vaskekte funker som oftest bedre enn det kalkulerte og forhåndsberegnede. Bare spør dem som var i Molde for tjue år siden.

              Så mens vi teller ned til den meget vanskelige hjemmekampen mot nedrykkstruede Odd Grenland, kommer tonene fra Peter Seegers udødelige "Where have all the flowers gone" snikende - med sistestrofen "when will they ever learn".  Lengre oppe i teksten står det "long time passing" - et annet sannhetsord bergenske politikere, ølbryggere og journalister godt kan merke seg. Så inntil videre gleder jeg meg over de gull-heltene vi faktisk har her i by'n og hvert flyktig møte med Leif Amundsen, Odd Oppedal, Gunnar Tiller og Per Pettersen. De gutta tok ingenting for gitt. De spilte til fløyten gikk og pokalen var deres.

           

Tarvelighetens triumf

Av Davy Wathne - 08.sep.2007 @ 00:03
                Kanskje opplever mobben  det som en aldri så liten triumf at den endelig lyktes i bestrebelsene på verbalt å kjeppjage Stig Inge Bjørnebye fra Start og fra Kristiansand. For alle andre enn de ansiktsløse feigingene bak tidenes sjofleste og mest tarvelige trener-trakassering  var det som skjedde natt til onsdag 5. september 2007 bare trist.

                Stig Inge Bjørnebye er kanskje ikke norsk fotballs mest erfarne trener, men det var nå ham Start-ledelsen satset på da den ikke orket mer av Tom Nordlie. Og det var ham de samme lederne støttet og stilte seg bak da brottsjøene rystet skuten gjennom årets sørlandske skrekk-sommer. Lokalpressen gjorde riktignok hundreogåtti-graders vending da juli-regnet plasket ned som verst, men offisielt og utad sto i hvert fall sølvguttene fra 2005 samlet bak sin trener. Til påkjenningene ble så store at det sto om liv og helse og det ikke fantes noen annen utvei enn å pakke sakene og søke tilflukt i hovedstaden.

              Spesielt raffinert var det selvfølgelig  ikke, men det gikk i hvert fall an å spyle vekk dritten og bli ferdig med den da frustrerte Brann-tilhengere gjorde sitt fornødne på bilpanseret til Ivar Hoff i nedrykkssesongen 1979. De ondsinnede ryktene Stig Inge Bjørnebye har vært utsatt for i Kristiansand fantes der ikke våpen eller midler mot, og til slutt hadde dråpen hult ut steinen. Ansvaret må redaktører og medie-overhoder dele med dem som under psevdonym og uten å gi seg til kjenne fritt fråtset i løgner, halvsannheter, forvrengninger og injurierende slarv.

             I riktig gamle dager var det slik at leserbrev-redaktøren i Bergens Tidende kastet anonyme innlegg i papirkurven. Uten å lese dem. For et budskap uten avsender var intet budskap. Kan en ikke vedstå seg ytringen sin, ja, så får en holde tann for tunge eller la pennen ligge. Moderne teknikk har gjort den typen siling og utvelgelse umulig. Sier nettredaktørene, strekker armene i været og bedyrer sin ansvarsfrihet. Dermed er det altså ikke lenger slik at en mediebedrifts logo er et stempel, en godkjenning og en garanti for at innholdet er sannferdig, har allmenn interesse og er relevant. Uten å gi seg til kjenne kan tvert imot hvem som helst si eller skrive hva som helst om hvem som helst. Uten å måtte dokumentere påstandene eller stå til ansvar for dem. Og fotballtrenere i motbør er åpenbart den mest takknemlige skyteskiven av alle.

                 - Bjørnebye ferdig, sto det på meldingen som bredte seg som ild i gresk gress på norske nettsteder sist onsdag. Kanskje sånn umiddelbart og i første omgang, men neppe i et lengre perspektiv. For selv om han har bommet og gjort dumme ting, er eks-proffen en fighter som aldri gir seg. Men bakholdsangrep som rammer ens nærmeste, er vi alle ekstremt sårbare for. Og av og til må en stoppe opp og spørre seg om det en holder på med faktisk er verdt prisen en er i ferd med å betale.

                 Selv har jeg alltid hatt en svakhet for Sørlandet og landsdelens innbyggere - og det har jeg fortsatt. Jeg finner menneskene der usedvanlig omgjengelige og sjarmerende og rikelig utstyrt med mye av den smilende ro og trauste overbærenhet jeg skulle ønske jeg hadde en porsjon av selv. Men bak og under denne idyll-fasaden skjuler det seg åpenbart egenskaper og tilbøyeligheter vi på våre kanter av landet er forskånet for. Bergensernes direkte stil kan sikkert virke både krenkende og taktløs, men vi vet i hvert fall hvor vi står og hvor vi har hverandre. Behandlingen Stig Inge Bjørnebye har fått i Kristiansand -  av narraktige tiskere, sensasjonslystne renkespillere og  nederdrektige intrigemakere - må være den norske fotballhistoriens sjofleste og mest skjemmende så langt.

                - Den står sterkest som står alene, hevder Henrik Ibsen i "En folkefiende". Og kanskje var det akkurat den erkjennelsen Stig Inge Bjørnebye ville dele med spillerne sine da han inviterte dem inn i bøkenes verden og søkte å utvide deres litterære horisont. På de mange sørlandske hyklere og dobbeltmoralister finnes der sannsynligvis ingenting som biter. Til det er opplevelsen av egen høymoralske fortreffelighet for sterk. Men kanskje kan Per Aabels uforlignelige tolkning av H. C. Andersens fabel om fjær og høns i "Det er ganske visst" få NOEN av dem til å stoppe opp og tenke seg om. Så kan den som er uten plett og lyte og ikke har en eneste flekk på sitt livs laken stå på torget i Kristiansand og kaste stein.  Å forveksle "moral" med "mangel på anledning" har aldri vært spesielt imponerende.

          

Daydream believer

Av Davy Wathne - 31.aug.2007 @ 16:28
                     - Drømmer du også om natten, spør min danske kjæreste når hun synes det går for vidt i fullt dagslys. Fantasilivet til Knut Tørum vet jeg ingenting om, men det var nok flere enn Asgeir Snekvik og Bjarte Kringlemoen som dro på smilebåndet da Rosenborg-treneren kommenterte utfallet av Mesterligaens puljetrekning.

                    - Målet er en plass blant de to beste, sa eksil-bergenseren med et smil om munnen - etter først å ha innrømmet at Rosenborg havnet i en av de to tøffeste puljene. For denne gangen var det ikke klubb-navnene til KIL/Hemne og Skeid som kom opp av UEFA-hatten.

                   Tolv uker er gått siden 19 år gamle Asgeir Snekvik sørget for både 2-1 og 3-3 i KIL/Hemnes hjemmemøte med Rosenborg i norgesmesterskapets 2. runde. Bjarte Kringlemoen holdt buret rent da Skeid tvang trønderne ut i nye ekstraomganger på Bislett runden etter. De må ha sovnet med et smil om munnen i går kveld. 

                    - Dødt løp mot oss, og nå har Rosenborg ambisjoner om å ta innersvingen på i hvert fall to av de tre storklubbene Chelsea, Valencia og Schalke 04.

                    Ingen av Rosenborgs puljerivaler ble seriemestrer forrige sesong. Men det var nære på for alle tre. Chelsea var den argeste utfordreren for Alex Fergusons mannskap og fulgte Manchester United til døren i engelsk Premier League 2006/2007. Schalke 04 duellerte voldsomt med Werder Bremen i tysk Bundesliga, men i nest siste runde gikk begge på trynet. Rune Bratseths gamle venner snublet i hjemmemøtet med Eintracht Frankfurt. Og samtidig tapte Schalke 04 for et kriserammet og hevnlystens Borussia Dortmund i øl-byen. Dermed smatt Stuttgart forbi og berget seriemesterskapet med seier i siste kamp. I Spania lignet Valencia er verdig utfordrer for Real Madrid og Barcelona, men i innspurten stoppet det aldeles opp for giganten fra Mestalla. På de tre siste rundene avga Valencia åtte poeng - tre hjemme mot Villarreal og to mot nestjumbo Real Sociedad. Og kanskje enda verre: Tre mot drabantby-dvergen Levante fra Valencias nærmeste nabolag.

                      Det er med andre ord tre revansjelystne storklubber med stolte tradisjoner og stjernespekkede spillerstaller Rosenborg skal i aksjon mot. At trønderne - riktignok med et selvironisk smil om munnen - signaliserer at de har ambisjoner om å avansere til turneringssluttspillet, er enten et pliktløp, en spøk eller et uttrykk for avansert klokskap ervervet gjennom år med Mesterliga-fotball. For hvis det er noe Rosenborg har lært seg ved å delta år etter år og hyppigere enn noen annen på den internasjonale arena, ja, så er det at alt er mulig for den som tør.

                    I utgangspunktet vil jeg tro avstanden mellom Chelsea, Schalke og Valencia på den ene siden og Rosenborg på den andre omtrent  samsvarer med kvalitetsforskjellen på Troillongan og KIL/Hemne og Skeid. På den måten kan sesongens kanskje mest ydmykende Rosenborg-forestillinger bli en påminnelse om mulighetene som ligger der. For hvis Knut Tørums gutter overgår seg selv slik spillerne fra Kyrksæterøra og Torshov gjorde det i juni, ja, så er Mesterliga-kampene mot tre av Europas giganter helt åpne. Forutsetningen er selvfølgelig at Rosenborgs motstandere tar like lett på oppgaven som de svart-hvite selv gjorde det i cupens 2. og 3. runde. Gjør de IKKE det, kan Knut Tørums sommerlige dagdrøm veldig fort bli et poengfattig høst-mareritt. For ingen kan regne med å få oppfylt BÅDE dagdrømmene og det en fabler om når mørket faller på.

   

Gjennom Brann-muren

Av Davy Wathne - 31.aug.2007 @ 00:30
             Laget har kanskje ikke briljert eller opptrådt ultraprofesjonelt og overbevisende den siste måneden, men faktum er at Brann  på bare tjue dager har brutt i hvert fall fire barrierer. For oss som har fulgt klubben på nært hold siden Kniksen var tenåring og bergensere flest trodde slike spillere stadig vekk ville dukke opp på våre kanter er det intet mindre enn en sensasjon.

             Det begynte pent og forsiktig med at Brann mestret situasjonen og for første gang i nyere tid gikk seirende ut av en viktig kamp mot Rosenborg. Ja, en kamp som faktisk var minst like viktig for trønderne som for Brann. Det var nemlig Rosenborg som hadde presset på seg. Det var for en gangs skyld Stadion-gjestene som MÅTTE vinne. Selv om 3-0 ble 3-2 og alle med medfødte hjertelidelser ble veldig klar over akkurat dem i sluttminuttene, var det en Brann-barriere som ble brutt i Bergen lørdag 11. august.

             En ny forbannelse ble brutt på SørArena i Kristiansand for en uke siden. I fjor brente Brann straffespark og tapte 0-1 hjemme for nettopp Start etter en tilsvarende sørlandsk forsvarskamp. I Kristiansand berget rødtrøyene ett poeng og fortsatt tabell-topp med Armann Bjørnssons sene utligning. Decenniers skuffelser og tilbakeslag har gjort oss smålåtne her mellom fjellene. 1-1 mot nedrykkstruede Start markerte faktisk et epokeskifte. Brann fikk et resultat mot en desperat dumpekandidat som hadde tatt ledelsen!

              For dem som ikke skjønner tegningen og mangler historiens perspektiv på resultatet: Husk at Brann avga fem poeng til Start og Moss da disse to rykket ned høsten 2002. Året etter rotet Brann bort fire poeng mot Aalesund og Bryne og hele ni mot Stabæk og Sogndal i 2004. I 2005 stakk nedrykkslagene Bodø/Glimt og Aalesund av med til sammen åtte Brann-poeng, og i fjor var degraderte HamKam det første laget som slo Mons Ivar Mjeldes mannskap - for sikkerhets skyld 4-0 på Briskeby-gresset i den tolvte serierunden 2. juli. Konklusjon og lærdom: Brann har hatt et vedvarende problem nettopp med nedrykkskandidater. Jeg sier ikke at spøkelset er avlivet, men jeg konstaterer at Brann tok poeng mot Start - mot alle odds.

            Mot Suduvas forskremte halvamatører fra Baltikum har Brann brutt nye barrierer. De har unngått å dumme seg ut mot en mindreverdig europacup-rival tross gjestenes grotesk flatterende 1-2 i Bergen i Stadions knedype plaskedammer for fjorten dager siden. Og Brann gjorde det uten Martin Andresen som dirigent og innpisker i returoppgjøret. Med tanke på kommende sesonger er ikke minst det siste veldig viktig. Av mange årsaker.

            Alle Branns barrierebrytende august-kamper har hatt sine skjønnhetspletter. Som de skjemmende baklengsmålene på tampen av bortemøtet med Strømsgodset i Drammen. Likevel er det noe grensesprengende annerledes over det Brann har drevet med i første del av sesonginnspurten denne gangen. Det betyr IKKE at alt er herlighet og glede og at pokalen kan sendes til inngravering. Men den kvelende fornemmelsen av at rødtrøyene er forhåndsdømt til å mislykkes og at det hviler en forbannelse over klubben og byen er i ferd med å slippe taket. Mer skal ikke til for å glede et folkeferd klokt av skade.

Når Sørlands-solen går ned......

Av Davy Wathne - 29.aug.2007 @ 19:24
                       Glem alt du har hørt og sett og lest om blide og tålmodige sørlendinger i en evig solfylt skjærgårdsidyll. Glem dyrepark og Hamresand og Hennig Olsen-is og Sørlands-chips. Glem Quart-festival og alt de gjør for å bevare regnskogen på de kantene av landet.  Sannheten er at sørlendingene er verre enn kaptein Sabeltann, greven av Gral, løver og tigre  og den zoologiske hagens flekkhyener. Til sammen. De slåss så fillene fyker og har mest av alt lyst til å klore ut øynene på hverandre. Gamle venner truer med aldri mer å komme på hverandres grillduftende hagefester. Og fiskesuppen med blåskjell og biter av krabbe og hummer kan værsågod bare stå der og bli kald!

                      Hva det er som har skjedd? Hvorfor krangler den sørlandske fotballfamilien så busten fyker? Ikke fordi Start har solgt unna arvesølvet og risikerer å rykke ned fra Tippeligaen. Ikke fordi Fløy etter alt å dømme har forspilt sine sjanser til å rykke opp i Adecco-ligaen. Men fordi Start var så syndige at de mønstret et slagkraftig mannskap mot nettopp Fløy i mandagens 2. divisjonsoppgjør på Kristiansand stadion. Siden har debatten og invektiv-utvekslingen rast på nettet og i avisspaltene - med ord og karakteristikker ingen har lært på søndagsskolen eller landsdelens mange bedehus.

                        Når de bare får summet seg, skjønner nok de driftige fotball-ledere på den paradisiske ferieøyen at de utelukkende har seg selv og sine spillere å takke for at sesongen ender som den gjør. Hvis en for alvor mener at nedrykkstruede Start 2 skulle stilt C-preget og med hoftefest og bare lagt seg paddeflate for å hjelpe Fløy til tabelltoppen, er noe riv, ruskende galt med holdninger, fotballmoral og fair play der ute mellom teinene, ålerusene og fiskegarnene. 

                       Personlig tror jeg fotballformannen gjerne skulle gitt en finger og en tå for ikke å ha skrevet det første flammende debattinnlegget om erkefienden Start, som han ønsket nord og ned og forhåndsdømt til evig pinsle på et sted folk fra Flekkerøy ikke tør nevne navnet på. Til det er respekten for bedehuset og hummerens fredningstid for sterk. Men nå er det altså sagt, og følelsene flammer som ordene i munnen på en vekkelsespredikant.

                       Kjernen i saken er spennende og interessant også for oss som bare er avstands- og sommerforelsket i det sørlandske. For temaet opptar og engasjerer fotballfolk over alt i kongeriket. I hvert fall der de har 2. divisjonsklubber med ambisjoner - og møter motstand fra Tippeliga-klubbenes andrelag. For på dette punktet må alle omfavne og være enig med Fløys utskjelte fotballformann: Det er ikke mening i at noen møter andrelag med purunge gutter helt uten toppserie-erfaring den ene uken, mens andre plutselig får halve førstelaget til Start, Stabæk eller Vålerenga i fleisen den neste. Det er tilfeldighetenes spill og det vilkårlige i selve serieavviklingen frustrerte fotball-ledere i 2. divisjon vil til livs. Og i det gir vi dem engasjert medhold.

                        Vårt velmente forslag fremsettes som et høflig og forsiktig spørsmål: Hvorfor kan ikke disse styrtrike Tippeliga-klubbene holde seg med en landsomfattende serie for sine nest beste? Hvorfor er der ikke en egen rekrutteringsserie med fjorten B-lag fra vår fornemste divisjon? Det ville etter mitt skjønn løst alle problemene. Og kanskje til og med gjenskapt den sørlandske idyll vi alle trenger til rekreasjon og avkopling og vederkvegelse for sjelen når fellesferie-regnet øser ned på hjemstedene våre. Da kan solen igjen skinne på blide, godmodige sørlendinger med all verdens tid og ikke en bekymring i tilværelsen. Ikke flere enn dem Erik Solér, Svein Mathisen og Stig Inge Bjørnebye steller i stand..............
                     

                      

Sørlandske selvmål

Av Davy Wathne - 24.aug.2007 @ 19:10
    - Einar, du er min aller beste venn, sang Lille Grethe for et halvt århundre siden.
    - Einar, skal vi to leke litt igjen?

      I følge den kulørte ukepressen skranter dessverre helsen til vår stormende populære revy-dronning. Men jaggu får han så ørene flagrer, den stakkars Einar Øgrey Brandsdal også. Hør bare hva fotballpresident Sondre Kåfjord sier om den sympatiske sørlendings velmente forsøk på en bonus-håndsrekning til nedrykkstruede Start:

        - Et av de største selvmålene i norsk fotballhistorie.

       Vi som er gamle nok til å huske Cay Ljosdahls suser i eget nett fra midtstreken på Brann Stadion i 1973 skjønner jo hva DET betyr. 

          Forsøk på bestikkelser er ikke noe nytt når det blir snakk om Brann og Start, disse to klubbene som på forunderlig vis knyttet helt spesielle vennskapsbånd på en minst like spesiell europacup-tur til Island for drøyt en mannsalder siden. Det var på den tiden Cay Ljosdahl fant det opportunt med en hundreogåttigraders vending og en perfekt dupper i nettet bak sin egen forfjamsede keeper. 

         I 1975 var Viking allerede mester da en serierunde gjensto. Rosenborg lå på 2. plass med ti plussmål og 27 poeng. Brann hadde sju plussmål og 25 poeng, mens Start på fjerde hadde seks plussmål og samme poengsum som Brann.  Det var to poeng for seier, så Brann ville ta medalje med tomålsseier over Rosenborg i Bergen. Det ville bli sølv til rødtrøyene bare ikke Start vant med to mål mer enn Brann. Bergensernes hodepine var at Start møtte nedrykksklare Os, som lå aller sist uten en eneste seier og med bare fem poeng. Og med femti baklengsmål på 21 kamper.

          Med 2-0 over Rosenborg gjorde Brann sin del av jobben hjemme på Stadion. Dette var lenge før mobiltelefonens tidsalder, så de sprakende høyttalermeldingene fra Kristiansand var minst like spennende som selve kampen mot Rosenborg. En halv time før slutt ledet nemlig Start 4-1. Ett mål til var alt sørlendingene trengte for å henvise Brann til bronseplassen. Men osingene trakk landslagsspiss Erik Just Olsen ned som ekstra midtstopper og kjempet som løver for naboens sølv og en siste rest av selvrespekt etter gjestevisitten i eliteserien.

            - Hvis du bare går frem som spiss igjen, skal du få alle sparepengene mine, sa en frustrert Helge Skuseth til Just'en på tampen av oppgjøret.

                Selv tar jeg "bestikkelsesforsøket" til Netthandelens entusiastiske leder akkurat like høytidelig som forslaget Starts sunnmørske landslagsangriper kom med i kampens hete for 32 år siden. Selv om der skjer merkelige ting og resultatene ikke alltid virker "logiske" i norsk toppfotball, er der ikke rom eller grobunn for bestikkelser og kampfiksing her hjemme. 

                 I verste fall kan en si at Einar Øgrey Brandsdal opptrer en smule keitet, "umusikalsk" og i strid med ånden og atmosfæren i norsk fotball. Men å oppfatte bonustilbudet på 100.000 til den som scorer seiersmålet mot Brann på Sør Arena søndag som et varsel om greske eller russiske tilstander i Tippeligaen, er etter mine begreper halvt hysterisk og fullstendig overspent.  Et litt klossete selvmål er det kanskje, men minst like utilsiktet og langt mindre elegant enn dupperen Cay Ljosdahl klinte til med fra 55 meter for mer enn tretti år siden.

Fairplay-Uwe - ich liebe dich!

Av Davy Wathne - 14.aug.2007 @ 23:47
     De  fleste har vel hørt historien om han som kom i prat med en rumener på en bar i Bucuresti og tok sjansen på å spørre ham hva han mente om Nicolae Ceaucescu.

       - Hysj, svarte mannen.  - Ikke her.

     Etter mye om og men og frem og tilbake ble de enige om å gå utenfor så den vettskremte kunne hviske frem sitt budskap om den forhatte diktatoren.

      - Jeg liker ham!

       Litt på samme måten må jeg innrømme at jeg har det med Uwe Rösler. Ikke fordi Vikings tyske trener har fellestrekk med den henrettede tyrann og folkemorder, men fordi det liksom var opplest og vedtatt at eks-proffen er krakilsk og sinnesgalen, uforutsigbar og utstyrt med et urgermansk gemytt det er vanskelig å bli klok på. Jeg har aldri opplevd ham sånn. Jeg har hele tiden hatt sansen for Uwe Rösler.

          Selv er jeg så gammel at jeg vokste opp i skyggen av en krig, og inn med morsmelken fikk barn av min generasjon - i beste fall - et "komplisert" forhold til Tyskland og tyskere. Ti år etter min mors død tar jeg sjansen på å innrømme det.

        - Jeg liker Uwe Rösler. 

          Egentlig har jeg alltid gjort det. Definitivt ikke fordi han spilte for noen av  "mine" lag. Og slett ikke fordi han står for en fotballfilosofi  jeg beundrer eller er tilhenger av. Men fordi jeg synes Uwe Rösler er utstyrt med noe så sjeldent som en forbilledlig vidunderlig selvironi. Jeg HÅPER i hvert fall det.

           Jeg innbiller meg at der finnes journalister som kan tenke seg andre og mindre skrekkinngytende oppgaver enn å intervjue Uwe Rösler etter et Viking-tap. Og jeg kan tenke meg at noen sover dårlig når de har feilsitert ham eller lagt ord i munnen på ham. For i min bok er Uwe Rösler en usedvanlig rettskaffen og prinsippfast mann som stiller enorme krav til seg selv og til alle han omgås og jobber med. Det ble åpenbart i meste laget på Åråsen og for Lillestrøm. Og Viking er helt sikkert ingen søndagsskole eller speiderleir. 

            Uwe Rösler nyter enorm respekt de stedene han har spilt, og jeg glemmer aldri høstkampen Brann MÅTTE vinne for å unngå kvalifiseringsplassen i Tippeligaen. I tett snødrev og kortermet LSK-trøye snudde Uwe Rösler kampen mer eller mindre på egen hånd og brakte rødtrøyenes fortvilte tilhengere til desperasjonens stup. På en måte som avtvang respekt. Ved å sette frem brystkassen, kaste seg inn i duellene og gå foran. Ved å statuere et eksempel.

            Det gjorde Viking-treneren sist søndag også. For da siddisene - sannsynligvis med rette - følte seg frarøvet to av tre poeng i den nervepirrende gullstriden, manet Uwe Rösler til moderasjon og forsiktighet.

            - Dommeren er ung og har fortsatt mye å lære, sa mannen som hadde størst grunn av alle til å gå fra konseptene blant de seksten tusen på Viking stadion.

            Det er bare å bøye seg i støvet for Uwe Röslers generøsitet og overbærenhet, hans klokskap og perspektivrikdom. For det er snart en mannsalder siden Stavanger serverte Fotball-Norge en sann hærskare kvalitetsdommere. Nå er der INGEN elitedommere fra byen. Og alle de som - helt sikkert med rette - skjeller og smeller og klager på Espen Berntsen, Tommy Skjerven, Roy Helge Olsen og Svein Oddvar Moen må forstå at erstatterne trenger kamptrening for å høste erfaring og bli bedre. 

           Bravo, Uwe! Ich liebe dich! Det er i nederlagets time en ser hva folk er laget av og hvilket format de har!
    

Norsk fotball - best i verden

Av Davy Wathne - 10.aug.2007 @ 00:38
                Ti runder før slutt syder det fra nord til sør i Tippeliga-riket. Aldri før har spenningen vært så sitrende - og involvert så mange - i gull- og nedrykksstrid så sent i sesongen. Utgangspunktet gjør det naturlig å fremsette påstanden:
  
                - Norsk fotball er best i verden!

              Det trøstesløse sommerværet ødela ikke bare for is-salg og badeliv. Det spolerte åpenbart humøret til forstå-seg-på'ere og systemkritikere også. Så da Lillestrøm gikk på en europacup-mine noen mil fra stedet der Napoleon møtte sitt Waterloo, druknet nettsteder og avisredaksjoner i dommedagsutsagn fra dem som kan og vet alt om fotballen. Å lese kommentarspalter, kronikker, synspunkter og intervjuer gjorde en akkurat like munter som forsøkene på å få fyr på utegrillen på ferie-terrassen på Flekkerøy. Makan til mistrøstighet!

               Hulter til bulter ble der servert udokumenterbare påstander om tilstandenes begredelighet. Toppseriens overbetalte middelmådigheter fortjener verken publikumsoppslutning eller sendetid. Dessverre får de begge deler - i rekordomfang. For publikum strømmer til banene som aldri før. Det koker i Stavanger, Trondheim og Bergen. Og Tippeliga-kampene topper seerstatistikken og er hetere enn både frustrerte fruer og den ustoppelige Kiefer Sutherland. Ennå er fotballåret bare såvidt begynt.

                Dessverre - eller heldigvis - er det slik at kvaliteten på en fotball-liga er umulig å måle eller fastslå. Hva skulle kriteriene være? Spillernes surstoffopptak og utholdenhet? Farten eller treffsikkerheten på langskudd? Å lete etter kriterier er en meningsløshet i seg selv. Derfor ramler mange til slutt ned på FIFA-rankingen (for landslaget) og europacup-innsatsen (for klubblagene).  Som om det er prov på noe som helst.

                   Med hånden på hjertet: Hva beviser det at Lillestrøm røk ut av UEFA-kvalifiseringen etter to ganger nitti minutter mot en bare ti år gammel klubbkonstruksjon fra Luxembourg? Ingen verdens ting. Stort sett oppholdt romerikingene seg i motpartens sekstenmeter i begge de to kampene. Det var en ren tilfeldighet at de unngikk å score et tilstrekkelig antall mål. Men slikt skjer jo i fotball og er på ingen måte et ugjendrivelig bevis for norske klubbers begredelighet. En stor del av kampene i alle verdens ligaer vinnes av det dårligste laget! Ikke bare på tabellen, men i den aktuelle kampen. Det er jo derfor vi oddsspillere ruineres! Nådeløst og helt systematisk. Hvis der fantes rettferdighet i fotball og kampene endte i tråd med spillefordelingen, ville vi vært styrtrike alle mann.

                  Norske klubbers europacup-innsats er en indikator. Landslagets plassering på FIFA-rankingen likeså. Men veldig mye annet er synsing og tilfeldigheter. Emnet favner vidt, og der kan fremføres argumenter med utgangspunkt i barns oppvekstvilkår, lek kontra trening, bruk av kvalifiserte trenerkrefter i yngre årsklasser, teknisk og taktisk skolering, talentutvikling, spillerimport  osv. osv. Det hele ender i en system- eller spillestilsdebatt. Og folket må gjerne lytte til Andreas Morisbak og Drillo, Terje Liverøed og Per A. Flod. Mitt poeng er at for deg og meg og alle som elsker fotball er det viktigste at Tippeligaen er jevnere og mer spennende og uforutsigbar enn noen gang før - først og fremst fordi nittitallets kunstige Rosenborg-hegemoni er smuldret opp. Det var like ødeleggende for interessen og det lokale engasjementet som de suverende Larvik-jentene er det for håndballen.

                 Fra april til november spilles der 182 Tippeliga-kamper her til lands - med stadig bedre faciliteter, enklere adkomst og utvidet service. Lagene er jevnere og mer homogene enn noen gang før i norsk fotballhistorie, og der finnes ikke et oppgjør der utfallet er gitt før avspark. Fascinasjonen og begeistringen dette skaper er en attraksjon i seg selv, for fotball er først og fremst følelser og felles-opplevelser. For oss nordmenn er norsk fotball rent faktisk best i verden! Det kan selv ikke sommerværet eller avisskriverier dryppende av hoggormgift ødelegge. Så får vi heller venne oss til at ikke Rosenborg slår Milan på San Siro med det første....

              

Straffespark og rødt kort

Av Davy Wathne - 27.jun.2007 @ 11:34
          - Straffespark og rødt kort til Heinz Müller, sa TV 2-ekspert Frode Olsen kategorisk etter kampen på Åråsen sist søndag.  Uten å fortrekke en mine felte keeper-legenden fra Stavanger en krystallklar dom over en handling som siden har vært heftig debattert og diskutert i hvert eneste hjem med fotballinteresse og fargefjernsyn.

           Frode Olsen er en lystig kar med snert i replikken og smilet på lur. Det betyr ikke at man skal la seg forlede til å ta lett på vurderingene hans. Keeper-merittene hans taler for seg. I tillegg er han sønn av en fotballdommer med betydelig erfaring som linjedommer på norsk topp-nivå. Det har åpenbart gitt den tidligere Sevilla-proffen en verdifull ballast ikke mange norske fotballspillere er utstyrt med.

          "Demokratisk sentralisme" kalte de det, marxist-leninistene som dominerte meningsutvekslingen i det akademiske miljøet på slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet. Betegnelsen er omtrent like presis som "sosialistisk" i navnet til Adolf Hitlers nazi-parti. For der var ingenting demokratisk ved det. Det var tvert imot en effektiv måte å kvele all fri meningsutveksling på. All kritikk av partiet og bevegelsen skulle tas internt.

           I Fotball-Norge har det ikke vært "comme il faut" å kritisere NFF, dommerne eller hverandre. En har til alt overmål - i et moderne demokrati med grunnlovsfestet ytringsfrihet - innført bøter og karantenestraff for kritiske ytringer. Trenere plasseres f. eks. på tribunen etter å ha uttalt seg negativt om dommerens innsats i en fotballkamp hele Norge har hatt muligheten for å følge direkte og mene hva en vil om!!!!! Hvor oppstår idéene om slike reaksjonsformer? Hvem er det som synes at munnkurv, taleforbud og meningsterror harmonerer med kjørereglene i et vestlig demokrati?

           Selv forbeholder jeg meg retten til å mene noe om Espen Berntsens dommer-innsats, dåpspraksisen i Stabæk, Brann-spillernes markering av 0-6 for Lyn, engasjementet og væremåten til Daniel Nannskog og Morgan Andersens utblåsning mot Strømsgodsets spillestil. Og om Heinz Müllers hårreisende utrusning mot en sakesløs Geir Ludvig Fevang. Jeg finner det unaturlig ikke å skulle tenke noe, mene noe og ytre noe om saker hele Fotball-Norge er opptatt av. Og jeg mener det er en selvfølgelig og demokratisk menneskerett at alle andre har den samme tale- og handlefrihet.

          Med alle sine sider er Jan Åge Fjørtoft faktisk en ganske reflektert og kunnskapsrik mann. Så når han kaller andre menneskers ytringer i Heinz Müller-saken "patetiske", skriver jeg det på kontoen for journalistisk slurv og moderne mediers generelle uetterrettelighet. Lillestrøm-direktøren kan umulig og i fullt alvor hevde at folk utenfor Åråsen ikke skal få mene noe om episoden og en eventuell straff. Så må det være opp til LSK å behandle sakens personalmessige sider og vurdere interne konsekvenser. Som det er opp til Fotballforbundet, Stabæk, Brann og Fredrikstad å håndtere sakene jeg nevnte ovenfor.

         Det er naturligvis de nesten fatale følgene som gjør Heinz Müller-saken så vanskelig og så betent. For det er selvsagt ingen som i fullt alvor tror Lillestrøm-keeperens ønsket å skade Starts innbytter. Det er heller ikke poenget. Heinz Müller har åpenbart lagt seg til noen unoter det er Lillestrøms og Frode Grodås' ansvar å plukke av ham. For hvis det er sant som det sies - at det er sånn Heinz Müller spiller - ja, da forundrer det meg at Lillestrøm er i stand til å stille lag hver søndag. Hvis det ikke er slik at alle han møter på trening holder seg langt unna og trekker seg før det blir duell av det.

          Og da er vi ved sakens kjerne: Kanskje spiller Heinz Müller slik for å skremme, for å beskytte og for å unngå ubehagelige situasjoner med konsekvenser for ham selv. Det fritar imidlertid ikke for straff. En så uvøren stil med så alvorlige konsekvenser kvalifiserer ikke bare for straffespark og rødt kort. En lang tenkepause er påkrevd og naturlig. Selv om Fotballforbundet nøler og tviler og synes dette er vanskelig - fordi en karantene på en måte indikerer en intensjon som sannsynligvis ikke var der. Det dreier seg tross alt om en sak i "den norske fotballfamilien" der alle er venner og ingen har lov å si noe kritisk om hverandre......

Martin til RBK - Branns fallitt

Av Davy Wathne - 11.jun.2007 @ 23:01
                         At Rosenborg vil ha Martin Andresen i en rolle som synes skreddersydd for vår landslagskaptein, kan ikke forbause noen. Til gjengjeld kommer det som et sjokk at Brann-ledelsen ikke bare slenger på røret, men faktisk diskuterer midtbanedirigentens fotballfremtid med trønderne. Det kan ikke bety annet enn at rødtrøyene likevel ikke har tilbakelagt strekningen fra såpeopera-scenen til gull-drømmenes teater en gang for alle. Brann - Rosenborg 12. august med en motstrebende Martin Andresen i svart og hvitt ligner et bergensk skrekk-scenario dagen etter at nettopp han åpnet scoringene og ledet byens fotball-stolthet til topps på tabellen for første gang denne sesongen.

                       Ved tilfeldighetenes sammentreff har Brann og Rosenborg havnet i et slags skjebnefellesskap denne sommeren. Begge har høyprofilerte bidragsytere på vei ut eller over i Bosman-spillernes rekker. Det fremtvinger scener og situasjoner en ville forsverget var mulige. I gamle dager var det nesten utenkelig at en spiller gikk fra Brann til Rosenborg eller omvendt. Men bare siste året har Brann sikret seg uvurderlige forsterkninger fra erkefiendens leir. Tiloversblevne rosenborgere som Thorstein Helstad og Jan Gunnar Solli er blitt verdifulle innslag i serieledernes første-ellever. Flere kan slå følge, men nå åpnes også det nordgående kjørefeltet - det Trond Egil Soltvedt, Azar Karadas og Ivar Rønningen har benyttet seg av før.

                      Opprinnelig var det meningen at Brann og Martin Andresen skulle diskutere en eventuell kontraktforlengelse i ro og mak og på bakgrunn av en felles evaluering av sesongens første halvdel. Nå forseres prosessen - fordi Fotball-Europa har pause, landslaget har spilt to kamper på fem dager og trøkket her hjemme begynner å ligne noe en aldri før har opplevd maken til. Heten de siste dagene er ingenting mot det en vil få føling med straks overgangsvinduet åpner. For noen skal ruste seg til medaljekampen. Andre må styrke stallen for å hindre degradering til Adecco-ligaen. Juli-pausen kommer til å bli den travleste og mest hektiske sommerperioden vi noen gang har hatt i norsk fotball.

                      Sportsklubben Brann har ikke imponert noen med sin personalbehandling denne sesongen, og med lokalpressens dillettanter som lydige formidlere har alle utenfor første-elleveren fått fritt og kontinuerlig utløp for sine frustrasjoner. Ønsket om en bred stall med konkurranse på samtlige plasser har forvandlet Brann-garderoben til et forsamlingslokale for surmulende ego-trippere. Sunn rivalisering til beste for laget har gjort Brann til en syte- og sutreklubb med personlige hensyn og egeninteresser foran alt annet. Hvordan dette ville tatt seg ut i motgang, har en bare en vag fornemmelse av.

                     To av Branns tre gjenværende spisser spiller på oppsigelse, og det er ikke en gang sikkert at Thorstein Helstad blir værende i Bergen til han overtar odelsgården på Stange. Det har fått rødtrøyene til å sjekke mulighetene for å hente en utilfreds Yssouf Kone til Stadion. Som man roper i skogen får man som kjent svar, og kynisk resultatorienterte Rosenborg har selvfølgelig forlangt Norges beste i den klassiske Bent Skammelsrud-rollen i pant. At Brann i det hele tatt vurderer et makeskifte, kan ikke bety annet enn at slitasjen nå er så stor og påkjenningene så plagsomme at en sivilisert skilsmisse fremstår som en mulig løsning. Problemet er at Martin Andresen kom til Bergen for å skrive historie med Brann. Hadde han ønsket seg til Rosenborg - for å kopiere et dusin RBK-årganger før ham - ville han gått dit da Stabæk måtte selge ham.

                  Med en eventuell Martin Andresen-overgang fordunster Branns sportslige troverdighet og den ambisjonen den bridgespillende Skeidar-arvingen har pisket inn i Stadion-miljøet de siste tre sesongene. Heiet frem av de historieløse som setter personlig prestisje foran hensynet til klubbens fremtid og visjoner. Folk som stiller krav  kan som kjent være ubehagelige - særlig for de makelige uten rare ærgjerrigheten. Men folk som stiller større krav til seg selv enn til omgivelsene, har som regel noe å bidra med. Og statistikken over erobrete poeng med og uten Martin Andresen på laget bør få selv den sløveste til å våkne.

                - Hotter than July, sier Larry King i en replikk som den transseksuelle storesøsteren i Shrek III. Hetest blir likevel 12. august. Brann - Rosenborg med Martin Andresen i hovedrollen. Uansett hvilken vei han spiller.

                   
   

Når dommeren stjeler rampelyset

Av Davy Wathne - 06.jun.2007 @ 00:17
   Hvor ble det av de usynlige fotballdommerne? Spillets tjenere? De grå eminenser som aldri figurerte i overskriftene, som aldri søkte oppmerksomhet for oppmerksomhetens egen skyld og som skjønte at de var best når ingen la merke til dem?

     Brorparten av dem er åpenbart borte. I stedet har vi fått klovner som Paul Alcock, solariebrune posører som Anders Frisk og selvhøytidelige hovedrolleinnehavere som Herbert Fandel.

     Det var nesten uvirkelig da Paul Alcock rullet rundt som en klossete amatørskuespiller etter sammenstøtet med Paolo di Canio i Sheffield Wednesdays hjemmemøte med Arsenal. Er det noen som noen gang vil ta denne mannen på alvor?  Og det bloddryppende melodrama i svensk regi på Olympiastadion i Roma. Hvorfor kan ikke en dommer stille og rolig fortsette sin gjerning med plaster over neseryggen? Og i Parken sist lørdag må det da ha vært den enkleste sak av verden å la svenskene ta straffesparket, fullføre kampen og sende lagene i garderoben.

     Ikke med min beste vilje klarer jeg å mane frem noen frykt for skadevirkningene av den ravende fulle danskens inntreden på spillebanen - det kraftløse svingslaget til tross. Det er sannsynlig atskillig farligere å kjøpe en rød pølse på Hovedbanegården eller krysse  Kongens Nytorv ved høylys dag enn det ville vært å fullføre kampen i Parken. Dramaet på tampen av skjenselsforestillingen i Kongens by skyldtes delvis en tåpelig uprofesjonell dansk landslagsspiller, men mest en tysk dommer helt uten sans for overtrampets proporsjoner og de mulige konsekvenser av situasjonen.

       Jeg kommer aldri til å forsone meg med en fotball-jus som retter baker for smed og holder sakesløse ansvarlige for illgjerninger de har gjort  ALT for å forebygge. Jeg synes det var hårreisende å straffe Liverpool med fem sesongers europeisk utestengning etter Heysel-tragedien. Jeg kan ikke begripe logikken i at Brann skal betale bot fordi en full Bergens-jente dummer seg ut med spyttklyser og rasistiske skjellsord i Sogndal når vedkommende bevislig ikke har noe som helst med klubben å gjøre. Og jeg finner det vanvittig at Norges Fotballforbund skal betale bøter for raketter smuglet inn på Ullevaal i kroppens hulrom forut for Bosnia-kampen i mars. Ett sted går grensen for hva vaktmannskapene fra Adecco eller  Hafslund skal oppsore og beslaglegge. Og det kan da ikke være mening i å straffe andre enn dem som har opptrådt skjødesløst, uansvarlig eller unnlatt å ta trusler og problemer på alvor.

      Å straffe Dansk Boldspil Union for idiotopptredenen til en overvektig landsmann med hjemmeadresse på den andre siden av Øresund blir helt absurb. Like absurd som det ville være om en bergensk provokatør snek seg inn på Åråsen, kastet en lighter i bakhodet på Branns keeper og fikk Fotballforbundet til å tilkjenne rødtrøyene en 3-0-seier på grunn av svikt i vaktholdet på Lillestrøms hjemmebane. Slike sportslige konsekvenser av noe som ikke har noe med sporten å gjøre - og som klubber og spillere umulig kan lastes for - er og blir justismord. Og vi kan ikke leve med verken dommene eller konsekvensene.

       Dermed er vi tilbake der vi startet - i Danmark. For bare i beretningen om smeden og bakeren finner en eksempler på "jus" med samme logikk og rettferdighet som den fotballen utøver. Med spenning ser jeg derfor frem til den dagen en klubb eller et forbund prøver dette røret innenfor det ordinære rettssystemet. For det kan da umulig være slik at fotballen er høyt hevet over samfunnets øvrige lover og kjøreregler.

Når heltene svikter.....

Av Davy Wathne - 30.mai.2007 @ 23:40
     Why does a dog lick his balls? Spørsmålet er stilt tusen ganger. Og svaret er alltid det samme: Because he can!

      Hvorfor kjører fotballproffene våre Ferrari? Hvorfor figurerer de i festlig lag blant filmstjernene på Rivieraen? Og hvorfor ligger de henslengt på den kulørte ukepressens isbjørnskinn i selskap med undertøysmodeller? Selvfølgelig fordi de er i posisjon til det.

      Til vår død kan vi diskutere de sinnssyke lønningene i internasjonal fotball og spørre om ikke førskolelærere og hjelpepleiere gjør en vel så viktig jobb som spillerne i Tippeligaen her hjemme. Problemet med den typen debatter er at de tar som utgangspunkt at der finnes en slags rimelighet eller rettferdighet i denne vår skakkjørte verden. Og det gjør der altså ikke. Fotballspillere tjener det fotballklubber er villige til å betale dem! Og det gir dem en status og noen muligheter vi alminnelig dødelige ikke har og knapt ville våge å drømme om.

      I medgang er alt fryd og gammen. Når motgangen melder seg og resultatene uteblir, leter vi etter syndebukker og noen å lufte vår supporter-frustrasjon og vår fortvilelse over. Akkurat nå er det landslagsspillerne som får unngjelde. Fordi resultatene etter jubelåpningen i Budapest ikke har stått i forhold til forventningene den madjarske EM-bragden skapte. Og den enkleste og mest menneskelige reaksjonen av alle er å angripe dem vi misunner mest: De rikeste og mest suksessombruste! For det smerter oss at disse spillerne ikke innfrir når de opptrer med flagget på brystet! Hovedforklaring og ondets rot: Proffenes klanderverdige livsførsel!

         Det er mulig høyverdig kunst historisk sett er skapt av malere, komponister og diktere som levde i usleste fattigdom. På den annen side tror jeg ikke en overflod av jordisk gods og gull nødvendigvis gjør deg ufokusert og forvandler deg til en dårligere fotballspiller. Noen av de best betalte har tvert imot prestert på ypperste nivå til de satte karrierepunktum. Jeg tror ikke at en tiljublet ungkar som ferdes blant  modellvakre kvinner hemmes i sin karriere. Eksemplene på det motsatte er mange. Og jeg tror ikke det er sunnere og mer formoppbyggelig å vaske gulv, bake brød eller avlaste fruen med barnepass enn det er å svinge seg i storbyens natteliv en uke eller to før avspark. Det er bare så lett å ty til når vi leter etter forklaringer og årsaker til at det ikke går helt som vi ønsker oss og drømmer om.

       Den egentlige årsaken til at det går som det gjør er selvfølgelig at vi er en knøttliten fotballnasjon med en håndfull  nokså ordinære spillere. Et par av dem gjør trauste vannbærer-jobber i klubber på relativt høyt nivå, men verdensnavn er de ikke og evnen til å skape spill og gjøre landslagskameratene bedre besitter de definitivt ikke. Derfor bør vi justere selvbildet og ambisjonene og slutte å skjelle og smelle for forhold og fenomener som ikke har med spill og innsats å gjøre. Det er i beste fall en avsporing og en misforståelse, i verste et bevis for at vi er en samling ynkelige, misunnelige og smålige krek.

    

Cup er cup

Av Davy Wathne - 25.mai.2007 @ 04:05
               Visste en ikke bedre, kunne det vært fristende å hive seg med i hylekoret og si seg enig med dem som hevder at alt var så uendelig mye bedre før. Særlig gjelder det norgesmesterskapet i fotball. For da var det fulle hus og stormende jubel fra første til siste cup-runde, og der sto folk langs hele ruten og huiet og heiet  etter hvert som Askeladden  beveget seg i retning Ullevaal. Eneste problem er at sånn har det aldri vært - i hvert fall ikke i manns minne.

             En kan gjerne lukke øynene, brenne NAFs veibok og la være å sjekke prisene på norske innenlandsruter med fly. Og gjøre som Jan Åge Fjørtoft. For Lillestrøm-direktøren vil ha trekning fra første runde i cupen og et opplegg som åpner for dueller mellom 3. divisjonslag fra Finnmark og Østfold.  Lykke på reisen og god fornøyelse. Men med til regnestykket hører det at billettinntektene knapt ville dekket flybussen til Gardermoen for dem som fikk bortekamp. For det er når småklubbene får Tippeliga-besøk det blir cup-fest i Utkant-Norge, ikke når Kvik Halden kommer til Hammerfest. Med andre ord: Reiseutgiftene ville eksplodert. Billettinntektene ville stupt.

            I moderne tid har Fotballforbundet  tatt dels geografiske og dels sportslige hensyn og på den måten sørget for systematisk å luke ut de svakeste klubbene ved å la dem møte de beste en til enhver tid har hatt for hånden. Har Askeladden klart å målbinde EN prinsesse, har han umiddelbart fått utlevert en frekkere og mer slagferdig ved neste korsvei. Siste eksemplet som lignet en Askeladd på Ullevaal er Sogndal som møtte Brann i NM-finalen i 1976. Men selv det var bare TILSYNELATENDE en eventyrer og en oppkomling.

             Sogndals vei til cupfinalen illustrerer det som er hovedpoenget: Jo lavere rangert du er, jo tøffere program får du. Sogndal spilte i det som den gangen het 3. divisjon - og som var vårt tredje høyeste nivå (dagens 2. divisjon). I tur og orden eliminerte laget fra Fosshaugane syttitallets gigant Viking (fem seriemesterskap det aktuelle decenniet), HamKam (et feiende friskt innslag i eliteserien etter debuten først på syttitallet) og Start (som ble seriemester to og fire år etter kvartfinaletapet i saftbygden). Brann på sin side hadde ikke slått et eneste toppserie-lag før de entret Ullevaals snø og sagmugg nest siste søndagen i oktober. I semifinalen vant de ubesværet 3-0 over det middelmådige 2. divisjonlaget Odd fra Skien.

          Med til historien om 1976-finalen hører det at Sogndal hadde rykket opp og var klare for 2. divisjon - dagens Adecco-liga - før Odd Johannessen fra Vang blåste for avspark på Ullevaal. Og siden har Svein Bakkes, Johan Johannessens og Knut Christiansens arvtakere sørget for å holde Sogndal blant de tjue beste klubbene i Norge hver eneste sesong. Cup-suksessen var med andre ord ikke et lykketreff, men innledningen på en ny æra for fotballen i Sogn og Fjordane. Slik Bodø/Glimts Ullevaal-triumf var det for nord-norsk fotball sesongen i forveien.

          Sviktende tilskuertall på de siste rundene før selve finalen har vært hodepinen og grunnen til uro og bekymring de siste sesongene. Litt tilfeldig. Litt på grunn av klubb-konstellasjonene i de avsluttende rundene. Og litt som følge av at en hysterisk spennende serieinnspurt har stjålet det meste av oppmerksomheten. Men festivitasen rundt selve finalen vil alltid gjøre kvart- og semifinaler engasjerende og interessante. Og for folk i Tromsø, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Trondheim er det dundrende uinteressant at der ikke er en Askeladd i semifinalen - bare DERES lag er med!

           Denne sesongen gjør en småjusteringer for å styrke cupens posisjon og status - først og fremst ved å rydde plass til kampene på tidspunkt som er tilpasset publikums ønsker og behov. Med klaff med resultatene og publikumsmagnetene helskinnet til sluttrundene kan årets NM bli en braksuksess. Å tro at lotto og lykkehjul vil gjøre turneringen mer spennende er i beste fall blåøyd. Der er ikke mange nok deltakere fra de lavere divisjoner til at en av disse kan havne på Ullevaal gjennom trekningsflaks og intern eliminasjon. Minst tre av de fire semifinale-lagene vil uansett være hjemmehørende i vårt fornemste fotballselskap. Eventyr er noe vi finner hos Asbjørnsen og Moe. Ikke er de sanne heller.

          

Dommeren - et nødvendig onde

Av Davy Wathne - 18.mai.2007 @ 23:43
               To kampers karantene fikk Peter Ijeh for å ha skjelt ut Tom Henning Øvrebø på Åråsen, og det synes åpenbart de fleste er ok. At Viking-spissen ble snytt for frispark og så Lillestrøm utligne bare fire sekunder etter Frode Kippes rygg-dytt, var ingen formildende omstendighet. Ytringsfriheten vi taler så salvelsesfylt om på 17. mai gjelder åpenbart bare for synspunkter på kongehus, imamer og ugifte mødre i Finnmark. Fotballdommere får vi værsågod snakke pent til og om. Selv personlig kristne avsendere med innvandrerbakgrunn og mørk hudfarge må finne seg i det.

              I gamle dager - den gangen undertegnede hadde fornøyelsen av å dømme i det som nå heter Adecco-ligaen og fungere som linjedommer for legendariske personligheter som Henry Øberg, Svein Inge Thime, Reidar Bjørnestad, Rolf Nyhus, Ivar Fredriksen og Einar Halle - var tonen en annen og kulturen himmelvidt forskjellig fra dette. Medmindre hele Store stå hørte det, kunne en spiller si nær sagt hva som helst uten å bli advart eller utvist.  Dommerne hadde glimt i øyet, "møkk i øra" og viste en guttaktig forståelse for spillernes frustrasjon i kampens hete.

              - Er det du eller han som dømmer? freste en rasende spiss fra Vålerenga da Lillestrøm-stopper Tore Kordahl - som alltid - forsøkte å påvirke Svein Inge Thimes kampledelse med kommentarer og armbevegelser.

             - Det er han, svarte SIF-kjempen og blunket.

            - Og fy faen så dårlig han dømmer!

              Sånn var kjemien mellom dommerne og spillerne utpå der. Likevel ble det påstått at Norges kanskje mest markante fotball-leder gjennom alle tider, den allmektige generalsekretær Nicolai Johansen, hatet pipeblåserne og helst ville ha avviklet både serie- og cupkamper uten dem. Favoritthistorien til Nikken lød omtrent sånn:

              Hvert år ble der spilt en fotballkamp mellom Himmelen og Helvetet. Problemet var at de fra underetasjen etter hvert ble så meget bedre at de vant tosifret hver eneste gang. Dermed opphørte disse kampene. Helt til St. Peter en dag ringte Djevelen og tok til orde for en ny duell.

              - Der har nemlig vært en fryktelig kollisjon mellom to spiller-busser i Rio de Janeiro - en med argentinske og en med brasilianske landslagsstjerner. Alle de omkomne var gode katolikker, så nå har jeg et kjempelag!

               Djevelen registrerte utspillet, men syntes ikke nødvendigvis dette var noen garanti for et endret styrkeforhold lagene imellom og en åpnere og mer uviss duell.

              - For husk, sa han.

              - Vi har fortsatt alle dommerne!

Når BT har bestemt seg......

Av Davy Wathne - 09.mai.2007 @ 18:33
           At Bergens Tidende har journalister som ikke kan skrive, har avisens abonnenter på en måte lært seg å leve med. At noen av de fast ansatte heller ikke kan lese, gjør det vanskeligere å ta BTs journalistikk på alvor. Når de til alt overmål og på toppen av det hele ender opp med ikke å høre etter når noen snakker til dem, blir situasjonen aldeles håpløs.

            Selv om intervjuet med Martin Andresens rådgiver og den nyansatte sportsdirektøren i  Brann klart fastslår at lønn så langt ikke har vært noe tema i forhandlingene, bruker BT hele førstesiden 9. mai på å fortelle sine lesere at Brann-kapteinen forlanger fem millioner i året for å fortsette i klubben. Og med dette tallet som utgangspunkt skriver avisens benådete Brann-analytiker en harmdirrende kommentar - som om de fem millionene likevel var opplest og vedtatt og en udiskutabel sannhet. Hvor blir det av den journalistiske redeligheten? Hva er det avisen driver med? Tenk på et tall, og si hva du synes om det?

              Når en fremsatt påstand avvises eller dementeres av alle involverte parter, kan en avis velge en av to strategier: Legge seg flat og beklage det inntrufne eller satse på at kildene en baserte sin opprinnelige historie på faktisk holder. Med andre ord: At Sportsklubben Brann og Martin Andresen lyger. Bergens Tidende gjør ingen av delene. Avisen ber i stedet om lesernes reaksjoner på "nyheten" om at Martin Andresen forlanger fem millioner. Og får selvfølgelig akkurat det svaret den ønsker seg. Som man roper i skogen...Og BT var jo ikke en multimedie-bedrift i ultaklassen om ikke avisen i tillegg sendte et menneske rundt på by'n med kamera og den ovennevnte førstesiden. Slikt blir det video-journalistikk av!

             Mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves, og internett-epokens dominoaktige gjengivelse av ett organs saker gjør det bortimot umulig å få stoppet løgn og omtrentligheter og erstatte det etterlatte skandale-inntrykk med sannhet. For sannheten er at penger ikke har vært noe tema og faktisk er av underordnet betydning i Martin Andresens samtaler med Brann og for spillerens videre karriereplaner. Ikke fordi penger ikke betyr noe for den styrtrike Skeidar-arvingen, men fordi lønnen faktisk ikke er avgjørende for hvor han velger å avslutte karrieren sin.

             "Markedslønn" er et nøkkelbegrep når Sportsklubben Brann og Martin Andresen EVENTUELT finner ut at de skal fortsette samarbeidet. Og markedslønn for fotballspillere er ikke vanskeligere å fastsette enn det er å bestemme verdien på huset ditt: Nøyaktig det en kjøper er villig til å betale for det! Verditaksten er like uinteressant som Bergens Tidendes meninger om Martin Andresens sportslige kvaliteter. Huset blir solgt for det en betalingsdyktig kjøper er villig til å legge på bordet. Og Brann vil måtte lønne sin kaptein på nivå med det han kunne tjent et annet sted - minus det spilleren eventuelt er villig til å ofre for å kunne bo og spille i byen og klubben han elsker og helst vil fortsette i.

            I mine studiedager arrangerte vi viseaften med den svenske trubaduren Fred Åkerström. Noen av radikalerne syntes honorarkravet hans var drøyt og lurte på om ikke en kommunist burde gjøre jobben for en langt lavere pris enn artister av samme kaliber, men med et annet politisk syn.

          - Forskjellen på kapitalistiske artister og meg er hva vi gjør med pengene vi tjener, forklarte Fred Åkerstrøm, som blant annet støttet vietnamesernes kamp mot den amerikanske okkupasjonsmakten.

          At Martin Andresen har så mange penger i aksjer og eiendommer at han kunne betalt for å spille for Brann, er like revnende, rablende irrelevent som det var at Fred Åkerström forlangte penger for å fremføre sine ballader. At Bergens Tidende nærer et ønske om å diskreditere Martin Andresen og så tvil om Brann-kapteinens vurderingsevne og lojalitet mot arbeidsgiveren, føyer seg inn i rekken av ondsinnede angrep og forsøk på mistenkeliggjøring  fra Krinkelkroken. Fortsetter de kampanjelignende bestrebelsene, kan det bli så utrivelig at Branns sportslige troverdighet kommer i annen rekke når landslagskapteinen skal bestemme seg for neste karriereskritt. For det er ikke alle mellom fjellene som gjennomskuer den gamle tanten fra Nygårdsgaten....

Den perverse halvsøsteren

Av Davy Wathne - 05.mai.2007 @ 00:31
      Ikke er de raffinerte. Ikke er de treffsikre. Ikke er de morsomme. Og ikke har de noe aktuelt, vesentlig eller relevant å meddele. Likevel sitter de der bak anonymitetens masker og spyr sine nedsettende og sjikanøse karakteristikker over dem de finner det for godt å såre, krenke eller forulempe på annet vis. Siste utvekst er drapstrusler mot fotballspillere.

     I nesten to hundre år har vi skrytt av vår grunnlovsfestede rett til ytringsfrihet her i landet. Viktig for individets trygghet og den enkeltes rett til å komme til orde og bli hørt. Vesentlig som forutsetning for et sunt og levedyktig demokrati. Men med den teknologiske utviklingen dukker der opp stadig flere betenkelige sider ved ytringsfriheten, og i 2007 står vi ansikt til ansikt med paragrafens perverterte vrengebilde: Retten til å si hva som helst om hvem som helst uten selv å måtte stå til ansvar for ytringens innhold!

      Det er vanskelig å utpeke uvesenets opphav og bortimot umulig å si når det startet og hvem som åpnet slusene til slammet fra det ansiktsløse folkedypet. Pressen selv må åpenbart bære en vesentlig del av ansvaret. La oss se på en del viktige "utviklingstrekk".
    
          Ordningen med tipshonorar begynner å bli gammel, men er ikke bare sunn og god og aktverdig som motiverende kraft i et levedyktig demokrati. Den er tvert imot med på å skape inntrykk av at slarv og sladder er både innbringende og aktverdig. For en kan verken vente eller forlange at ikke-fagfolk skal skjønne hvor grensene går mellom viktig informasjon av allmenn interesse og tysting om høyst private forhold og fenomener. Av den grunn hviler der et tungt ansvar på dem som sjekker tips og videreformidler saker.

             Tidligere Se og Hør-redaktør Knut Haavik forfattet en slags læresetning om at "Bladet med det store hjertet" har rett til å skrive om skilsmissen når det har vært til stede i bryllupet. Underforstått: Er du villig til å dele jubel og glede med offentligheten, har vi en innsynsrett når tragedien rammer. Et fullkomment pervertert syn som bryter med alle anstendighetsregler, men som likevel har fått stå uimotsagt i snart en menneskealder.

             Atskillig mer dramatisk for medie-forfallet har nettet og bloggingen vært. For heiet frem av særlig VG har "Oddvar fra Røros" og "Karianne fra Halden" kunnet ytre seg om kreti og pleti og alt og alle. Ukontrollert. Ufiltrert.  Og uten å oppgi annen budskapsavsender enn et intetsigende "nick". Innledningsvis var det mennesker på fjernsynet en anonymt kunne mene noe om bakerst i Akersgatas skadeskutte flaggskip. Siden har det gått sport i å forfatte provoserende blogger på side 3 i håp om å skape debatt med spissformulerte innlegg fra leserne. Og introduksjonen av begrepet "snakkis" gjør at det ikke lenger finnes noen nedre grense for hva det er interessant eller relevant å skrive om.

             I gamle dager var det sånn at en medie-bedrift hadde en redaktør og en ansvarlig ledelse som faktisk måtte stå til rette og svare for avisens eller kanalens påstander, ytringer og innhold. Når den tekniske utviklingen har gjort slik kontroll mer eller mindre illusorisk - og ingen utviser særlig vilje til å gjenerobre posisjonen i sjåførsetet - vil utglidningen fortsette og ende i det uoversiktlige kaos der ingenting er forbudt og alt er tillatt. Resignasjonen er åpenbart total. Når en første påskedag ved 15-tiden kan høre på selveste NRK at "jeg skal suge meg selv  og pule meg selv i ræven", sier det seg selv at det blir utdatert tantete og gammelmodig ømskinnet å be om respekt for privatlivets fred. Slaget er tapt. Fotballspillere får værsågod finne seg i drapstrusler og grunnløse påstander om barnemishandling, utroskap og hemningsløs atferd i ruset tilstand. Pytt, pytt....

Frem med høyreneven, gutter!

Av Davy Wathne - 18.apr.2007 @ 23:27
             Peter Ijeh føler seg krenket og forulempet, er oppriktig lei seg og ser ingen annen utvei enn at Kristofer Hæstad vedgår sin rasistiske brøde og ber om unnskyldning!

             Kristofer Hæstad føler seg misforstått og tillagt holdninger og synspunkter han slett ikke har og kan ikke leve med beskyldningene om å ha servert rasistisk sjikane hengende over seg!

              Der står saken - fastlåst og med hovedaktører som verken er til å rikke eller rokke. Med voksende heia-gjenger og stadig mer skråsikre støtteerklæringer.

              For begge de involverte parter er sakens prinsipielle sider så viktige at en nå har passert "the point of no return". Det er trist, og det er ødeleggende. Det skaper ondt blod og en stemning og en atmosfære som gjør fremtidige møter og oppgjør spillerne og klubbene imellom betente og tillagt en dimensjon vi har klart oss uten og vært forskånet for i norsk fotball

             Etter hvert som dagene går og trenere og ledere kappes om å forkynne sin uinnskrenkede tillit til spilleren de har under sine vinger tilspisses og utvides konflikten. Uløselig fordi der åpenbart ikke finnes nøytrale observatører eller uhildete vitner med troverdighet. Dermed ligger det i sakens natur at Kristofer Hæstad vil måtte frifinnes for Peter Ijehs ikke dokumenterbare påstander om at Start-gutten ordla seg rasistisk  og sjikanøst. Og truslene om søksmål mot Peter Ijeh blir meningsløse fordi Kristofer Hæstad er fanget i akkurat samme fellen som sin motpart. Han har ikke noe å støtte seg til eller føre i marken når bevisbyrden blir hans.

              Der er selvfølgelig en årsak til at middelhavsfarere med juridicum figurerer på inntektstoppen i et land befolket av kverulanter og kranglefanter. I denne saken har det ingen hensikt å søke advokatbistand. En trenger ikke å ha rotet bort sine beste ungdomsår med jus-studier for å forstå at konflikten ikke kan løses i en rettssal. Her må kong Salomo på banen - bokstavelig talt.

            Peter Ijeh må bite i seg raseri og såret stolthet,  rekke ut høyreneven og si: Sorry, Kristofer! Jeg må ha misforstått deg eller tolket utbruddet ditt i verste mening. Jeg har kommet i skade for å tillegge deg motiver du åpenbart ikke har!

         Og terrieren på landslagets midtbane må tørke tårene, svelge ti ganger og rekke ut høyrehånden sin og si: Sorry, Peter. Jeg var rasende, og ut av meg glapp det noen gloser jeg ikke er stolt av! Men rasist er jeg ikke, og rasist blir jeg ikke. Jeg har den største respekt for deg - som menneske og fotballspiller!

         Bare sånn kommer  Viking, Start , norsk fotball og et par av Tippeligaens festligste og mest fargerike profiler videre. Fortsetter ordkløveriet og verbal-tennisen vi har vært vitne til de siste dagene, blir dette bare mer og mer utrivelig og ikke til å holde ut eller leve med. Det er en kamp ingen kan vinne. Flokken av tapere vokser for hver dag.

Våg å stå som Daniel

Av Davy Wathne - 14.apr.2007 @ 22:43
                      Så sprakk Nadderuds mondene velstands-idyll på direkten og  før Stabæk-tilhengerne hadde rukket å sjøsette cabincruiseren og få sommerdekk på firehjulstrekkeren. For som nyansatte direktører flest hadde Lars Bohinen et markeringsbehov. Og hva var vel mer naturlig i Bærum enn et lynkurs i skikk og bruk for å vise at man har vestkant-manerene i behold etter noen år i utlendighet og blant simplissene på Oslo øst? Rakk ikke den tidligere midtbane-eleganten halvveis innom kongefamilien til og med før det omflakkende fotball-livet tok en slags slutt?

                     Han har sannsynligvis laget et par av landslagshistoriens flotteste mål, men i sin aller første opptreden i rollen som Stabæk-direktør dundrer Lars Bohinen ballen i eget nett. For er det noe Daniel Nannskog må få lov til, så er det å vise sinne, frustrasjon og fortvilelse når han i kampens hete føler seg snytt for straffespark og på toppen av det hele belønnes med et gult kort for en høyst menneskelig reaksjon.

                     En kan mene hva en vil om Svein Oddvar Moen, men den talentfulle haugesunder imponerte vel ingen med sin fotballforståelse og sin menneskekunnskap forrige sesong. At han vurderte Bjørn Dahls hands mot Stabæk til ikke å være forsettlig, får stå for hans regning. Men den skandaleombruste Tippeliga-dommeren MÅ forstå og begripe at Daniel Nannskog tenner på alle pluggene og føler seg forurettet etter en situasjon som syntes helt opplagt. Å servere den entusiastiske svensken en tilleggsstraff - når alt Daniel Nannskog gjorde faktisk var å gi uttrykk for en godt begrunnet oppfatning - blir autoritært maktmisbruk.

                     Det er prisverdig at Lars Bohinen slår ned på islandske forsøk på filming og straffejuks. Det er klart usportslig og en uting norsk fotball godt kan klare seg foruten. Men å hudflette Daniel Nannskog i samme åndedrett blir totalt meningsløst. Stabæk visste eksakt hva de fikk da de kjøpte ham, og både på og utenfor banen har den gnistrende engasjerte svensken levert mer enn Adeccoliga-klubben hadde lov å regne med. Først skjøt Daniel Nannskog dem tilbake til Tippeligaen. Og så gjorde han comeback-sesongen til en heidundrende triumfferd som ville endt med medalje - om ikke Inge André Olsen hadde skadet seg mot Viking i Stavanger.

                      Daniel Nannskog er sannsynligvis Tippeligaens festligste og mest fargerike offensiv-spiller. Han er glødende engasjert og har et kroppsspråk og et uttrykksregister som gir enhver tv-produsent vann i munnen. La Daniel Nannskog få være Daniel Nannskog - til glede for Fotball-Norge og til fortvilelse for motstandernes forsvarere. Ikke senk takhøyden i klubblokalene på Nadderud eller på Fornebu, Stabæk. Ta svensken for den han er, og vis storsinn og generøsitet. Selvfølgelig skal Daniel Nannskog respektere spillereglene og dommerens autoritet. Selvsagt skal han lytte når direktøren formaner. Men ikke gjør denne fargeklatten hverdagsgrå og normtilpasset. Uten typer som Daniel Nannskog i fri dressur blir Tippeligaen fattigere.

                     - Våg å stå som Daniel, sang vi av full hals og hjertets lyst i ungdomsklubben i Storetveit menighet for førti år siden. Salmen var gøyere enn peddikarbeidet og fenget bedre enn lysbildene av de spedalske på misjonsmarken på Madagaskar. Skift ut "Skikk og bruk" med Landstads reviderte salmebok, Lars Bohinen!

Saken er biff: Gullet går til VIF!

Av Davy Wathne - 06.apr.2007 @ 13:29
         Gull til Vålerenga! Medalje-sus på Nadderud og i Stavanger. Og skuffelse og lange ansikter i Trondheim, i Bergen og på Åråsen!
   
         Det er vårt høyst private Tippeliga-tips 72 timer før avspark - basert på et langt fotball-livs erfaringer og observasjoner. For historien viser at det alltid er en medaljekandidat som kommer skjevt ut og havner i trøbbel. En av middelhavsfarerne får en jubelsesong og blander seg inn i tet-kampen, og en av de nedrykkstippede havner i flytsonen og overrasker seg selv og alle andre.

         Matematisk sett er det drøyt 87 milliarder mulige utfall av en Tippeliga-sesong som omfatter 14 klubber og 182 kamper. 546 poeng skal deles ut - der forsvinner ett for hver gang en kamp ender uavgjort. Tar vi det for gitt at Brann ikke blir seriemester og at Rosenborg ikke rykker ned, reduseres antallet alternativer til knapt 40 millioner. Det er fortsatt vanskelig å treffe. Jeg kjenner ingen som noen gang har klart å forutse den endelige rangeringen.

         1. Vålerenga

         Vålerenga er den eneste klubben som har tatt medaljer tre sesonger på rad. Oslo-klubben kan se tilbake på en formidabel avslutning på fjorårssesongen. De har en bred og harmonisk stall med en perfekt balanse mellom taktisk kløkt og rutine og ungdommelig entusiasme og pågangsmot. Universalgeniet Christian Grindheim leder laget til seriegull i 2007.

         2. Stabæk

         Ingen har en så eksplosiv offensiv-kraft som fjorårssensasjonen Stabæk. Fremgangen fortsetter på Nadderud, og Daniel Nannskog skyter forrige sesongs nykomlinger til sølv i 2007.

         3. Viking

         Klok av skade går Viking til seriestart med målrettet hevnlyst. Siddisene skal vise at de kan bedre enn forrige sesongs nesten-katastrofe. Med Allan Gaarde på banen fra start ville vinterens overgangsvinnere tatt gull. Nå blir det "bare" bronse på de gamle mestrer.
 
         4. Lillestrøm

        Simen Brenne er en spennende nykommer på Åråsen, men helt og fullstendig klarer han ikke å fylle tomrommet etter Robert Koren. Tom Nordlie til tross: Det blir ikke medalje på Lillestrøm denne gangen heller.

         5. Start

         Lenge lignet Start et lag i total oppløsning. Nå har skjebnen villet det slik at nykomlingene mer enn erstatter dem som faktisk forsvant. Dermed er sørlendingene like i nærheten av 2005-sesongen.

         6. Rosenborg

         Mye nytt på Lerkendal, men det vil ta tid å inkorporere de ferske i Rosenborgs avanserte samhandlingssystem. På sitt beste vil trønderne fortsatt være utilnærmelige, men prestasjonene må nødvendigvis svinge fra uke til uke. Og klaff som i fjor høst opplever bare lotto-vinnere. De kommer som kjent fra Verdal - og ikke fra Trondheim.

         7. Brann

         Brann kan en aldri avskrive - og heller ikke regne med eller stole på. I sum blir det gjerne midt-på-treet av den bergenske berg-og-dalbane-fart. Fjorårsfiaskoen henger i. Det ligger nedtur i luften mellom de syv fjell.

         8. Lyn

         Lyn vet en aldri helt hvor en har, men fraværet av typiske hjemmekamper koster poeng og kompenseres bare delvis av klubbens superstjerner. Mye avhenger av motivasjon og entusiasme hos Matias Almeyda og José Flores. Tar de dette på alvor, kan Lyn true tet-trioen.

         9. Strømsgodset

         Strømsgodset har ambisjoner om å kopiere Start og Stabæk og gå rett fra Adecco-topp til Tippeliga-tet slik en av opprykkerne har gjort de to siste sesongene. Helt inn holder det neppe, men drammenserne har handlet kløktig og skaffet seg rutine i alle lagdeler. Spørsmålet er om en bråkjekk trener får verbal-bumerangen i pannen om det ikke går veien fra start.

        10. Tromsø

        Ingen behersker overlevelseskunsten bedre enn Tromsø. Kommende sesong blir - for en gangs skyld - bekymringsløs og ender med trygg tabellplass.

       11. Fredrikstad

       På tolv måneder gikk Molde fra cupfinale-jubel og kongepokal til Adecco-ligaen. Fullt så ille går det neppe med Fredrikstad, men hjemvendte Morgan Andersen gjør nok samme erfaring som Egil Drillo Olsen: Ingen blir profet i egen plankeby!

       12. Sandefjord

       Sannhetens øyeblikk for Sandefjord på Ullevaal første søndagen i november. Andre-året er aldri enkelt. Nå kjenner rivalene vestfoldingenes jokere. Tøft år i vente for Tor Thodesens lavpris-mannskap.

       13. Odd Grenland

        Odd Grenland tok nesten ikke poeng i annen halvdel av fjorårssesongen, og det gjør ikke saken lysteligere at Tommy Svindal Larsen spiller på oppsigelse. Ingen kan kvitte seg med så mange klassespillere over så lang tid uten til slutt å måtte betale prisen for det.  -Tapets alt din vinding skapte. Evig eies kun det tapte!

        14. Aalesund

        Fast bestemt på ikke å lide samme skjebne som i 2003 og 2005 gjør Aalesund sin tredje Tippeliga-entrè. Sett utenfra har ikke sunnmøringene sørget for å styrke laget tilstrekkelig til å fremstå med tyngde og troverdighet. Og ståket rundt Dedè Anderson må ha kostet den ferske organisasjonen enormt i en viktig forberedelsesfase. 

          Mandag starter alvoret. Det norske fotball-eventyret varer til november. La oss håpe på fascinerende fotball, fair play og mange uforglemmelige øyeblikk.

På fylla med pressen

Av Davy Wathne - 02.apr.2007 @ 01:12
                - Vi hadde i grunnen nok med oss selv, sa Bergens Tidendes utsendte da Dagens Næringsliv noen måneder senere forsøkte å lage en samlet fremstilling av det som egentlig skjedde da Henning Berg og Erik Mykland brøt både alkohol- og sengetids-bestemmelsene og gikk på club under fotball-VM i Frankrike for snart ti år siden. For hadde ikke en rekke pressefolk vært akkurat samme stedet i akkurat samme ærendet?

               Var det journalistfaglig sløvsinn eller misforstått lojalitet med dem han var satt til å overvåke som fikk Vegard Jansen Hagen til å svare som han gjorde den gangen? Spørsmålet melder seg plutselig og med styrke etter landsmøtet i Sosialistisk Venstreparti. For der ble det brutt barrierer og skrevet norsk pressehistorie. For første gang satte politiske journalister det på trykk som de før bare har sladret om i festlig fag-lag på Tostrupkjelleren: Hvem drakk hva? Og hva skjedde da promillen steg og selvkontrollen sank hos de politiske støttespillerne til SV?

                Historisk sett har norsk presse vist respekt for offentlige personers privatsfære og holdt seg unna utskeielser og overtramp som ikke forstyrrer eller har relevans  for vedkommendes yrkesutøvelse eller faglige virke. Utenlands er tradisjonen en ganske annen. Sex mellom samtykkende voksne er for eksempel ikke-tema i størstedelen av norsk presse. På De britiske øyer fråtser tabloidene i "avsløringer" og "skandaler" rundt kjendiser innen showbusiness, sport og politikk. Den som er med på leken, får smake både steken og det pikante tilbehøret.

               For tolv år siden var det ski-VM i Thunder Bay, og det vakte en smule undring hos en vinteridrettens førstereisgutt at norske hoppere var på strippeklubb med øl og filtersigaretter natten før kvalifiseringen til normalbakke-rennet. Journalistisk relevant ble episoden likevel først da halvparten av de aktive landet på kulen dagen derpå. Landslagssjef Trond Jøran Pedersen svarte greit på spørsmålene rundt episoden, og saken var for TV 2s vedkommende ute av verden. Det var åpenbart ikke pikene på "Centerfolds" som hadde ødelagt rennet for de norske hopperne. End of story.

                For et par år siden fikk TV 2 tips om at en profilert landslagsspiller hadde vært dritings på et utested i Bogstadveien to dager før VM-møtet med Skottland på Ullevaal. Mens Dagbladet skrøt av at de fikk samme tipset, men ikke sjekket det, gjorde TV 2 det enhver nyhetsredaksjon med respekt for seg selv naturligvis gjør: Vi undersøkte sannhetsgehalten i tipset! Og fant at der ikke var hold i påstandene. Ryktene ble tvert imot avkreftet og saken lagt død. Fordi vi ikke synes vi har noe med hva landslagsspillere som ikke bryter de selvpålagte internreglene foretar seg på fritiden.

               Livet som journalist er en evig leikarring på et gulv fullt av tikkende habilitets-miner. Det gjelder selvsagt for alle som jobber med fagfeltene krim, kultur, politikk, økonomi og sport. Fortsatt tror jeg det er smart å opprettholde skillet mellom det private og det som har med karriere og yrkesutøvelse å gjøre. Men når aktørene pressen er satt til å overvåke beveger seg inn i gråsonen, må de vite at observasjonene i hvert fall blir bakgrunnskunnskap og kan danne basis for senere saker. Alternativet til fredfylt samkvem basert på tillit er streng segregering og takk for i kveld og god natt til pressen straks landsmøtelysene slukkes. Vil vi ha det sånn?

              I riktig gamle dager bodde og reiste fotball-landslaget og pressen sammen. Fullt så intimt er ikke samkvemmet nå lenger, men forholdet er åpnere og tettere enn i de fleste andre land. Fordi Norge er Norge og vi har tradisjon for åpenhet, tillit og gjensidig respekt. En skal selvsagt ikke lukke øynene, fortie det skandaløse eller bære over med det uholdbare. Men inntil videre tror jeg det var en klok mann som serverte det megetsigende budskap i 1998:

            - Vi hadde i grunnen nok med oss selv!

I tabbe-tåken

Av Davy Wathne - 29.mar.2007 @ 17:47
               Hadde han begått en kriminell handling etter kl. 21:30 i går kveld, ville Thomas Myhre etter alt å dømme blitt blankt frifunnet.  For nærmere "bevisstløs i gjerningsøyeblikket" er det knapt mulig å komme. Etter tyrkernes redusering drøyt midtveis i 2. omgangen i Frankfurt ravet den sympatiske stakkaren rundt i tabbe-tåke i eget forsvarsfelt. Mest av alt lignet Thomas Myhre en groggy tungvektsbokser. Det var vondt å se på.

                Undertegnede leser syv-åtte papiraviser og er innom en håndfull nettsteder og vel så det hver eneste dag. Med hånden på hjertet må jeg medgi at jeg ikke så noen som bombastisk tok til orde for et keeperskifte etter Thomas Myhres fatale opptreden mot Bosnia på Ullevaal lørdag. Tvert imot lå det liksom i kommentator-luften at veterankeeperen fortjente samme sjansen til å revansjere seg som resten av Åge Hareides gjeng. Alle var enige om at det var perfekt med en ny sjanse bare fire dager unna - mot en attraktiv utfordrer som var høyt oppe etter en heldig borteseier over de greske europamestrene.

            Statistisk sett går det både vinter og vår mellom hver gang en så dreven keeper som Thomas Myhre gjør så grove tabber som plasseringsfeilen på Ullevaal. Stabilitet har vært Viking-keeperens varemerke - i hvert fall på landslaget. I privatlandskampen mot Island på Aspmyra hadde han riktignok en uforklarlig innsovning som lignet brøleren forut for 0-1 lørdag, men stort sett har Thomas Myhre klart seg greit. Ofte har Åge Hareides mest betrodde vartet opp med poenggivende redninger og vært tungen på vektskålen i viktige oppgjør. At han fikk en ny sjanse tross manglende kamptrening fra klubblaget, var greit nok. Helt til sent onsdag kveld.

              Spørsmålet i ettertid er om Åge Hareide burde luktet lunten og foretatt seg noe da det ulykksalige frisparket  til tyrkerne traff midt i mål og likevel havnet i nettet 27 minutter ut i 2. omgang i Frankfurt.  Var det et nytt hendelig uhell? Eller et signal om at Norges sisteskanse var i ferd med å forvandles til en sikkerhetsrisiko for laget og en trussel mot tre-poengeren og dermed vårt stadig spinklere EM-håp? Burde Thomas Myhre vært byttet ut da han helt åpenbart havnet i et nytt traume og kjente jorden beve under beina sine?

               Etterpåklokskap er en lettvint, uforpliktende og fjollete form for klokskap - i hvert fall for dem som lever i nuet og må ta de viktige avgjørelsene der og da. Men satt vi ikke alle med hjertet i halsen og en følelse av at historien var i ferd med å gjenta seg da kampen fortsatte på 2-1? Var det ikke ren deja vu da guttene våre stilte i mur og frisparket skrudde, trillet, pakket og forsvant under Thomas Myhre og over krittstreken i sluttsekundene?

                Nils Johan Semb gjorde en smertefull erfaring da han valgte å beholde Espen Johnsen på banen i playoff-returen mot Spania høsten 2003. Åge Hareide betalte en høy pris for den halsstarrige tilliten til Thomas Myhre i Frankfurt i går. Begge handlingene er begripelige - av flere årsaker. En leder skal ikke skape syndebukker eller forsøke å redde sitt eget skinn ved å leke flasketuten peker på. Og kanskje ville det vært kortsynt, hjerterått og hensynsløst å kaste Håkon Opdal til ulvene ved å sette Brann-keeperen innpå i siste del av Tyrkia-kampen. I ettertid virker det likevel som en klokere avgjørelse enn den som ble tatt. For på samme måten som med tilskuerbråket på Ullevaal lørdag: Tyrkias utligningsmål var en varslet katastrofe. En behøver ikke hete Anne Elisabeth Westerlund for å se at 2-2-målet måtte komme med Thomas Myhre mellom stengene. Spørsmålet er om det kunne vært unngått og om landslagssjefen hadde noe reelt alternativ da Fotball-Norge plutselig ble sittende i dødens.

In the ghetto.....

Av Davy Wathne - 06.mar.2007 @ 11:48
         Selvfølgelig må norske fotballspillere på treningsleir kunne oppføre seg. Selvfølgelig finnes der ikke unnskyldninger når voksne mennesker drikker seg dritings, går amok, havner i håndgemeng og slår ned sikkerhetsvakter. Det er forstemmende. Det er pinlig. Men det har sine årsaker.

       Det delvis NFF-finansierte treningssenteret på La Manga er som en egen planet i solsystemet, fjernt fra sydende iberisk dagligliv og med rutiner som til forveksling ligner dem en finner til sjøs, bak murene og i det militære. Det skal ikke rare fantasien - eller menneskekunnskapen - til for å forestille seg at dette gjør noe med dem som stues sammen for å trene, spise og sove. Noen kaller det "brakkesyke". Andre føler at de er i ferd med å gå på veggene straks uke 2 innledes.

        Utenforstående må gjerne gjøre seg lystige og harsellere over unge menns enkle innretning og primitive væremåte og behov. Faktum er at La Manga-tilstanden er naturstridig og bryter med alle involvertes hjemlige vaner og moderne menneskers levesett. Det gir selvsagt ingen rett til å oppføre seg som idioter. Men det forklarer hvorfor enkelte går av skaftet når gitteret heves, alkoholen flyter og mennesker av motsatt kjønn dukker opp i pianobaren på et Hyatt-hotell under restaurering. De som krydret guttedagene med kanin-hold, vet hva fysisk atskillelse over tid avstedkommer rent hormonelt.

         Kanskje er det en kjempegod idé å sende norske fotballklubber på treningsleir med likesinnede i en avsondret spansk idyll. Kanskje har vinterens La Manga-episoder likevel vært en nyttig påminnelse for dem som planlegger forsesong-oppkjøringen og tror alt er herlighet og glede i den sør-spanske avkroken. For den maskuline delen av menneskenaturen er primitiv og stilles overfor tøffe utfordringer under de rådende forhold. Jeg sier ikke at alle menn er drikkfeldige jegere som må slåss og nedlegge sitt bytte. Men jeg konstaterer at tilværelsen på La Manga Club Resort er spesiell - så spesiell at en kanskje bør vurdere å tenke annerledes. Tenke helhet. Tenke impulser. Både sosialt og sportslig. Det var ikke alle guttene i gaten som elsket feriekolonier eller Ynglingeforeningens sommerleir på Lønningen.

       -  Then one night in desperation a young man breaks away. He buys a gun, steals a car, tries to run, but he don't get far.

           Etter halvannen uke "in the ghetto" ble det oppdaget et nyåpnet casino tjue minutter unna. Da var det for sent.

Kortslutning på Åråsen

Av Davy Wathne - 01.mar.2007 @ 01:53
                 - Aller helst burde han tatt seg noen år som Bærum-oppmann for å øve seg på å bli fotball-leder, sa en nedlatende og lett syrlig Ivar Hoff da Jan Åge Fjørtoft spaserte rett inn i rollen som sportsdirektør i Lillestrøm-legendens egen klubb. Selv om eks-proffen fra Gursken ble overkjørt av storinvestor Per Berg og måtte svelge en hel kamel-flokk like før jul, har sunnmøringen klart seg sånn noenlunde i en ny og uvant rolle. Helt til Simen Brenne fikk to kampers karantene for såletacklingen mot Marek Sapara på La Manga i forrige uke. Da kortsluttet Jan Åge Fjørtoft og mistet både oversikten, gangsynet og lyd og bilde.

                  - Hvis ikke jeg kommer med på laget, blir ikke du invitert i bursdagen min. Omtrent så haltende er resonnementet, logikken og sammenhengen mellom straffen Lillestrøm reagerer på og krigserklæringen klubben slynger tilbake mot Norges Fotballforbund. En meningsløs feilkopling som får ekkoet fra historien om smeden og bakeren til å gjalle mellom stadionmurene på Åråsen. Dette kan ikke en voksen og ansvarlig fotball-leder mene i fullt alvor. Det er bare å finne frem kamel-grillen og forberede en ny krabbetur mot Canossa for den geskjeftige LSK-generalen.

                    Når det er sagt, må Fotballforbundet snarest klargjøre prinsippene for røde kort i forsesongkamper. Tilliten til og respekten for et straffesystem er nemlig fullstendig avhengig av likhet for loven og ensartet håndheving av reglene.

                     Dagens praksis åpner for en snikende følelse av at det er forskjell på La Manga, Royal League og andre turnerings- og privatkamper før seriestart. Den skaper inntrykk av at det er temmelig vilkårlig hvem som dømmer og hvilke kamper som rapporteres og følges opp i "rettsapparatet". Sånn kan det selvsagt ikke være. Retningslinjene må være entydige og krystallklare, og klubber, ledere, trenere og spillere må kjenne dem og være innforstått med konsekvensene av regelbrudd og disiplinærforseelser. Bare på den måten kan lovene respekteres og bli oppfattet som rettferdige. Da slipper vi forhåpentligvis  tøvete ordkløveri om forvirrende prinsipper. Og vi spares for barnaktig surmuling med represalier som hører hjemme i bakgården til Tuppen og Lillemor.

He ain't heavy - he's my brother.

Av Davy Wathne - 25.feb.2007 @ 18:59
                      Etter fjorten dager i noe som til forveksling ligner en solfylt militærkaserne - med frokost, eksersis,  hvile, måltid,  eksersis, måltid, søvn og et nytt døgn etter samme oppskrift - gikk norske fotballspillere på pub. For å hygge seg, slå av en prat, ta en øl og synge en sang. En 23 år gammel familiefar med gryende landslagskarriere karaoke-fremførte  "My way" - og dermed var rabalderet i gang. For i denne hendelsesfattige unntakstilstanden av en spansk avkrok så noen britiske barbarer sitt snitt til å yppe til strid, dele ut svingslag og lage kvalm. Slik de har gjort i utallige uprovoserte sammenhenger i minst like mange verdenshjørner tidligere.
        

                      Reaksjonene på og kommentarene til opptrinnet på La Manga natt til lørdag er i beste fall  underlige - selv for en som kan styre sin begeistring for Lillestrøm og dem som velger å spille for Åråsen-klubben. For hva er det egentlig man mener Bjørn Helge Riise burde gjort? Blitt hjemme og lagt kabal? Funnet en bortgjemt krok bakerst i lokalet og holdt kjeft? Gitt seg ut for en ganske annen enn lillebroren til Liverpools matchvinner mot Barcelona på Nou Camp?

                       Jeg må medgi at jeg aldri har vært i militæret, aldri har sittet i fengsel og aldri har lengtet etter noen av delene. Men på La Manga kommer den klaustrofobiske følelsen av institusjonell ufrihet snikende. Stedet ligner til forveksling en kaserne eller en lukket anstalt. På den bakgrunnen har det vært forbløffende å oppleve tretten dagers norsk fotball-harmoni på nært hold. Det er nesten ikke til å fatte at en kan samle så mange sunne, sterke og ambisiøse idrettsungdommer på ett sted uten tegn til uoverensstemmelser eller konflikter. Konkurransen er knivskarp internt i spillergruppene og klubbene imellom. Likevel hersket en tilnærmet idyll blant ledere, trenere og spillere fra Rosenborg, Brann, Vålerenga og Lillestrøm - de fire store i norsk klubbfotball.

                          Andre får svare på hvor hensiktsmessig og utbytterikt det er å samle den norske fotballfamilien i en spansk ghetto uten andre inntrykk og impulser enn dem en får fra en pub, tre restauranter, en bensinstasjon og et apotek. Klinkende klart er det at det er den mest naturlige ting av verden å runde av oppholdet med en kveld med gutta. Og da må det være en menneskerett å oppføre seg som alle andre. Uansett hvem broren, faren, konen eller andre i den engere krets måtte være.

                          Bjørn Helge Riise er et voksent og selvstendig fotballindivid - med kone og snart to barn - med bakgrunn og fremtid, talent og ferdigheter. Og med et legitimt krav på å bli tatt på alvor - som fotballspiller og som privatperson. Ikke som broren til John Arne, men som den han faktisk er. At briter ikke kan oppføre seg og har utviklet en ufyselig provokasjonsoppførsel overfor kjendiser, er verken hans eller Lillestrøms problem. Men hvis noen i Akersgata eller på Åråsen mener at slektskap og familiebånd skal tvinge en til å velge en alternativ atferd og avstå fra sosiale evenementer, er vi på ville veier.

          - For what is a man, what has he got? If not himself, then he has naught, synger Frank Sinatra. Det gjorde også Bjørn Helge Riise. Kanskje bermen fra Storbritannia ville sett på ham med blidere øyne om han i stedet hadde fremført  The Hollies'  "He ain't heavy, he's my brother"?

                     

Noen lærer aldri

Av Davy Wathne - 04.feb.2007 @ 00:49
   - Durch Schade wird man klug, sier tyskerne. Men i Sportsklubben Brann har de åpenbart ikke lært noen verdens ting av forrige sesongs dundrende høst-fiasko. Og istedenfor å rydde ordentlig opp i "Det skotske problem" som kostet dem seriegullet, sørger rødtrøyene for å påføre seg et nytt. For måten forholdet til Martin Andresen er blitt håndtert på denne vinteren kan umulig føre til annet enn en konfliktfylt relasjon til klubbens beste og mest verdifulle ressursspiller.

     Brann brukte ti år på å skjønne hva som foregikk da Lillestrøm revolusjonerte norsk toppfotball fra midt på syttitallet. Og ytterligere ti år på å ta igjen noe av det klubben tapte på å sitte stille da bruddet gikk. Men på de ti siste årene har Brann spilt to cupfinaler, vunnet den ene av dem og tatt medalje i halvparten av Tippeliga-sesongene. Imponerende når en vet at klubben i mange, mange år fikk mer omtale fra oktober til mars enn i selve fotballsesongen.

     Brann-ledelsen og Martin Andresen lever på hver sin planet og har virkelighetsoppfatninger som knapt tangerer hverandre. At kommunikasjonen partene imellom er så dårlig at både direktør og trener blamerer seg i lokalpressen, får en til å tenke på "bad old days" og minnes den gangen Stadion lignet et fotballens Hotel Caesar og fungerte som kulisser for en evigvarende såpeopera.

     Drøyt to måneder før seriestart bør Sportsklubben Brann se i øynene at Martin Andresen er den viktigste suksess-forutsetningen klubben har hatt i nyere tid. Å komplisere forholdet til ham er det dummeste og mest kortsynte ledelsen gjør. De investerte midlene får de nemlig ikke tilbake ved videresalg, men ved å utnytte spilleren for alt han er verd. På banen, i garderoben og på treningsfeltet. Sannheten er at Martin Andresen allerede har gitt Brann mange ganger det klubben har betalt for ham. Med landslagskapteinen som dirigent og innpisker har klubben tatt sjumilsskritt som varemerke, tv-objekt og sportslig maktfaktor. Det må Bjørn Dahl og Mons Ivar Mjelde forstå og ta konsekvensen av før de serverer flere tanketomme pinligheter i aviser og på nettsteder.

       Lenge så gull-kampen 2006 ut til å bli en duell mellom Brann og Lillestrøm. Men begge disse klubbene slet med "personalproblemer "i førstelagsgruppen, og bakfra kom et harmonisk Rosenborg og lurte dem begge. Nå har Lillestrøm ryddet problemene av veien. Brann har åpnet for en halvveisløsning på "Det skotske problem" og påført seg et nytt. Det haster det å rydde opp i. Hvis ikke vender Brann tilbake til epoken med større medie-oppmerksomhet fra  oktober til mars enn i selve fotballsesongen. Ingenting vil være mer ødeleggende for klubbens troverdighet. 

Bye, bye Charlie

Av Davy Wathne - 01.nov.2006 @ 01:46
                     Selv om Branns sportsdirektør Per-Ove Ludvigsen hardnakket hevder det motsatte, er det ingen tvil om at Stadion-dagene er talte for både Robbie Winters og Charlie Miller. For i fotballens verden er ikke arbeidskontraktene verdt papiret de er skrevet  på. Ikke for arbeidsgiverne. Ikke for arbeidstakerne. Ikke for noen.  Retorikken rundt avtalebruddene skal ikke tolkes som annet enn argumenter i en uunngåelig krangel om hvem som skal betale hva når partene går hver til sitt.
           
                     Når  en spiller ikke gidder mer, står i realiteten klubben maktesløs. For ingen kan tvinge, presse eller overtale en utilfreds fotballproff til å overholde avtaler og yte sitt beste. Talemåtene om at spillerne har en egeninteresse i å prestere i "oppsigelsestiden" er i beste fall akkurat det. Talemåter. For spillerne på dette nivået er velkjente. Deres meritter er dokumentert gjennom år. Potensielt nye oppdragsgivere vet hva de får  - selv om en surmulende spiller er demonstrativt uproduktiv i en periode - for liksom å understreke at han mener alvor og vil vekk.

                    I Sportsklubben Brann har en gått på nåler og latt seg herse med av humørsyke skotter - i første rekke Charlie Miller. Med alle sine positive og sjarmerende sider - på og utenfor banen - er den brysomste av de to importspillerne fra sekkepipe-landet også den mest populære blant tilhengerne. Innenfor Stadion-veggene er meningene om "Good-time-Charlie" mer delte. Det bærer  ikke minst Mons Ivar Mjeldes trenerdisposisjoner preg av. De innsiktsfulle ser at det ikke bare er målgivende brassespark og utsøkte gjennombruddspasninger Charlie Miller bidrar med. I mange sammenhenger opptrer han ufokusert og på en måte som blir en belastning for laget.  Spørsmålet har i realiteten lenge vært: Hvor mye skal et miljø og et prestasjonskollektiv tåle av  stjernenykkene til en genial primadonna?

                 Robbie Winters har en litt annen og mer plausibel forklaring på hvorfor han vil vekk - selv om folk flest stusser over at en far med barn på nippet til skolepliktig alder ikke helt klarer å holde orden på kalenderen. For datterens skolestart er neppe noe som er dukket opp etter at den energiske avslutteren skrev kontrakt med Brann ut sesongen 2007. På den andre siden er Robbie Winters proffere, mindre demonstrativt illojal og langt fra så iøynefallende egosentrisk som Charlie Miller på og utenfor banen.

                  Brann-tilhengerne har mye å takke de to skottene for, og Sportsklubben gjør lurt i å gjøre det samme. Det var pragmatisk, riktig  og helt nødvendig å terminere avtalene med Raymond Kvisvik og Ragnvald Soma før kontraktene utløp. Det er ingen vei utenom et takk og farvel til Robbie Winters og Charlie Miller nå.

                 Like naturlig og uunngåelig synes Per-Mathias Høgmos fratreden på Lerkendal. Den hele og fulle oversikten over spillet bak RBK-kulissene får vi neppe - i de forskjelligste versjoner - før Rosenborgs sentrale aktører selv skriver sine memoarer. Men like umulig som det er for Brann å overtale den skotske stjerne-duo til å bli, like håpløst er det å få spillergruppen til å samle seg om Per-Mathias Høgmo og spasere sammen med ham inn i fremtiden.

                   Begivenhetene de siste månedene har i realiteten umuliggjort en videreføring av det arbeidet mannen bak det olympiske kvinne-gullet i Sydney startet. Skyld og ansvar for det behøver ikke nødvendigvis plasseres hos navngitte enkeltpersoner i Rosenborg-miljøet. Iblant er "utviklingen" årsak til at allianser går i oppløsning. En gang får vi kanskje svaret på hvor mye som var planlagt, regissert og villet på Lerkendal - og hvor mye som faktisk bare ble sånn. Til gjengjeld er det liten grunn til å tvile på at Per-Mathias Høgmo fortjener en like stor takk fra Rosenborg som Robbie Winters og Charlie Miller har krav på fra Brann.

Time is on my side

Av Davy Wathne - 31.okt.2006 @ 15:43
      - TV 2 fikk en nedtur da Brann tapte, påstår Rune Bratseth i et intervju med Dagblad-sporten.

        Som spiller var Rosenborg-direktøren kjent for sin hurtighet, sin plasseringsevne, sine tacklinger og sine pasninger. Presisjonen og treffsikkerheten er åpenbart ikke den samme lenger. For etter å ha besværet seg over medias manglende etterrettelighet gjør  Rune Bratseth TV 2-sporten grov urett. Påstanden hans faller på sin egen urimelighet.
      
            For seeroppslutningen - og markedsavdelingen - ville det selvsagt vært en fordel om gull-spenningen holdt seg til siste spark på ballen denne fantastiske Tippeliga-sesongen. Men derfra til insinuasjoner om kollektiv depresjon i TV 2-sportens frodige mangfoldighet er spranget kolossalt. Selv den lille håndfull bergensere i redaksjonen tar Branns tilbakeslag med forbløffende sinnsro og helt uten tegn til suicidale fremstøt. Og det er ikke sånn at TV 2-sporten er en avlegger av det franske kongedømmet på Ludvig den fjortendes tid. Vi er mange - med vidt forskjellig bakgrunn og med variert geografisk og klubbmessig tilhørighet

         For helhetens, oversiktens og sammenhengens skyld: TV 2-sporten ledes av en kar fra Kongsvinger med nestkommanderende fra Nordstrand og Melbourne. Fotballsjefen kommer fra Florø, og hovedkommentatorene våre fra Hamar, Oslo, Bærum, Molde, Stavanger og Florø. Kanskje kan Vegard Jansen Hagen og Øyvind Alsaker fra nabofylket i nord mistenkes for å ha følelser for Brann, men ingen av dem har tatt egenmeldingsdager eller hatt behov for lykkepiller eller  1-3 for Rosenborg på Stadion.

          De mest benyttede fotball-ekspertene våre er hjemmehørende i  Åsgårdstrand, Oslo, Trondheim, Kristiansand og Stavanger.  Ingen vil vel beskylde Harald Bredeli, Svein Mathisen, Morten Langli eller Nils Johan Semb for å være Bergens-patrioter? Og Rune Bratseth mener vel ikke at Bengt Eriksen, Frode Olsen eller Mini mistet livslykken da Branns gulldrøm brast?

          Hver tjuende nordmann har diagnosen "bergenser". Prosentandelen er ikke vesentlig høyere blant de profilerte som jobber med fotball i TV 2-sporten. Sindre Olsen er fra Ålesund, Per Angell Berntsen fra Bodø, Solveig Bådsvik fra Haugesund, Håvard Johnsen fra Rune Bratseths nærmeste nabolag, Ida-Marie Vatn fra tjukkeste Østfold, Pål Bakke fra Ålesund, Stig Nilssen fra Stavanger, Ernst Lersveen fra Kongsvinger, Christian Paasche fra Bærum, Christer Karlsen fra Skien - han er for sikkerhets skyld og til alt overmål sønn av tidligere Rosenborg-keeper Geir Karlsen - Morten Kræmer og Andreas Ingebrigtsen fra Tromsø, Jon Børrestad fra Drammen og Annemarta Giske fra Nordfjordeid. Da står vi tilbake med Asgeir Svardal, som har ansvaret for Start, og med Kristian Oma, som er vokst opp og har spilt fotball med Alex Valencia på Flaktveit. Hans nedturer skyldes i det alt vesentlige andre forhold enn Branns tilbakeslag.

          Myter dannes fort, og Dagbladet griper utsagn som Rune Bratseths med begjærlighet. Fordi det harmonerer med avisens stadig gjentatte påstander om TV 2 som "Brann-kanalen".  Selvfølgelig er det grunner til at opplag stuper og lesere forsvinner. Men en løgn som gjentas ofte nok, iherdig nok og lenge nok blir i enkelte menneskers øyne til slutt en sannnhet. 

            Var det ikke for Terje Mosnes, Sissel Benneche Osvold, Andreas Wiese, en håndfull andre skriveføre og sudokuen i kombinasjon med lørdagskryssorden i Magasinet ville lesertallet vært enda lavere. For de udokumenterte påstandene om TV 2-sportens slagside og habilitetsproblemer er like grunnløse som de er pinlige. For Dagblad-sporten.

           Ekspertene i litt mer perifere roller kan mistenkes for å ha hatt en drøm om å spille for Brann, men verken Totto Dahlum, Bjørn Johansen, Petter Belsvik eller Harald Martin Brattbakk slapp til. Det gjorde til gjengjeld Tore Pedersen, mens Erik Myggen Mykland definitivt BURDE gjort det. Og sensommervikar Tom Nordlie kunne kanskje tenkt seg å TRENE Brann. Men foran serieavslutningen tipper jeg Viking-treneren er veldig glad Brann IKKE spiller for gull.

           Da står Rune Bratseth tilbake med fotballsendingenes to ankere: Carsten Skjelbreid og undertegnede. Førstnevnte er fra Kongsberg, men påstås å ha utviklet et slags forhold til Vålerenga. Undertegnede er fra Leesburg, Florida og så Brann bli seriemester i 1962 og for 43 år siden. Med et smil om munnen venter jeg gjerne 43 år til - til tonene fra  The Rolling Stones. For "The greatest rock'n'roll-band in the world" visste hva det gjorde da det valgte Koengen og Bergen: Time is on my side.....

Ren misunnelse.....

Av Davy Wathne - 17.okt.2006 @ 21:06
        Selvfølgelig har de helt rett! De som hevder at blogg-skribenten bare er en misunnelig stakkar. For når jeg tenker ordentlig etter, innser jeg jo at jeg i grunnen alltid har vært akkurat det. Misunnelig på dem som kunne spille gitar, stupe fra svaberg eller danse swing. De som erobret pikehjerter og medaljer og fikk Meget i skjønnskrift. Men mest av alt misunte jeg dem som VISSTE.


        Fra jeg var ganske liten gikk jeg på søndagsskolen. I Storetveit kirke. Og så rørende beretninger om Jesus og Nikodemus og fariseere og tollere. På flanellogram i kapellet. Om Lasarus og piken ved brønnen. Og om dem som kastet stein. Jeg ville så gjerne tro, ble konfirmert og håpet jeg skulle se lyset og få bekreftelsen. En dag. 


      Senere i livet har jeg ført lange og dype samtaler med dem som VET, som har visshet. Prester. Frelste. Personlig kristne. Jeg får det bare ikke til. For meg er det for mye som ikke stemmer. En allmektig gud? Ikke slik min verden ser ut.


       Siden jeg er vaskekte 68'er - jeg sier fordi det er blitt et skjenselsord og ikke noe en brisker seg av - brakte studietiden meg i kontakt med nye mennesker og miljøer som VISSTE. Som var skråsikre og hadde forklaringer. På alt. Østen var rød, og solstrålene rakk helt til Albania. 


     Ja, hvis det bare var så enkelt. Jeg ville jo så gjerne tro at det var det. Å få en sånn alt-i-ett-pakke med svarene på alle de vanskelige spørsmålene var jo selve drømmen for en vaklende og forvirret ung mann. Men min verden var ikke svart eller hvit - og slett ikke brennende rød. Så det ble med misunnelsen. Full av avind konstaterte jeg at jeg ikke hørte hjemme i fundamentalistenes selvtilfredse fellesskap.


       I moden alder har jeg med vært innom de forskjelligste miljøer - med skråsikre bedrevitere og allmenngyldige patentløsninger. Aller mest forbløffende var tiden med travsendinger på TV 2. Jeg sluttet aldri å undre meg over de mange ekspertene som liksom hadde sett løpene før, som stilte seg opp ved utbetalingslukene før starten var gått og som kunne se på bortre langside hvem som kom til å vinne. Mine bonger gikk stort sett i papirkurven. Og jeg så aldri noen av de skråsikre med penger mellom hendene.


       Et langt liv som sportsjournalist, spiller og dommer har lært meg at fotball er verdens i særklasse åpneste og mest uforutsigbare idrett. Det er uten sammenligning den sporten som rommer flest åpne dueller og ufortjente seirer. Da er det jo ikke rart jeg blir misunnelig når jeg ser med hvilken skråsikkerhet tabloidenes fotballkommentatorer forutsier utfall og kårer vinnere og tapere. Lenge før slagene er utkjempet.


       - Av skade blir man klok, heter det. Ja, tro det. Det er ikke mange ukene siden like skråsikre forhåndskommentarer måtte trykkes i faksimile. Med store kryss over. Fordi verden ikke er så enkel som prester, marxist-leninister, traventusiaster og Akersgatas forståsegpåere hevder. Faktisk kan det være smart å møte verden med et åpent sinn, med ydmykhet og med en erkjennelse av at det er noe vi IKKE vet. Som for eksempel utfallet av den nervepirrende duellen mellom Brann og Rosenborg.....

Sunt bondevett?

Av Davy Wathne - 28.sep.2006 @ 19:35
       - Mary had a little lamb, ertet The Kop da Tommy Docherty ledet Manchester United mot Liverpool på Anfield. Et frekt og småraffinert apropos til United-managerens affære med konen til klubbens fysioterapeut.


        - Reis hjem - som i 1945, sang Stabæk-fansen til Uwe Rösler. Pinlig, platt, plumpt og ubehjelpelig. Historisk ukorrekt og hinsides enhver folkeskikk. Og alt annet enn morsomt og bærumsk forfinet. Men derfra og til bøtlegging bør spranget være langt i et moderne demokrati med ytringsfrihet. Retten til å dumme seg ut verbalt må eksistere også for tåpelig vestkant-ungdom.

        I Bergen har jeg skammet meg over "grisetryne" og "sønn av en alkis" - sjofelheter fra Brann-tilhengere som ble isolert og frosset ut fra Store stå. Fordi omgivelsene følte ubehag og reagerte sunt da dårskapen antok beklemmende dimensjoner. Og jeg tror mer på vettug selvjustis enn på bøter, trusler og straff fra Fotballforbundet.

       Med en viss undring har jeg fått med meg at noen av de dummeste guttene jeg gikk på skole med er blitt jurister med en viss suksess. I hvert fall hvis en bruker skattbar nettoinntekt som mål på vellykkethet. Uten å gå dypere inn i materien har jeg slått meg til ro med at det sannsynligvis skyldes at norsk jus er tuftet på sunt bondevett. Og at disse litt-under-gjennomsnittet-pappaguttene fra Fana lever høyt på sin middelmådighet. Hva skal en så si om norsk fotball-jus?

        Ubegripelig. Verken mer eller mindre. Her plasseres en på tribunen for bagateller. En frarøves retten til å utøve yrket sitt for en slengbemerkning. En får munnkurv eller karantene for spontane utbrudd i kampens hete. En fratas vanlige borgeres grunnlovfestede rettigheter. Og en bøtlegges for ting vilt fremmede mennesker uten tilknytning til klubb eller lag finner på å gjøre.  Er det mulig? Er det juridisk holdbart? Er det til å leve med?

        For mer enn tjue år siden var jeg på europacup-finale mellom Liverpool og Juventus i Brussel. En skrekkopplevelse og en tragedie av traumatiske dimensjoner. Og med alvorlige konsekvenser særlig for engelskmennene. Som måtte betale en høy pris for tilhengernes herjinger. Men hvem var disse tilhengerne? Hvor kom de fra? Hvilken tilknytning hadde de til Liverpool, som hadde marsjert i fremste rekke og snudd hver stein i jakten på destruktive og voldelige elementer?

       Her hjemme risikerer klubber å bli bøtelagt for for forseelser  tilfeldig tilreisende begår. Og arrangørklubber kan bli stilt til ansvar for handlinger de verken kan forutse eller gardere seg mot. Hvis jeg f. eks. tar på meg gul trøye, stiller meg bak målet til Håkon Opdal på Åråsen og kaster en mynt eller stein eller mobiltelefon i hodet på Brann-keeperen. Hva skjer da? Får Brann poengene?

        Jeg sier ikke at alt er sunt og riktig og til å få forstand av i norske rettssaler. Men norsk fotball-jus har etablert en forunderlig praksis som neppe ville gjort pappaguttene fra Fana til lønnsvinnere. Til det er den underliggende tenkningen åpenbart for innfløkt og komplisert.

     
       

Trøndersk selvpisking

Av Davy Wathne - 28.sep.2006 @ 18:41
   - Hva er galt med Rosenborg?

   Min første reaksjon var at noen måtte ha slått feil nummer. Men den trønderske herrestemmen i den andre enden gjentok:

   - Hva er galt med Rosenborg?

   Det var fredag morgen, og jeg var på vei inn i  "Jespersen-tunnelen" - ifølge flybuss-sjåføren er tunnelen med fotoboksen omdøpt til det - noen kilometer sør for Værnes. 

     - Jeg tror kanskje du har ringt feil, forsøkte jeg. Men den unge journalisten fra Byavisa hevdet hardnakket at han var interessert i mitt svar og min analyse - dagen etter 2-5 for Sandefjord i cupen.

      Nå har det seg slik at jeg - av grunner jeg har valgt å glemme - holdt meg lengst mulig unna Lerkendal i nærmere ti år. For så å oppdage at tiden leger de fleste sår. Og at Brakka fortsatt er et særdeles trivelig sted med djevelsk dyktige, ambisiøse, kunnskapsrike og reflekterte mennesker. Og med gamle Rosenborg-kjemper som synes det er gøy å mimre om den gangen Brann sendte dem ned i 2. divisjon (det var i 1962) og nektet dem opprykk til 1.divisjon igjen (i 1965). Enda gøyere synes Odd Iversen det er å minnes granatsjokket han ga Branns nyinnkjøpte keeper Tor Enge sensommeren 1972. Postbudet fra Stavanger var mørkhåret da han entret banen og hvit som snø da han kom inn til pause - etter fire baklengs fra Ivers.

         - Dessverre må jeg medgi at jeg ikke er i stand til å peke på en eneste feil eller svakhet ved Rosenborg, så jeg foreslår at du ringer Nils Skutle, Rune Bratseth eller Mini, svarte jeg. 
  
            For på seksti mils avstand er det ingen tvil om at Rosenborg ligner et mønsterbruk - med penger, kompetanse, erfaring, ja, ALT som skaper et vinnerlag og en klubb med mesterskapspotensial og internasjonal fremtid. Kanskje har de noe å lære om personalbehandling og lojal oppbacking av trenere under press, men i det store og hele har Rosenborg en masse å lære BORT. Og MULIGENS ett og annet å lære. Men ikke av meg.

        På flybuss-radioen hørte jeg P4-intervjuer med rasende Rosenborg-supportere som hadde måttet avbestille Oslo-weekenden i november og hevdet at sesongens utgave er "den dårligste på tretti år". Fordi tingenes iboende faenskap hadde gitt dem fire forunderlige baklengs på en halvtime mot Sandefjord. Etter seks strake seirer og med tabelltoppen en hengekamp unna. Hvor historie- og kunnskapsløse er det mulig å bli? Og hvor blottet for innsikt i fotballens paradoksale virkelighet har en lov å være når en jobber med emneområdet i en lokalavis.

        På våre kanter har vi måtte døye nederlag for Greåker, Sagene, Raufoss, Vidar, Fana og Fyllingen bare i min levetid. Ja, Vålerenga var faktisk 3. divisjons-klubb en gang de slo Toppserie-Brann 3-0 i cupen.
Men i etterkant ser jeg jo at Adresseavisen har feiret overgangen fra fullformat til tabloid med en orgie i nostalgisk skjønnmaling av Eggen-epoken. Dem om det. 

      I Bergens Tidende har de foretatt samme forvandlingen ved å snu opp-ned på innarbeidete forestillinger og begreper. I gårsdagens utgave beskrives tidligere ASA-leder Ivar Hanestad som "Brann-ryddegutt". Mannen var i virkeligheten en hårsbredd fra å utrydde Sportsklubben fra jordens overflate. Hadde han fått viljen sin, ville en sannsynligvis dyrket poteter  under plast der høstens gull-jakt foregår. Så hvis Byavisa ringer og spør hva som er galt med Brann, skal de få svar.
     

Myten, magien og marerittet

Av Davy Wathne - 12.sep.2006 @ 23:02
             - Det va så my' æ sku ha sagt te dæ, synger Åge Aleksandersen i en mer enn tjue år gammel trøndersk hit-låt. Og akkurat den følelsen sitter en med når Diego Maradona ikke lenger er her. For en unner jo denne stakkars tusenkunstneren det aller beste - og så er argentineren hjelpeløst fanget av sin egen berømmelse, et viljeløst offer for mytene, magien og det totale hysteriet rundt ham.


           Det er nokså nøyaktig 25 år siden en gruppe norske sportsjournalister på "studietur" til Benidorm og Alicante møtte en mye omtalt tenåringsstjerne fra Argentina på europeisk jord for aller første gang. Han hadde ledet landet sitt til VM-gull i juniorklassen, men landslagssjef Cesar Luis Menotti hadde vendt det døve øret mot folkekravene og unnlatt å ta Diego Armando Maradona med i troppen til VM på hjemmebane tre år tidligere. Selv om han var argentinernes yndling og mer enn god nok for laget. Nå var han her som ledd i oppkjøringen til Spania-VM sommeren etter.


             Tre sekunder tok det før de fremmøtte var fengslet og fascinert og sto som fjetret og fulgte den unge virtuosens lek med ballen. Resten er historie, og en hel fotball-verden har fulgt og levd med i epoke-avsnittene, suksessen, skadene, triumfene, kokainen, skandalene, luftgeværet, Fidel Castro, slankingen og den vanvittige såpeoperaen rundt en av århundrets mest markante profiler. Rundt seg har Diego Maradona en aura og et magnetfelt av mysterium og total fascinasjon.


         Er det mulig å bevare vett og forstand og en liten privat bit av seg selv oppi alt dette? Eller er Elvis Presley, Michael Jackson og alle de andre som ikke har en ledig kvadratmeter eller en mulighet for rekreasjon og avslapping forhåndsdømt til å gå til grunne under berømmelsens vekt. I en epoke der ungdommen opptrer som om oppmerksomhet er alle tings mål og selve hensikten med tilværelsen kan det være smart å lese sagnet om kong Midas og hans vanskjebne i møtet med vinguden Dionysos.


         Mens lagkameratene koste seg med Fløien, Fisketorget og Akvariet, satt Diego Maradona innemurt på hotellrommet på flunkende nye Hotel Havnekvarteret på Bryggen. Selv tanken på en hemmelig og høyst privat sjøflytur til Folgefonna og Hardangerfjorden vokste ham over hodet. Hysteriet utenfor slo mot ham fra frokost til nattmat. Selv i septemberstille Bergen ble klaustrofobien kvelende.


        - Jeg tror hans eneste virkelig lykkelige øyeblikk i Norge var da han satt på en benk utenfor Stortinget natt til fredag og røkte sigar, sa Pål Berrefjord i arrangørselskapet Kulturentreprenørene 2030 da Diego Maradona hadde satt seg på flyet til Stockholm. Der nye folkesammenstimlinger, nye autografjegere og nye fotosesjoner med vinkende småbarn og aldrende fotballkolleger venter. 


      På elleve hektiske septemberdager har Bergen hatt besøk av Rolling Stones og av Diego Maradona med følge - naturstridig og nesten ikke til å begripe. Dessverre har de celebre gjestene stilt seg sånn at det var umulig å behandle dem slik vi gjerne vil i denne gjestfrie og hjertevarme byen. 


      - Det var så mye vi gjerne ville vist deg, Diego. Så mye vi ville delt med deg og latt deg slappe av med og nyte. Kose deg ved synet av. Men prisen du betaler for suksess og berømmelse er åpenbart ufattelig høy.


     Mange unge drømmer nok om å bli som Maradona og oppnå samme status og berømmelse. Ikke glem at kong Midas kunne gå til elven Paktolos og bade bort gaven fra Dionysos. Diego har ingen steder å gå. Jeg tipper verdens kanskje mest berømte og ettertraktede mann er en av klodens desidert ensomste!

Trønder - men bare for en stund?

Av Davy Wathne - 12.sep.2006 @ 19:23
    - En tilstand i sjelen, påstår Ole Paus om det å være bergenser. Tidligere Brann-trener og -direktør Arve Mokkelbost kaller det "en diagnose". Hva skal en så si om det å være trønder? Det er i hvert fall helt åpenbart at det er tidsbestemt og noe som går over.


     Først og fremst og bare så det er klinkende klart: Idretts-Norge har en masse å takke trøndere for. Uforglemmelige øyeblikk i løyper og bakker, på baner og gressmatter. En forbløffende høy prosent av våre idrettshelter og -heltinner er og vil alltid være trøndere - også når vi beveger oss i retning fotballen. Men hvorfor i all verden er der så mange trønderske toppdommere? Og hvorfor skifter de til ikke-trønderske klubber.


  Jeg har ingen problemer med å forstå at folk flytter - eller flykter - fra Trondheim eller småbyens grisgrendte nabolag. Problemet er at Fotballforbundet betrakter Roy Helge Olsen og Per Ivar Staberg som "nøytrale" og habile til å dømme Rosenborg straks de har levert flyttemelding og valgt seg klubber som Flekkerøy eller Harstad. Er de virkelig det? Opphører de å være trøndere straks de melder flytting eller betaler medlemskort i et annet idrettslag?


     - Du kan nok ta meg ut av Sandviken, men du kan ikkje ta Sandviken ut av meg, sang Reidar Bjørnestads kamerater i den tidligere FIFA-dommerens vakre og vemodsfylte begravelse. Og nettopp Reidar Bjørnestad er dagens Tippeliga-dommeres "far" og fødselshjelper. Det var han som meislet ut konseptet. Det var han som opptrådte som åndelig veiviser og mentor for de aller fleste av dem. Og takket være hans strålende innsats har flere av dem fått spennende oppdrag og høstet anerkjennelse internasjonalt. Problemet her hjemme er habilitetskriteriene og den sviktende vurderingen av hva som er sunt og riktig.


      Der er minst fjorten faste Tippeliga-dommere. Tre av dem er etter det jeg kan skjønne vaskekte trøndere. En av disse representerer en trønderklubb - for sikkerhets skyld nord-trønderske Stjørdals-Blink. Trioen er med andre ord hjemmehørende i andre fotballkretser enn Rosenborg og på den måten uhildet og habile og velegnet som kampledere på Lerkendal eller i de svart-hvite bortekamper. Etter mine begreper reiser dette mange spørsmål og sår en tvil vi kunne og burde vært foruten. For jeg tror ikke det å være trønder går over av seg selv eller forsvinner straks flyttebilen rygger inn på tunet.


     Jeg sier IKKE at de trønderske Tippeliga-dommerne favoriserer Rosenborg. Jeg sier IKKE at det er fordi han er trønder Per Ivar Staberg unnlot å dømme straffespark for Stabæk i Rosenborgs forrige hjemmekamp. Men jeg synes det er unødvendig å berede grunnen for denne typen tvil og spekulasjoner når vi står overfor tidenes jevneste og mest spennende sesonginnspurt. Og jeg tror ikke Terje Hauge ville blitt satt til å dømme Brann om Olsvik-dommeren meldte overgang til Nordkjosbotn.


      Det var en sensasjon da bergenseren Reidar Bjørnestad ble satt til å dømme cupfinalen mellom Brann og Lillestrøm for 28 år siden, og det la et vanvittig press på rakryggete Pat'en. Som unnlot å melde seg inn i Skeid slik den fotballspillende bestekameraten Endre Blindheim gjorde da de begge gikk på Sosialhøyskolen i Oslo. Da ville det med dagens habilitetsoppfatning vært uproblematisk med Reidar Bjørnestad som dommer i Branns kamper hele tiden. Men sånn er jo ikke vanlige menneskers virkelighetsoppfatning. Å være bergenser går aldri over. Men kanskje finnes der en kur for det å være trønder?

- Møkk i øra!

Av Davy Wathne - 12.sep.2006 @ 15:54
      Alle rådene var kanskje ikke like gode, men ett var det i hvert fall smart å lytte til da Ivar Fredriksen holdt sin såkalte "dommerinstruksjon" for linjemennene en time før avspark. For den legendariske FIFA-dommeren fra Lillestrøm var en spillernes dommer og ga sine assistenter grei beskjed:
    - Når det gjelder verbale reaksjoner på avgjørelsene våre, har vi møkk i øra!


   Det er ingen uenighet om at dommeren er spillets tjener og best når han ikke blir lagt merke til. Likevel hendte det at det stormet rundt Ivar Fredriksen og de andre pipeblåserne på syttitallet. Noen var selvhøytidelige posører og betraktet seg som fotballforestillingenes hovedpersoner. Andre tok  imidlertid konsekvensen av at det var spillet og spillerne publikum betalte for å se. Ivar Fredriksen var en av dem.


      Søndag ble Hans Åge Yndestad utvist for skjellsordene han slynget mot Espen Berntsen på Alfheim. Jeg vet ikke hva han sa, og jeg kan ikke garantere at ikke Tromsø-spilleren ville fått rødt kort også av Ivar Fredriksen. Men jeg tror det ikke. For i likhet med brorparten av sine samtidige var lysluggen fra Åråsen opptatt av å forstå spontanreaksjonene og ikke gjøre eventuelle feilavgjørelser enda mer ulykksalige ved å følge dem opp med gule og/eller røde kort. 


       Mandag fikk Stabæk-strategen Joakim Persson gult kort for en felling som kunne gjort Eirik Bakke til fotballinvalid og rullestolbruker. Og da har vi den paradoksale situasjonen at det på en måte er verre og mer alvorlig å krangle på dommeravgjørelser enn å overfalle motstandere på en voldelig og farefull måte. Mer pervertert og i strid med spillets ånd og idé er det vel ikke mulig å få det.


      Selvsagt må dommeren slå ned på skjellsord som utfordrer hans autoritet, bringer sporten i vanry eller sår tvil om hvem det er som faktisk bestemmer utpå der. Spørsmålet er om det var så forferdelig mange andre enn Hans Åge Yndestad og Espen Berntsen selv som fikk med seg det som ble sagt på Alfheim-kunstgresset.  Dessuten er det slått fast i norsk rett at nordnorsk språkbruk er friskere og frodigere enn dagligtalen på Kalfaret og Blommenholm. Sagt på en annen måte: Ville Vang-dommeren tapt noe på å ha møkk i øra, blunke til den frustrerte TIL-spiller og si at "neste gang sender jeg deg i dusjen"? Og ville det ikke vært betryggende om Roy Helge Olsen tok ansvar og ikke overlot til Stabæk-ledelsen å plukke Joakim Persson av banen da det kokte i knollen på svensken?
      

Brann i et nøtteskall

Av Davy Wathne - 25.aug.2006 @ 11:25
   - Flaut og uverdig, skriver Bergens Tidende på kommentarplass. Brann-trener Mons Ivar Mjelde kaller torsdagens europeiske cup-exit  "pinlig" og "ydmykende" og får støtte fra sin kaptein Martin Andresen. Og rødtrøyenes supporterleder sier han "er i halvsjokk" etter 3-3 og 1-1 mot Åtvidaberg, middelhavsfarer og beskjedent plassert tabellnier i svenskenes Superettan.


    - Drømmer du også om natten? spør min danske kjæreste når hun mener jeg mister bakkekontakten eller opptrer virkelighetsfjernt. Dagen derpå er det åpenbart et skrikende behov for en justering  av det sportslige selvbildet på Stadion. Og det skader nok ikke om lokalavis-journalistene og supporterne også skifter lyspære og nyorienterer seg i fotball-landskapet.


      Sannheten om Sportsklubben Brann er at den på drøyt tretti år og 48 kamper i Europa ikke har levert mer enn en eneste bragd: Cupvinnercup-triumfen mot PSV med Dick Advocaat ved roret, Frank Arnesen som sportsdirektør og Wim Jonk på midtbanen i 1997. Klubbene Brann har tatt innersvingen på er uten unntak europeiske ubetydeligheter fra Malta, Island, Finland, Irland og et par baltiske stater. Ærerike nederlag er der riktignok noen av, men stort sett har rødtrøyene gjort seg til latter eller latt seg ydmyke i Europa. I minst et par av tilfellene av klubber de færreste hadde hørt navnet på før de ble trukket opp av UEFA-hatten. Eller hva forbinder du med Suduva Marijampole?


        For meg er det eneste forbausende ved høstens europacup-tap forbauselsen det avstedkommer - i kretser av mennesker som burde kjenne historien og skulle vite bedre. Sportsklubben Brann mangler ALT som skal til for å hevde seg internasjonalt. Organisasjonen er uten den rutine, den kunnskap, den kløkt og den kultur de internasjonale oppgavene og utfordringene krever. Og spillerne? Ja, der er riktignok ganske mange med utenlandsk pass -men det gjør dem ikke nødvendigvis  "internasjonale". Med respekt å melde er det bare Martin Andresen og et par halvskadde islendinger som holder landslagsklasse - når de er friske og kampdyktige.


         Med fem-seks førstelagsspillere på banen brukte Brann halvannen time på å score mål nummer to i 3-1-seieren over Trio fra Husnes i den lokale 3. divisjonen forrige lørdag. Charlie Miller og Thorstein Helstad skilte seg på ingen måte ut. I fjor rykket Branns nest beste ned fra 2. divisjon, og på La Manga har rødtrøyene alltid store problemer med f. eks. svenske klubber på Åtvidabergs divisjonsnivå. Så hvor forestillingen om forutsetninger for en europeisk Brann-parademarsj har oppstått, er og blir en gåte. 


          På sitt beste er rødtrøyene utvilsomt Fotball-Norges beste og mest underholdende lag. På sitt svakeste er de et middelmådig Adeccoliga-lag. Og slike klubber trøbler mot nedrykkskandidater, i de innledende cup-rundene og mot alt som finnes av europeiske motstandere.


      Ydmykende? Pinlig? Flaut? Overhodet ikke. Det er Sportsklubben Brann i et nøtteskall!
      

En lykkelig skilsmisse - og en dypt ulykkelig.

Av Davy Wathne - 23.aug.2006 @ 14:09
 Et gjennomsnitts svangerskap er alt som ligger mellom jubelscenene på Rådhuset-balkongen og en selvvalgt lapp i ledighetskøen. Kjetil Rekdal kom sine oppdragsgivere i forkjøpet, tok tyren ved hornene og sa seg opp før noen rakk å sparke ham. Strateg til det siste både på og utenfor banen. Med trenerkollegaen på tabellplassen bak gikk det enda raskere. Dermed er både gull- og sølvvinneren fra fjorårets jubelsesong arbeidsledige - eller på lønningslisten til TV 2.

       Ingen som har fulgt Vålerenga-dramaet fra orkesterplass er forbauset over at det endte som det gjorde denne uken. Kjetil Rekdals retorikk umuliggjorde et videre virke i en prestasjonsgruppe med selvrespekt og yrkesstolthet. Spørsmålet er om eks-proffen fikk det som han ville og styrte mot en ønsket skilsmisse - med åpne øyne og med vitende og vilje. Mye tyder på det. Selv ikke i en kynisk Bundesliga-hverdag omtaler en sine undersåtter i så nedsettende ordelag uten å støte dem fra seg og diskvalifisere seg selv som leder og motivator.

        Det er sannsynligvis bare fiske og fruktdyrking som tåler sammenligning med fotball når det gjelder risiko og fare for fiasko. For selv om en har et strålende mannskap, det beste utstyret og gjør alt rett, er en prisgitt en rekke forhold en bare delvis eller slett ikke kontrollerer. Fisken kan velge å vandre i helt andre farvann enn der du venter med ekkolodd og snurpenot. Og høststormen kan sette inn og rasere hele årsverket like før eplene er modne. I fotballen er en prisgitt alt fra meningsløse dommeravgjørelser til skader, karantener og utur og onde sirkler. Det finnes ikke en idrett i verden med så mange ufortjente og helt urimelige seirer - og tap. Det stiller helt spesielle krav til aktørene.

       Å akseptere et yrkesliv med det ukontrollerbare er en kunst, og det krever en bevissthet og en forståelse en knapt trenger noe annet sted. En må lære å akseptere det uakseptable. En må finne det totalt urimelige til å leve med. Og ordene en omgir seg med i denne flombelyste jobbvirkeligheten må være velvalgte.

       Noen har muligens vært flinkere enn andre, men fortsatt er det slik at det er enklere å dele en medie-milliard enn å lære å håndtere pressen. I Sportsklubben Brann har en f. eks. utstyrt seg med en trener som er utilgjengelig og en sportsdirektør som sier "ingen kommentar" til alt han blir spurt om. Det fungerer i medgang og et stykke på vei. Men når motgangen melder seg, går det helt galt. Og små utfordringer vokser til uoverstigelige problemer. For enten en liker det eller ei, så er media med på å forme premissene for virksomheten. Ingen er immune mot det venner, familie, naboer, barn og til og med kjærester fremfører av spørsmål og synspunkter.

      Med Kjetil Siem i direktørstolen var Vålerenga i en klasse for seg rent mediemessig. Med sin teft, sin bransjekunnskap og sin forutseenhet fungerte trenerens navnebror som en støtdemper mellom en sta og ganske egenrådig Kjetil Rekdal og omgivelser som ikke alltid var like mottakelige for hans kompromissløse stil. Denne sesongen har der ikke vært noen Kjetil Siem i VIF-korridorene. Derfor gikk det som det gjorde. Som det måtte gå. Høstens kanskje lykkelige skilsmisse er rett og slett en naturlig konsekvens av den dypt ulykkelige som fant sted da Kjetil Siem ryddet kontoret sitt og sa takk for seg i Vålerenga for ni måneder siden.

Klare til kamp

Av Davy Wathne - 08.jun.2006 @ 13:54
         Fantes det noe kjipere enn guttedagenes tapte fotballkamper?

         Ja! De gangene du møtte opp - full av kampglød og forventning - for så å oppdage at motstanderen ikke stilte.  Den snikende uroen da du var i gang med oppvarmingen -  uten at der dukket opp noen på den andre banehalvdelen. Skuffelsen over at kampen ble avlyst. Tomheten. De verdiløse gratis-poengene. An evening wasted!

         Omtrent sånn følte vi det da NRK gikk i svart - fordi journalistene ikke vant frem med sine lønnskrav og valgte streikevåpenet. Fordi de hadde en annen kamp de måtte kjempe. Fordi det var en annen tabell det var viktig for dem å klatre på. Det har vi i TV 2 respekt for. Sånn er arbeidslivets spilleregler. Men vi må innrømme at det vakte en viss jubel og lettelse da streiken ble avblåst. For det betyr at VM-kampen likevel kan spilles!

          Egentlig tror jeg NRK ler like høyt som vi av avisenes fremstilling av den kollegiale kappestriden som en krig. Men vi innrømmer at vi har ambisjoner og setter oss høye mål - forhåpentligvis til glede for seerne. Derfor hilser vi NRK velkommen på motsatt banehalvdel. Fortsatt er det litt tid til oppvarming. Og fordelen av å få ta avspark er det våre rivaler fra Marienlyst som har. Til gjengjeld skal vi ha ballen det meste av tiden. Det viktigste er imidlertid ikke hvor ofte og hvor lenge du har ballen, men hva du gjør med den når du faktisk har den. La oss komme i gang!

       

La festen begynne.....

Av Davy Wathne - 08.jun.2006 @ 13:30
             - Jeg må innrømme at jeg har enorme forventninger til dette mesterskapet!
           
             Ingenting sensasjonelt eller oppsiktvekkende ved tv-spådommene til Uli Stein. Det overraskende ved forhåndsvurderingene til den tyske keeper-legenden var spillernavnene han ramset opp som begrunnelse for sine forventninger og sin jublende optimisme. I vrimmelen av ballkunstnere han gledet seg til å se i aksjon var der nemlig ikke en eneste tysker.
 
              Mye har åpenbart forandret seg siden der sist ble arrangert fotball-VM på disse kanter. Da var nasjonalfølelsen sterk, sjåvinismen uten grenser og suksess på fotballbanen et slags bevis for politisk vellykkethet. Det falt derfor vest-tyskerne særdeles tungt for brystet da DDR vant den prestisjefylte nabo-duellen i Hamburg i det innledende puljespillet.

             Har moderne tv-dekning forvandlet fotballen og gjort interessen mindre navlebeskuende, mer global og mindre selvforherligende? Er det i ferd med å bli sånn at stadig flere gleder seg over spillet og over prestasjonene og velger sine favoritter fritt og ubundet fra en slags internasjonal spiller-buffet?

              Kanskje er vi fra isbreenes og midnattsolens land litt naive. Fordi vi alltid - nesten alltid - har måttet adoptere yndlinger og favoritter fra det store utland. Slik vi gjorde det med England i fjernsynets barndom - fordi vi kjente spillerne deres fra tippekampen. Slik skotske Englands-proffer vikarierte som våre VM-maskoter da naboen i sør satt hjemme både i 1974 og fire år senere. Og slik firsernes danske dynamitt-drenge fikk oss til å forbanne unionsoppløsningen og forgude Preben Elkjær, Frank Arnesen og Michael Laudrup i Mexico for tjue år siden.

               Selvfølgelig er de direkte involverte sterke og stolte og opptatt av sitt eget lag og sine egne spillere. Men utviklingen har virvlet stjerner fra alle land og verdenshjørner sammen og gjort profilene og enerne til allemannseie. Og fotballfrelste unger velger fritt sine idoler og favoritter - uten hensyn til fødeland eller nasjonal tilhørighet. Er det ikke vidunderlig å se konglomeratet av klubb- og landslagstrøyer i ball-mylderet på løkker og krøllgress i gamlelandet?

                Mange betrakter fjernsynet som en forbannelse og som begynnelsen til slutten for utviklingen av individuelle ferdigheter. Fordi det stjal tid og stoppet den aldri hvilende ball-leken. Nå ser vi endelig positive ringvirkninger av tv-revolusjonen og den massive dekningen av internasjonal toppfotball. Kan sommerens VM-sluttspill fjerne siste rest av trangsynt selvgodhet og forvandle fotballen til en livsbejaende hyllest til det positive, underholdende og kreative? Uli Steins fordomsfrie forventninger lover godt.

            

             

Du må ikke sove.....

Av Davy Wathne - 05.jun.2006 @ 00:58
         - Europa skjelver, lød hjørneteksten da TV 2-sporten meldte at Brann hadde fått gratis-billett til første kvalifiserende runde i UEFA-cupen for fire år siden.  Begrunnelsen for tildelingen var verken tabellplasseringen eller de sportslige bravadene sesongen i forveien. Nei, rødtrøyene "kvalifiserte seg" for Europa fordi de hadde vært greie gutter og toppet den hjemlige fair play-statistikken.

          Kanskje burde posisjonen på nedre tabellhalvdel fått noen til å lukte lunten og fornemme et snev av bergensk selvironi i den  brautende teksten. For ingen ved sine sansers fulle fem kunne beskylde nedrykkstruede Brann for å skremme noen den aktuelle sommeren. Og i nevnte kvalifisering gikk det ikke bedre enn at litauiske Suduva vant 3-2 både i Bergen og i returoppgjøret på lånt gress i Kaunas. Klubbens egen bane var så dårlig at den ikke kunne brukes til europacup-fotball. Spillerne var - når sant skal sies - på nivå med banen.

          Indirekte var "Europa skjelver" ment som en sporty omskriving av en verselinje av  Arnulf Øverland, en lyriker vi bergensere gjerne omfavner og oppfatter som et bysbarn. Selv om han - i likhet med en rekke glimrende fotballspillere - var født i Kristiansund. For i motsetning til nesten alle gode fotballspillere vokste den årvåkne og velformulerte radikaler opp i fattige kår i Bergen. For så å forårsake rabaler på morgenmøtet i TV 2-sporten dagen etter meldingen om Branns UEFA-billett. For var ikke dette å ta litt hardt i? Var ikke hjørneteksten rett og slett misvisende?

         Bergensk selvironi har dårlige kår, for resten av landet velger nå en gang å se breiflabbene fra byen innerst i fjorden som utålelig storkjefta og støyende, brautende og sjølgode. Men for innvidde og dem som har øye for sånt: Vi ler faktisk av oss selv! Ikke minst når vi synger om 1963 - som om det var i fjor!

          Nå er Brann igjen kommet med i UEFA-cupens første kvalifiserende runde. Uten at en levende sjel skjelver det aller minste verken her eller der. Det burde de kanskje gjøre, for denne gangen har Brann et langt bedre mannskap enn det som NESTEN rykket ned høsten 2002. Ja, det er faktisk på høyde med gjengen som holdt Liverpool til 1-1 i kvartfinalen i cupvinnercupen våren 1997. Og vel så det....

           Hva som sto på hjørneteksten da det ble klart at Brann sikret seg den ene av de to gratis-billettene til Fotball-Europa denne sommeren? Ingenting. På TV 2 ble nyheten forbigått i megetsigende stillhet. Fordi redaksjonens bergenserne har lært å holde kjeft? Eller fordi det bare er rett og rimelig, ja, nærmest  en selvfølge,  at Brann deltar i europacupen?

          - Du må ikke sove, formante dikteren. Arnulf Øverland fortjener fortsatt en tallrik leserskare.
       

- Martin er homo.......

Av Davy Wathne - 23.mai.2006 @ 22:23
          - Martin er homo!
           Påstanden er ikke vår, men ble servert med verbal snert og med hat i blikket. Fra en tolv-tretten år gammel Odd-supporter som sto og så Martin Andresen jogge ned etter gjestenes 3-1-seier i Skien søndag kveld.  Å slynge ut den tarveligste og mest sjikanøse karakteristikken han kunne komme på var sannsynligvis en slags egen-terapi, en måte å trøste seg selv og bearbeide skuffelsen over innsatsen til "Odderane" på. I Henrik Ibsens fødeby. Hundre år etter mesterens død. 

           Muligens med rette beklager Arne Sandstø seg over manglende medie-interesse for laget han trener. Eksil-bergenseren synes rett og slett ikke ekspertene gir Skiens-laget honnør nok for festfotballen det spiller. Til gjengjeld skal han være glad for at ikke flere besøker Odd stadion og utsetter seg for den kontinuerlige strøm av verbal gjørme som deler av Henrik Ibsens bysbarn og etterkommere serverer sine gjester. For det er beklemmende. Det er pinlig.

           I de 36 årene som er gått siden jeg reiste til Stavanger med studentrabatt for å se Brann få 0-5 av Viking har jeg fulgt rødtrøyene i cup og serie, privat og profesjonelt, fra Tromsø via Harstad og Narvik til Molde, Kristiansand, Strømmen, Raufoss, Sarpsborg og Kongsvinger. Til Ullevaal og Sagbakken - til Åråsen og Åsebøen. Og til engelske Anfield og Luigi Ferraris i Italia. Ingen steder har jeg hørt så mange ukvemsord, så grov sjikane og så mange platte og pinlige personkarakteristikker som i Skien. Ingen steder har jeg hørt Branns spillere bli overøst med så mange lavpannede sjofelheter. For første gang for fire år siden. Og om igjen sist søndag.

           For meg er fotball følelser, fest og fornøyelse. Positivisme og livsbejaenhet. Noe av det jeg velger å bruke min fritid på. Noe jeg - tross enorme doser gjennom jobben - finner glede i å også når jeg kunne lest en bok, gått på kino eller meldt meg på swing-kurs. Og jeg finner like stor inspirasjon i en mandagstrening med 13-åringene til Flaktveit Flamingo som på en VM-finale mellom Brasil og Frankrike. Fordi fotball er fotball. Uforutsigbart. Variert. Uforlignelig. Vi vet hvordan "Vildanden" og Et dukkehjem" ender. En fotballkamp kjenner ingen utfallet av før den er spilt.

          Jeg sier ikke at der ikke har vært utvekster på det bergenske fotballpublikum. Jeg sier ikke at jeg ikke skammet meg over hetsen mot Nils Arne Eggen og sjikanen Steffen Iversen ble utsatt for på Stadion for ti år siden. Og som bergenser var jeg flau og ille berørt da hedersmannen Tore André Flo var tilbake på gamle tomter med Vålerenga i fjor høst. Men den ubrutte strømmen av verbal lavpannethet og primitivt ordgyteri som serveres i Skien - og som åpenbart er det eneste som vekker munterhet og engasjement blant de fremmøtte - var like forstyrrende som det var gledesdrepende og forstemmende. Hvor er humoren, viddet og brodden? Hvor er snerten og fleipen og selvironien?

       Ikke kjenner jeg Martin Andresens seksuelle legning. Ikke finner jeg den - eller andre Tippeliga-spilleres holdning til eget eller motsatt kjønn - spesielt interessant eller relevant heller. Men at plumpe og primitive menn blir dårlige rollemodeller og at voksnes hets kopieres av barn og unge, kan ikke komme overraskende på noen. Så når dramatikeren som sto opp mot hykleri og borgerlig dobbeltmoral nå feires og hylles - ikke minst i Skien - har vi kanskje lov til å håpe på en kursendring. Hva med å begynne med støyende å støtte hjemmelaget? Hva med taktfast å hylle egne spillere og juble over alt som er bra fra Arne Sandstøs menn? Hva med å opptre i rollen som Odds tolvte mann - og ikke en destruktiv, halvpervertert slektning spillerne og klubben må være flau av?

- Det e' på tide no......

Av Davy Wathne - 21.mai.2006 @ 00:52
   - Så mange tap, så mange nederlag!
   En trenger ikke være hauggammel og ligge på sotteseng for å kunne bekrefte budskapet i sangteksten til Den tolvte mann. Cupfinale-sangen "Det e på tide no" er treffsikker og evig brennaktuell. For er en først Brann-tilhenger, har en det best om en samtidig er masochist.
     - Durch Schade wird man klug, sier hanseatene. De har dominert byen og det lokale tenkesettet siden middelalderen og lært bergenserne å ta sorgene på forskudd og innse at det går til helsike uansett. Det er fotballen og Brann en pedagogisk påminnelse om.
     For sist Brann ble seriemester var det såvidt folk i søndre bydel turde gå på jobb. Ifølge Morgenavisen var der observert gaupe på Danmarksplass! Et mannevondt villdyr av katteslekten rett utenfor porten til Krohnsminde og nokså nøyaktig midtveis mellom Stadion og Torgalmenningen! Er det rart vi synes det er lenge siden Kniksen, Pesen, Jollen og Odd Oppedal?
      Sannheten er selvfølgelig at det har vært mer nedrykks- enn medaljestrid på Stadion de siste 43 årene. Det har vært flere nær-døden-opplevelser enn gledesstunder, og de få øyeblikkene der tross alt HAR vært har gitt spillerne bak dem evig heltestatus.
      Der finnes bergenske sportsjournalister som kjører helt til Drammen for å spise kebab. Selv kjørte vi hundre mil tur/retur Nadderud for å se Brann motta seriesølvet i 1997. Jeg vet ikke hvem som er mest sulteforet, men mer enn tjue år uten seriemedaljer gjør en ydmyk og mottakelig for de høytidsstunder livet tilbyr. Siden seriegullet i 1963 har Sportsklubben Brann tatt sølv ved tre anledninger og bronse like mange ganger. Litt hjelper det med fire kongepokaler og ytterligere fem finaleopptredener med viraken og forventningene i forkant.
        Men over tid og totalt sett har det vært stang ut og marginene imot ved et flertall av de dramatiske Brann-anledningenei moderne tid: Harald Johannessens brente straffespark mot Sarpsborg i 1970 og hjemmetapet for Skeid i seriefinalen fire år senere. Begge kostet Brann bronsen. Sølvet røk med 0-2 hjemme for Mjøndalen i 1976, og i 1990 sto slukkørete rødtrøyer igjen med fjerdeplass etter 0-2 på Lerkendal. 2-0 ville gitt seriegull! I 1996 resulterte tre Tromsø-frispark fra til sammen to hundre meter i 3-3 på Stadion og bronse til Viking. Enda verre og mer sviende bitre var kvalifiseringsnederlagene mot Pors og Molde i 1981 og Pors og Strindheim to år senere. Og sjokkmeldingen om at Moss hadde utlignet på overtid mot Molde i 1985. Da var Brann fire poeng fra 4. plass og rykket direkte ned!
        Livet som Brann-tilhenger har i sannhet vært en prøvelse og alt annet enn en dans på røde roser. Trøsten er at det er sipregnet som gjør at vi verdsetter solskinnet her i byen. Det kan ikke være et sted i verden godvær og sommerlige temperaturer utløser slike kollektivt ekstatiske jubelscener som i Bergen. Og ingen steder på den nordlige halvkule den smertelig erfarte bevisstheten om det motsatte ville resultert i en så vulkansk begeistring over et seriemesterskap.
       - Det e' på tide no, synger Den tolvte mann. Og 250 000 stemmer i.......

Maskefall - i beste sendetid

Av Davy Wathne - 20.mai.2006 @ 17:36
   Så kom beviset og bekreftelsen. For da Sepp Blatter trodde han skulle score et propaganda-mål, sendte han i stedet ballen i eget nett og viste verden hva det egentlig er som ligger bak VM-vrakingen av Terje Hauge: Et høyst privat og personlig korstog mot en av verdens fremste fotballdommere - sannsynligvis fordi han er landsmann av en av dem som tok bladet fra munnen og sa fra om korrupsjonen og bestikkelsene som førte sveitseren til topps i organisasjonen.
    Selvfølgelig hører det ingen steder hjemme at Det internasjonale fotballforbundets øverste leder tv-uttaler seg om dommeravgjørelsene i en Mesterliga-finale. Ikke er Sepp Blatter regel- eller dommerkyndig. Ikke er Mesterliga-finalen FIFAs bord. Så når Sepp Blatter velger å stå frem på britisk fjernsyn med dårlig begrunnet Terje Hauge-kritikk, er det selvsagt for å lede oppmerksomheten bort fra det som er sakens pinlige kjerne: En av verdens beste dommere er ikke med når verdens beste fotballnasjoner samles til fest i Tyskland neste måned.
    I Joao Havelanges tid som FIFA-president gjorde Sepp Blatter seg bemerket som en arbeidssom og litt geskjeftig generalsekretær, pr-kåt og sjarmerende, men ikke som noe utpreget maktmenneske. Det vakte derfor undring da det viste seg at sveitseren hadde presidentambisjoner. De mektige fotballnasjonene i Europa tok ham ikke helt på alvor, for ingen syntes at Sepp Blatter hadde formatet stillingen krevde. Men hva skal en med format når en har kontakter? Hva skal en med stemmene fra Italia, Tyskland, Frankrike og England når Belize, Macau, Myanmar og Aruba har like mange?
     Og fjernt fra de vestlige demokratiers prinsipper og verdier fant Sepp Blatter verdifulle medspillere. Han kjente FIFA-organisasjonen ut og inn. Og han knyttet vennskapsbånd og inngikk allianser som ga et maktgrunnlag uten behov for støtte fra de europeiske gigantene.
     På samme måten som IOC er FIFA en styrtrik og mektig organisasjon med penger og privilegier, med korrupsjon, nepotisme og vennetjenester. Med ytelser og gjenytelser. Og med oppdrag i forbindelse med de attraktive arrangementene  som noen av trumfkortene, noen av maktmidlene i hendene på organisasjonens øverste leder. Derfor endte det forrige VM-sluttspillet som rene farsen. Fordi dommer- og særlig linjemannsoppdragene var brukt som jokere i Sepp Blatters makt-kabal. 
      Det er selvfølgelig en freidighet nesten uten sidestykke når Sepp Blatter - på britisk fjernsyn og i beste sendetid - besværer seg over Terje Hauges kampledelse i Paris. For sannheten er at den var bortimot prikkfri. Men Olsvik-dommeren var maksimalt uheldig med en avblåsning med dramatiske konsekvenser for kampens videre gang. Det har ingenting med dommerens evner eller egenskaper som kampleder å gjøre. Det har med flaks og uflaks å gjøre. Og det sier ingenting om Terje Hauges skikkethet som VM-dommer. Men det forstår ikke maktmanipulatoren fra alpelandet. Han tror tvert imot han har funnet beviset for at beslutningen han har tatt tidligere og på et helt annet grunnlag faktisk er riktig. Og så dummer han seg ut og røper sin sideagenda og det maktmanipulatoriske løpet han har kjørt lenge før Mesterliga-finalen. 
     
  
    

Den døde pasienten

Av Davy Wathne - 18.mai.2006 @ 17:10
   - Operasjonen var vellykket, sa legen.
   - Men pasienten døde.
   Teknisk sett har sikkert kirurgen helt rett. Men for de pårørende er trøsten mager. Og akkurat sånn oppleves det når finaleinnsatsen til Terje Hauge evalueres. For sannheten er selvfølgelig at FIFA-pipeblåseren fra Olsvik rent dommerteknisk opptrådte bortimot uangripelig. Kampledelsen i Paris var preget av sindighet, ro og trygghet. Selv etter de omstridte dommeravgjørelsene beholdt bergenseren sin myndighet og sin autoritet. Det var aldri noen tvil om hvem som var sjefen og hvem som håndhevet reglene.
    For fotballfolk flest er dette dundrende, drønnende uvesentlig. For etterlatt inntrykk er at Terje Hauge sviktet da det gjaldt som mest. At han i neste omgang ble fintet ut av sin egen assistentdommer, er i beste fall en formildende omstendighet.  For "ekspertene" som hevder at Terje Hauge ødela Mesterliga-finalen, har mange meningsfeller. Problemet er at svært få av disse er eksperter på fotballregler og dømming. De kan like mye om kampledelse som jeg kan om været. Jeg har sett på Bergens-regnværet i 56 år. Men jeg blir ikke meteorolog av den grunn.
    Når en kjenner forutsetningene, VM-vrakingen og det famøse Barca-bildet i Drammens Tidende, er det lett å forstå at Terje Hauge var lynrask med fløyten da Jens Lehmann forbrøt seg. I det attende minutt og utenfor egen sekstenmeter. Her fikk dommeren servert en tydelig forseelse der bare finnes EN straff for. Med begjærlighet grep Terje Hauge sjansen til å markere seg som en uredd kampleder med urokkelig integritet. Det ulykksalige var at ballen trillet videre og skapte en situasjon som gjorde dommerens raske, kloke og udiskutabelt riktige avgjørelse til rene katastrofen. Det selvinnlysende røde kortet og det helt opplagte frisparket like utenfor Arsenals sekstenmeter burde vært forvandlet til 1-0 til Barca og elleve mot elleve i fortsettelsen. Og under normale omstendigheter, i en vanlig kamp og uten det hysteriske sistedøgnet med skifte av linjedommer, ville Terje Hauge sannsynligvis hatt is i magen og sett situasjonen litt an. Nå ble han overtent, hyperkonsentrert og for rask i beslutningen.
     Hadde Sol Campbell headet i tverrliggeren, ville ingen husket "forseelsen" og linjedommer-fadesen forut for det målgivende frisparket fra Thierry Henry. Nå ble episoden i stedet nok et bevis for at Terje Hauge er en oppskrytt middelmådighet fra en altfor liten liga og at han får som fortjent når han må følge sommerens fotball-VM fra sofakroken hjemme. 
       Dette er dessverre en tragisk feilslutning, en grov misforståelse og en konklusjon som bare sier noe om den som trekker den. Sannheten er at vrakingen av Terje Hauge er en hårreisende og helt meningsløs forbigåelse av en av verdens fremste fotballdommere.
      Noen kamper er velsignet - eller forbannet - med en eller flere situasjoner som uansett fortolkning blir feil. For den ene eller annen part. Mange ganger også  for de nøytrale. Mesterliga-finalen i Paris rommet intrikate episoder og spennende dommer-utfordringer. Måten Terje Hauge løste dem på var nesten uten unntak forbilledlig. At Samuel Eto'o muligens var offside forut for Barcelonas utligningsmål, betyr ingen verdens ting for evalueringen av dommerens innsats.
        Poenget er at Terje Hauge fullførte Mesterliga-finalen i Paris på en overbevisende måte og at fotball-VM går uten en av de stødigste, tryggeste og mest ubestikkelige kamplederne FIFA rår over. Det er like trist som at pasienten ikke overlevde den medisinsk sett vellykte operasjonen.
     
    

En skam for FIFA

Av Davy Wathne - 15.mai.2006 @ 23:38
                  Arsenal-tilhengerne skjelver. Barcelona-fansen sitrer av spenning. Og en samlet fotballverden ser frem til Mesterliga-finalen med frydefull forventning. Men aller mest nervøs er FIFA-president Sepp Blatter. For i kjølvannet av en ny god Terje Hauge-opptreden kommer enda flere ubehagelige spørsmål der ikke finnes troverdige svar på. 
                 - Hvordan er det mulig å arrangere et VM-sluttspill uten den fremste representanten for dommerne på det internasjonale fotballkartets viktigste kontinent?
                 - Hvordan har det vært mulig å vrake Terje Hauge fra sommerens VM-sluttspill? Og hvem har tatt avgjørelsen?
              Siden det ble kjent at FIFA slapp ti europeiske dommere gjennom VM-nåløyet, men dumpet den beste av dem, har spekulasjonene vært mange og gjetningene ville. På Terje Hauges merittliste er der ingen tabber, ingen skandaler, ingen konflikter, ingen dumheter, ingen forglemmelser, ingen utsvevelser og ingen ubesindigheter. Overhodet ingen ting som kan forklare at denne uredde, rakryggete og prinsippfaste mønsterdommeren skulle havne i unåde hos FIFA. En har måttet lete annetsteds enn på hovedpersonens rulleblad. For Terje Hauge finner en verken på røykfylte nattklubber eller blant lettkledde escortepiker. Ikke der dommere vanligvis skjemmer seg ut og får ødelagt sine karrierer.  I motsetning til svært mange andre har Terje Hauge alltid opptrådt uklanderlig, vært lojal mot sine overordnede, fremhevet sine meddommere og teamet og høstet fortjent applaus for innsatsen på banen.
                 En brikke i et maktpolitisk spill. Et offer for intrigemakeri og personmotsetninger. 
                 Det er ikke mulig å oppfatte FIFA-manøveren på noen annen måte. Men hvem har besluttet hva ut fra hvilke motiver? Er det Sepp Blatters hevn over sine nordiske kritikere Lennart Johansson og Per Ravn Omdal, UEFA-toppene som forlangte full etterforskning av bestikkelsespåstandene mot FIFA-presidenten? Kanskje. På den annen side er det jo mindre enn et halvår siden nettopp Sepp Blatter ga den svenske dommer-avhopperen Anders Frisk sin helt spesielle hederspris under FIFA-gallaen i Geneve. Det får hevn-resonnementet til å halte. For selv om Terje Hauge på mange måter er den rake motsetningen til den solariebrune dommer-posøren med det stripete håret, hører de begge hjemme i forbundene til Sepp Blatters erklærte motstandere.
                Kanskje kommer der aldri noen forklaring på hva som egentlig skjedde da Terje Hauge ble frarøvet en VM-deltakelse alle innsiktsfulle og oppegående fotballfolk vet han er overkvalifisert for og fortjener. Beviset for at FIFA har gjort ham grov urett leverer bergenseren selv i den franske hovedstaden på selveste 17. mai.
             

Hold kjeft, Idar!

Av Davy Wathne - 15.mai.2006 @ 22:21
                 For Idar Vollvik er tanken selvfølgelig fullstendig fremmed, men iblant kan det faktisk lønne seg å holde kjeft! Så stor er nemlig forskjellen fra børs til bane og fra aksje- til spillerkjøp.
                Fire måneder er gått siden TV 2 meddelte offentligheten at Azar Karadas ønsker seg hjem til Bergen - og at Branns investorer er villige til å punge ut. Hvis bare Benficas prisforlangende viser seg overkommelig. Å betale tre ganger det de i sin tid fikk for ham fra Rosenborg synes Sportsklubben er vanvittig.
                  Bergens Tidende brukte en masse vinterlig energi på å dementere TV 2-nyheten om kontakten mellom Brann og Azar Karadas. Når en ikke har nyheter selv, kan en i hvert fall strekke seg til sin kapasitets yttergrense for å avkrefte andres. Så langt gikk avisen i latterlighetens lei at den påsto at Karadas-familiens nyinnkjøpte hus i Rådalen - et hjørnespark fra Bergens-områdets største handlesenter Lagunen - var ment til hytte- og rekreasjonsformål! Nå har pipen i Krinkelkroken åpenbart fått en litt annen lyd, og i Dagbladet følger Idar Vollvik opp med å blåse i basuner. Med det resultat at Benfica plutselig innser at de kan få igjen pengene de i sin tid betalte Rosenborg for den staute nordfjording.
                  For en som aldri har eid en aksje og ikke skjønner døyten av pengeflyttingens psykologi synes det soleklart at det virker kursdrivende bare gutten med gullbuksene viser sin interesse. Ryktes det at Idar Vollvik kjøper aksjer, hiver andre seg på. Og da fyker kursen til værs.Hvor smart denne fremgangsmåten er når det gjelder planlagte spillerkjøp, gjenstår å se. For en amatør ligner Dagblad-kjekkaseriene et selvmål. Av den dyrekjøpte sorten.
             Hva er riktig pris for Azar Karadas? Det samme som for ethvert annet salgsobjekt: Det en kjøper er villig til å betale for ham! Og når Idar Vollvik forkynner for all verden at det ikke skal stå på pengene, skjønner selv undertegnede at selger gnir seg i hendene. Prisdempende virker det i hvert fall ikke. Og for karrierefremtiden til Azar Karadas er en rekordovergang alt annet enn ideelt. Forventningspresset i Bergen er stort nok som det er.
             For Idar Vollvik spiller det sikkert ingen rolle om Azar Karadas koster fem eller femten millioner. For Sportsklubben Brann og  alle andre i Fotball-Norge gjør det faktisk det. Fordi der sendes signaler, skapes forestillinger og etableres forventninger. Og fra før har Brann dummet seg ut med inflasjonsdrivende investeringer i komplett ubrukelige spillere fra Island og Finland.
              Det er mindre enn to år siden Idar Vollvik stjal Branns cupfinale-show i Oslo Spektrum med nyheten om at Alexander Ødegaard var klar for rødtrøyene. Etter den episoden burde den Brann-frelste trønder ha lært at det kan lønne seg å holde kjeft. Selv om det motsatte er uhyre innbringende. På børsen!

Those were the days

Av Davy Wathne - 15.mai.2006 @ 21:24
                 Det kan ikke være rare tvilen om at alt var bedre før. Og aller best var VG. Flere og mer sensasjonelle nyheter. Bedre oppdaterte journalister. Mer velformulerte spaltister og kommentatorer. Viktigere debatter. Friskere språk. Færre feil. Bedre informerte kilder. Flere originalsaker. I det hele tatt: Det var bare rett og rimelig at opplaget skjøt i været og at "alle" leste VG - hver dag.
               Nå synes stadig flere at dagen er omtrent den samme UTEN VG. Og opplaget er i fritt fall - med de tragiske og traumatiske konsekvenser det har for rundt tjue prosent av avisens ansatte. Ingenting er tristere og mer ødeleggende for medie-menneskers selvbilde enn meldingen om at de er til overs. Ingenting er mer smertefullt enn følelsen av ikke å være viktig for produksjon og produkt. Særlig ille er sånt innen virksomheter der prestasjonene ikke er målbare og den enkeltes bidrag blir gjort til gjenstand for sjefers skjønn og synsing.
                Med det som bakteppe er det forunderlig at VG ikke bare reiser en debatt, men faktisk serverer ikke-dokumenterbare kraftpåstander om elendigheten i norsk topp-fotball.  På hvilket grunnlag? I dagene etter Truls Dæhlies krasse kommentar har VG-sporten brukt betydelige ressurser på å dokumentere det ikke-dokumenterbare, bevise det det ikke går an å bevise. Absurditeten blir total når avisens egne terningkast og de ikke spesielt vederheftige tallene fra spillerbørsen blir brukt som argument.
                  Forut for årets sesong er der nesten ikke forsvunnet spennende og sentrale profiler fra norsk Tippeliga. Med et par-tre meget viktige unntak. Utenfra er der til gjengjeld kommet interessante forsterkninger. Og opp fra Adecco-ligaen er der kommet klubber med spillere som mer enn kompenserer savnet av Runar Berg og Lasse Olsen. Takket være milliardavtalen med TV 2 er økonomien og betalingsevnen så god at den norske eliteserien faktisk er attraktiv for svenske, finske og islandske spillere - pluss ikke-meritterte talenter fra fattigere deler av verden og spillere som er blitt til overs i bedre ligaer enn den norske. Det reiser mange viktige og vanskelige spørsmål, men kan umulig tas til inntekt for påstandene om at alt var så meget bedre før. Når var for øvrig dette "før"?
                  I min virkelighet er aktive og ledere i norske klubber blitt mer og mer seriøse, mer og mer målbevisste, mer og mer hardtarbeidende og mer og mer kunnskapsrike og innsiktsfulle. Jeg sier ikke at alt som heter skavanker og amatøreri er borte, men fotballspillere ligner langt mer på profesjonelle utøvere innen andre idretter enn de gjorde for tretti, tjue og bare ti år siden. At denne dreiningen i retning vitenskapelighet og seriøsitet i satsing og tilnærming skulle resultere i "objektivt sett" dårligere fotball, henger ikke på greip. Men at det blir atskillig vanskeligere å briljere for den som er best,  virker både logisk og sannsynlig.
                 Under Nils Arne Eggen utviklet Rosenborg et uhyre avansert samhandlingssystem og en urverks-fotball andre her til lands sto måpende og så på. Og trønderne oppnådde resultater det bare er å bøye seg i støvet for. De var naturstridig gode og uendelig  -  UENDELIG - mye bedre enn de nest beste. Her hjemme gjorde Rosenborg faktisk eksakt som de lystet. Og de lekte - som jevnbyrdige - med Juventus, Real Madrid, Borussia Dortmund og AC Milan. Så hvis den unntaksgenerasjonen blir målestokken og sammenligningsgrunnlaget, vil alle andre her til lands alltid falle igjennom.
                Rosenborg er ikke av samme format som for ti år siden. Av mange årsaker. En av dem er at trønderne har opparbeidet seg et ry som gjør at de blir tatt på alvor utenlands. De er blitt lagt merke til. Nå gjør motstanderne hjemmeleksen før de møter dem. Og lagene her hjemme kjenner dem enda bedre og er enda flinkere til å nekte Rosenborg å være Rosenborg.
            Klassisk nedtur for forrige sesongs medaljevinnere er kanskje skuffende, men ingen sensasjon. Og i hvert fall ikke beviset på at norsk fotball er i forfall. Og kom ikke til Romerike eller til Bergen og påstå at lagene der er dårligere enn i fjor. Odd Grenland og Molde fikk viktige spillere hjem midtveis i fjorårssesongen. Det gjør at det også mot dem er vanskelig å briljere. Og da er vi ved sakens kjerne: Klubbene er nå så gode at de holder hverandre i sjakk og hindrer og hemmer den frie utfoldelse.
            Så får vi - i et litt lengre perspektiv - håpe ballbingene og kunstgresset gjør at småungene spiller så mye fotball i fritiden at de tilegner seg de basisferdighetene Kniksen og Tom Lund og Matta og Myggen hadde. Dessverre er jeg redd ingen av disse ville passert dagens stoppere med samme lekende selvfølgelighet som for førti, tretti, tjue og ti år siden.
        - You better keep swimming or you'll sink like a stone - 'cause the times they are a-changing....sang rock-poeten.
         Populærmusikken var definitivt bedre før.

What else is new.....?

Av Davy Wathne - 14.mai.2006 @ 15:36
Er det mulig? Er der virkelig ett eneste menneske i denne verden som lar seg overraske av påstandene om at der forekommer bestikkelser og kampfiksing i italiensk fotball? For meg er det nøyaktig like sensasjonelt som at der er pingviner på Sydpolen.

For atten år siden ble Ben Johnson dopingtatt under sommerlekene i Seoul.  At den kanadiske sprinteren hadde dopet seg, overrasket ikke en levende sjel. Ikke blant de aktive. Ikke blant trenere og ledere. Der var ikke EN som ikke "visste" at gullvinneren på 100 meter - og en hel haug andre - var gjennomdopet. Det som overrasket samtlige i deltakerlandsbyen vi sportsjournalister halset rundt i og prøvde å få kommentarer fra var meldingen om at Ben Johnson var TATT. Ikke at han var dopet. Men at han hadde opptrådt så klossete og amatørmessig at han rent faktisk var blitt avslørt. At han hadde avgitt positiv prøve. 
             
Omtrent sånn er det med "sensasjonen" om at en bestikkelsesskandale rulles opp og "ryster" italiensk fotball. I mine øyne ville det være en langt større sensasjon om der IKKE ble inngått avtaler, IKKE ble regissert resultater og IKKE ble påvirket dommere i mafiaens hjemland. Til det står for mye på spill. Til det er for mange penger i omløp. Til det er fotballen for viktig og betydningsfull i støvlelandet. Hvordan i himmelens navn kan en gå rundt og innbille seg at det er annerledes med fotball enn med næringsliv, politikk og kulturliv i Italia? Hvor naiv går det an å bli? Selv kattunger får da øyne når det er gått et par uker.
              
Det er ikke stort mer enn et år siden Tyskland opplevde noe tilsvarende og en kompromittert dommer lettet på sløret og fortalte om piker og penger, champagnefester og spandable arrangørklubber. På et lavere nivå og med langt mindre dramatiske konsekvenser enn det som åpenbart har foregått i Italia.
            
Her hjemme er Tippeliga-dommerne i utgangspunktet ærlige og redelige idrettsmenn - med sine karrierer, sine observatører og sine sensorer. Og med sin ubestikkelighet. I hvert fall i utgangspunktet. Ingen av dem er til salgs. Ingen av dem lar seg smigre eller manipulere eller påvirke til å favorisere klubber eller landslag. I hvert fall ikke bevisst og på en måte som er synlig fra veien. Det skal vi være glade for og stolte over. Det gir norsk fotball et skinn av redelighet og fair play. Men når den suverent beste av dem ikke kommer med til fotball-VM i Tyskland, skjønner en jo at kameraderi og juks og fiksing og triksing ikke er noe som begrenser seg til italiensk fotball. Den korrupsjonsmistenkte FIFA-president Sepp Blatter har et gedigent forklaringsproblem når han hevner seg på sin europeiske datterorganisasjon UEFA  ved å utelate Terje Hauge fra et mesterskap nordmannen er overkvalifisert for. Så vær så snill: ikke la deg sjokkere over råttenskapen i internasjonal fotball! Der ER pingviner på Sydpolen. Det vrimler av dem!        

Askeladdens siste eventyr

Av Davy Wathne - 10.mai.2006 @ 23:31
                 Tretti år er gått siden der sist var en vaskekte askeladd i cupfinalen. Og det skjer ikke igjen! Ikke med dagens måte å komponere de innledende rundene på. For den paradoksale sannheten er at jo svakere plassert du er, desto vanskeligere får du det på cup-ferden.
                Da Sogndal startet marsjen mot Ullevaal i 1976, var klubben hjemmehørende i det som den gangen het 3. divisjon - eller Landsdelsserien. Finalesøndagen hadde Svein Bakke, Knut Christiansen og alle de andre SIL-heltene riktignok rykket opp og sikret seg retten til å spille i det som i dag heter Adecco-ligaen, men de var et 3. divisjonslag da jubelsesongen startet og cup-oppsettet ble presentert.  Det gjør kameratgjengen fra Fosshaugane til Fotball-Norges siste virkelige cup-askeladd. Og den posisjsonen vil Svein Bakke, Leon Hovland, Rolf Navarsete og Knut Christiansen beholde til evig tid. For i det moderne Fotball-Norge er det rett og slett ikke menneskelig mulig for et lag fra nivå 3 å ta seg til finalen slik Sogndal gjorde det.
               - Cup er cup, heter det. Men det er en sannhet med mange og sterke modifikasjoner. For overraskelseslagene blir stadig sjeldnere og får aldri noen fordeler. Tvert imot. Tar David først innersvingen på Goliat, belønnes han bare med en enda mer slagkraftig motstander i neste runde. Og momenter som "flaks med trekningen" kan en se så godt som helt bort fra når loddet først kastes i 4. runde. Da er potensielle askeladder ryddet av veien for lengst.
              På sin vei mot 1976-finalen tok Sogndal innersvingen på tre av de seks beste lagene i toppdivisjonen: Vikings multimestrer med fem seriegull på syttitallet, feiende friske HamKam med Tom Jacobsen som midtbanedirigent og Start med Trond Pedersen, Sven Otto Birkeland, Stein Thunberg og Svein Matta Mathisen. Finalemotstander Brann hadde det for sammenligningens skyld atskillig enklere. På sin vei mot cupfinalen eliminerte rødtrøyene en eneste toppklubb: Den regjerende cupmester Bodø/Glimt. For sikkerhets skyld hjemme i Bergen i kvartfinalen.
             I dag er gapet mellom Tippeliga-klubbene og alle dem som IKKE ser stort til tv-milliarden enormt. Ikke nødvendigvis på en måte som gir seg utslag i hver eneste kamp og hele tiden. Men rammebetingelsene er så himmelvidt forskjellige at det er naivt å tro at en klubb som Follese, Grovfjord eller Stange kan ta knekken på mer enn ETT Tippeliga-lag. I beste fall. Og klarer de det, står der en minst like skarpskodd rival og venter. Og i neste runde er alarmen gått og overraskelsesmomentet borte. 
          Et forutsigbart norgesmesterskap nesten uten overraskelser er prisen for profesjonalisering av de mektigste og etableringen av en himmelhøy mur mellom klubbene i underholdningsbransjen og de gode, gammeldagse idrettslagene med rekrutteringsarbeid og loddsalg, ildsjeler og vaffelrøre. Det er imponerende at noen av dem fortsatt fantaserer om Ullevaal. Dessverre blir det nok med drømmen.
              

Byen e' Bergen......men ikke for fruen!

Av Davy Wathne - 09.mai.2006 @ 23:15
             Endelig har jeg hørt om en fotball-frue etter mitt hode!
             Gjennom et langt fotball-liv har jeg møtt noen spiller-kjærester, noen forloveder, noen koner. Til og med noen "kusiner", "kolleger", "bekjente", "svigerinner", "venninner av konen", elskerinner og eks'er. Og jeg har jo skjønt at det ikke alltid er så enkelt. Ikke er det enkelt når mannen er tiljublet og populær og etterspurt. Ikke er det enkelt når han opplever formsvikt, får skylden for tap, er ute av start-elleveren og når han går langtidsskadd. Og ikke blir det stort bedre når han legger opp og skal bli ektemann og barnefar og alt det han IKKE hadde tid til å være da fotballen la premissene og tilhengerne stjal all oppmerksomhet. For hvor ble det av dyrkingen og jubelen og stjernestatusen? Hvem er han når ingen lenger vet hvem han er, ingen vil ha autografen og ingen husker cupfinale-målet han scoret eller det strålende solo-raidet mot Bulgaria på Ullevaal? Hvem faen var det jeg falt for og giftet meg med? Hvor ble han av?
           Jeg har ingen statistikk og aner ikke om fotballpillere skilles oftere eller sjeldnere enn andre menn. Om de lever lykkeligere eller i mer hjerteskjærende ensomhet som fraseparert eller skilt enn vi andre skipbrudne. Men jeg har en følelse av at fotballens tiljublede yndlinger ikke alltid er på rundens lag eller får tiere på hjemme-børsen.
           Som bergenser har jeg ingen problemer med innflyttere som ikke trives her. Det er en menneskerett IKKE å like de bergenske institusjoner, tradisjoner, skikker, (u)vaner - alt som er så tydelig og så håndfast i denne kompakte byen innerst i fjorden og ved foten av fjellene. En må gjerne hate den taktfaste kakofonien fra buekorpsenes slagere og brølene fra brautende bergensere med skarrende r'er. Og i stedet søke tilflukt i hjembyen eller et hvilket som helst annet sted. Liker en seg først ikke i Bergen, er byen sannsynligvis det verste og mest uutholdelige stedet på jordens overflate. Fordi alt er så påtrengende og nært og uunngåelig.
         Så fru Kvisvik og fru Soma og fru Winters - hun liker seg visst heller ikke her - har min fulle støtte og min ubegrensede sympati. God tur og lykke til på neste stoppested på livsferden. Takk for at vi fikk låne mannen din og ha glede og nytte av ham i for Brann gode dager!
       Det er med hånden på hjertet herlig å møte en harmonisk Raymond Kvisvik som virkelig har fått sving på husbyggingen og familielivet i Fredrikstad. Det er befriende å se Ragnvold Soma blomstre og trives på hjemlige Jæren og i Vikings vaklevorne midtforsvar. Og Robbie Winters blir forhåpentligvis lykkelig når konen finner seg til rette og alt hjemme stemmer bedre. For det er nå en gang slik at det går til helsike på jobben når det er trøbbel i heimen.  Og omvendt.
        Men hvis det er sånn at der er minst tre dypt ulykkelige og ikke veltilpassede koner i en Brann-stall på drøyt tjue spillere: Hvorfor hører vi aldri om frustrerte fruer i Real Madrid, Juventus og Bayern München? Hvorfor sitter ikke vansmektende og dypt ulykkelige ektefeller og gråter sine modige tårer på Nadderud og Alfheim, på Briskeby og Åråsen? På tv-bildene fra Skien ser vi tvert imot Fernando de Ornelas kysse sin overstadig lykkelige kone og småbarnsmor hver gang han har scoret? Og på Viking stadion klapper fru Nhleko ekstatisk når Toni scorer praktfulle mål for den stavangerske kriseklubb? Hva er det Stavanger har som Bergen mangler?  - Der er ingen fjeller der, som onkel Ingmar sa. Han hadde besøkt mormor og morfar i Stavanger.  Til gjengjeld er Breiavannet forbausende likt Lille Lungegaardsvann. Og havnen i oljebyen er jo rene miniatyrutgaven av Vågen og Bryggen og Torget. I øyeblikket ligner den til overmål en støvete og støyfylt byggeplass!
             I vrimmelen av  Viking-profiler på tribunen på kampen mot Molde: Ronny Deila, Odd-stopperen som spilte for Viking i fjor og forsvant til jobben som spillende assistenttrener i friskt satsende Strømsgodset.
         - Hva i all verden gjør han her? Skal Viking møte Godset i cupen?
         - Nei, konen vil ikke flytte! Hun stortrives i Stavanger!!!!
         Ble det sagt fra vanligvis pålitelig hold!
         - Konen stortrives i Stavanger!
        Jeg lekte med ordene og setningen.
        - Konen stortrives i Stavanger!
        Og så skjønte jeg hvorfor Brann ikke har vært seriemester siden 1963. Da bodde samtlige rødtrøyer - med unntak av Kniksen fra Eidsvågneset og askøyværingen Trygve Andersen - i gangavstand fra Stadion og spiste middag hjemme før de gikk på trening.
        Det er i spillere med koner som fru Deila nøkkelen til kontinuitet og stabilitet ligger. Det er slike partnere Per-Ove Ludvigsen må være på utkikk etter og sikre seg. Livsledsagere som slår rot her og føler de hører til. Jenter som trives og skaffer seg jobb og venninner og et nettverk ved siden av mannens arbeidsplass.
          - This is a man's world, synges det. Sannheten er vel den stikk motsatte - og har strengt tatt vært kjent siden beretningen om Edens have....

Sportsjournalistens syke mor

Av Davy Wathne - 09.mai.2006 @ 22:03
             Kritiske kommentarer skal en lytte til og ta inn over seg. Velmente forslag til forbedringer er alltid kjærkomne.  For TV 2-sporten sitter ikke med fasiten og har ikke patent på den optimale fotballdekningen. Men når tidligere dommere og høyst aktive journalister sutrer over praksisen med straks å vise Tippeliga-kamplederne levende bilder fra oppgjøret de nettopp har dømt, er det lov å stusse.
         Der er spilt 42 Tippeliga-kamper denne våren. Etter fire-fem av dem har dommerne studert tv-bildene og gjort innrømmelser. Per Ivar Staberg er ikke trønder og heter ikke Staberg for ingenting. Han måtte sove på det før han innså at han burde gitt Vålerenga straffespark mot Rosenborg på Ullevaal. Men for de tre andre var saken grei: Tom Henning Øvrebø viste ut feil mann (Trond Erik Bertelsen) i kampen mellom Fredrikstad og Brann og vedgikk det umiddelbart. Espen Berntsen snøt Brann for straffespark da Lillestrøms Anders Rambekk handset grovt på Stadion. Og vedgikk det uten blygsel. Og Svein Oddvar Moen ga Lillestrøm et straffespark som ikke var straffespark da Steve Coorman handset UTENFOR egen sekstenmeter i HamKams hjemmemøte med Lillestrøm. Det beklaget han sterkt da han så situasjonen på nytt. I tillegg har samme Moen måttet tåle kritkk for håndteringen av masseslagsmålet i Molde i den første serierunden.
        For en gammel sportsjournalist (fra 1970) og pensjonert dommer (fra 1969 til 1981 og på Adeccoliga-nivå fra 1976) er det fullstendig uproblematisk å anskueliggjøre kamplederens vanskelige gjerning med pedagogisk tilrettelagt folkeopplysning. Espen Berntsen forklarer hvorfor han ikke så at det var straffespark på Stadion. Og tv-seerne skjønner hvorfor han ikke gjorde det. For bildene - enten de vises i naturlig hastighet eller slow motion -  viser med all ønskelig tydelighet at der var spillerkropper mellom dommeren og den straffbare situasjonen. Og de viser til og med at dommerassistenten på linjen var i samme ulykksalige situasjon og at det var spillere som hindret hans frie sikt. Det aksepterer den fotballinteresserte seer. Det skjønner alle og enhver som ser dette på fjernsyn.
        Likevel får den gamle FIFA-dommer Svein Inge Thime fremføre sine veklager i VG. Den stavangerske journalist-veteranen og eks-sportsredaktøren synes det er en uting at dommerne "må stå skolerett for Bengt Eriksen og undertegnede"! Som om det er det de gjør. Står Lasse Kjus skolerett for Finn Aamodt når han har passert mållinjen og ser løpet sitt i repetisjon? Er ikke dette bare en journalistisk og oppklarende gjennomgang av det som faktisk har skjedd? Er ikke dette med på å forklare og rydde tvil til side?
       Selvfølgelig er Svein Inge Thime glad for at der ikke var så massiv tv-dekning den gangen han dømte. Det gjorde jo at alt var så meget enklere for datidens dommere. Og kanskje enda mer for journalistene. For da hadde de - eller rettere sagt: VI - noe å skrive om dagen derpå!!! Noe som ikke leserne allerede hadde sett på tv og gjort seg opp sin egen mening om allerede kampdagen.
        Og nå er vi fremme ved jeremiadene til BT-journalist Knut Langeland, som finner TV2-praksisen betenkelig. Han synes nemlig ikke det er riktig at Tippeliga-dommerne skal behøve å gå denne spissrotgangen og bli bombardert med virkeligheten etter endt kamp. Nei, selvfølgelig synes han ikke det. For da har jo ikke folk bruk for hans kommenterende dypsindigheter dagen etter. De kan dømme selv. For de har sett ALT. Og de har hørt de involverte aktører uttale seg om alle sakens relevante sider. Sportssidene i Bergens Tidende blir om mulig enda mer overflødige. En kan i stedet pakke inn fisk i avisen - i hvert fall frem til september og så lenge den foreligger i fullformat..
        Det er flott at seerne har meninger om fotballsendingene på TV 2. Men når journalister vil ha fjernet journalistikken og eks-dommere vil frata sine etterkommere muligheten for å se på nytt, vurdere og gjøre innrømmelser, ja, så etterlater kritikken en vond smak i munnen. Er virkeligheten brysom? Er det plagsomt at sannheten kommer for en dag? Eller skyldes kritikken og bekymringene rett og slett at andre aktører får dårligere rammebetingelser, innsnevret virkefelt og mer begrensede  utfoldelsesmuligheter som en følge av denne gnistrende journalistiske praksisen?
        Et kronargument har det vært at dommerne er trøtte og kommer til tv-studio mer eller mindre rett etter kampslutt. Hva er problemet med det? Må en dusje og besinne seg før en kan si sin ærlige mening? Må en rådslå med resten av kvartetten og med observatør og sensor før en forholder seg til virkeligheten?  Husk at disse omtåkede og fullstendig utslitte menneskene dømte Tippeliga-fotball bare noen minutter i forveien. De var klare nok i toppen til å ta avgjørelser med betydning for kamputfallet en reklamepause tidligere.
       Så spar oss for bekymringsrynkede panner, formaningstaler og advarende pekefingre. Snakk rett fra leveren. Si det som det er. Det gjør de moderne dommerne. Og det har de vokst enormt på! Forblommet tale fra mennesker med sideagenda har ingen bruk for!

Den åttende sans.......

Av Davy Wathne - 06.mai.2006 @ 19:33
            Det påstås at kvinner flest har en sjette sans - det noen kaller "kvinnelig intuisjon". Vi fotballentusiaster - i hvert fall de av oss som ligger under for gambling og søler bort en masse penger på spill - har en åttende sans (den syvende kan Gud og hvermann kjøpe i bokhandelen). Problemet er at den først trer i funksjon etter at innleveringsfristen er ute og kampene har begynt. Da VET du plutselig hva det var du IKKE skulle ha gjort.
           Kanskje vil noen si at det må være deilig plutselig å være utstyrt med overnaturlige evner, å føle seg synsk og VITE hvordan ting utvikler seg og hva som kommer til å skje. Det er det ikke. Ikke når det kommer til fotballtipping. Og ikke når du som fotballaktør plutselig SER inn i fremtiden. Spør Kjetil Rekdal om serieavslutningen 2003 - da han forlot Brann Stadion og gikk rett i garderoben FORDI HAN VISSTE TROMSØ KOM TIL Å SCORE MOT ROSENBORG PÅ LERKENDAL! Denne plutselige forutanelsen. Denne vissheten som gjør at du resignert og sønderknust sitter der når bekreftelsen kommer. Disse utligningene på overtid som koster titusener eller resulterer i nedrykk eller tapte mesterskap. Disse baklengsmålene som ødelegger alt. Disse feildømte hjørne- eller frisparkene som får fatale konsekvenser. De er en uunngåelig del av alle fotballmenneskers liv. Og de er gamblerens evige forbannelse.
          Trøsten når alt går galt og kupongene kastes i ovnen eller toalettet eller flagrer som konfetti i sommerbrisen er at episodene brenner seg inn i erindringen og tatoveres på sjel og sinn. En husker Kongsvingers ufortjente utligning på Aspmyra og Christian Holters sleivspark til 1-1 i Ulsteinvik. Fordi de kostet penger. Og fordi de ga denne prikkende følelsen av deja vu i kombinasjon med ergrelsen over at du ikke så det FØR. Før innleveringsfristen. For ofte ser du det jo straks kampen er kommet i gang.
          Fra og med denne uken er der en utgangsrekke på Nettavisen og i FotballXtra før runden på TV 2 Zebra. Tolv single tegn og tre sikre kamper. Alt over fire rette er etter mine begreper strålende uttelling og en triumf for "eksperten". For fotballspillet har den iboende fascinasjon og det  udiskutable faenskap ved seg at det antatt dårligste laget svært ofte vinner. I hvert fall tar det poeng. Ja, til og med det laget som rent faktisk har spilt svakest og skapt færrest sjanser får i mange tilfeller med seg et resultat. Det gjør det håpløst å være tipper. Det gjør gambling til en rådyr hobby.  Til gjengjeld gir det en aldrende mann følelsen av å ha overnaturlige evner. Og en sans kvinner flest  åpenbart IKKE har...

Verbal krigføring

Av Davy Wathne - 03.mai.2006 @ 10:55
          - Vi har ikke fått et straffespark på 27 kamper, klaget Start-trener Tom Nordlie. Og fikk et straffespark som aldri var i nærheten av å være straffespark. For først var det hands på en av hans egne spillere. Og så kom en stakkars Viking-reserve i skade for å stoppe Jone Samuelsens klareringsforsøk med en arm det aldri var meningen å benytte til ball-spill. Men med sin medie-retorikk hadde Tom Nordlie disponert dommer Kjell Alseth for å ta en avgjørelse til fordel for sørlendingene.....
           Alt var enklere før. Ikke minst rollen som fotballtrener. Jobben besto i å sørge for at spillerne var fysisk  forberedt på de utfordringene som ventet.  Ta ut laget. Velge taktikk. Lede spillerne fra benken. I dag stilles der helt andre krav. En skal fortsatt ha ansvaret for den fysiske fostring og den taktiske skolering. Men i tillegg skal en være talsmann for klubben og spillergruppen, sosialpsykolog, motivator, demagog, sirkusdirektør, medie-mener og en hel masse annet. Ikke alle fikser alle rollene like bra. Og ikke alle har skjønt hvor grensene går.
          I fotballfamilien finnes der skrevne og uskrevne lover. Fotballforbundet ynder å fremstille fellesskapet som et harmonisk hele uten indre motsetninger. Selvsagt en absurditet og et selvbedrag. Fordi der  bare kåres en seriemester og en Kongepokal-vinner -  og fordi der bare finnes et begrenset antall adgangstegn til europacuper og millioninntektene fra Royal League. Til lags åt alle kan som kjent ingen gjera. Og klubbene befinner seg i en konstant konkurransesituasjon. Om de er aldri så flinke, kan ikke alle lykkes. Driver du bilverksted, lakseoppdrett eller brødbakeri, kan alle tjene penger. Hvis de bare er flinke nok. Innen fotballen er suksessen gjensidig utelukkende.
        Så langt har de fleste trenerne konsentrert seg om sin egen klubb og sine egne spillere. Verbale angrep på motstandere har stort sett kommet som følge av enkeltepisoder og konkrete hendelser. Når Moldes ferske trener Arild Stavrum nå tar retorikken og demagogien fra spaltist-virksomheten sin med seg inn i trenergjerningen, forsterker han tendenser en såvidt har skimtet tidligere. Han blir en fotballens lobbyist. Han bruker ytringene sine taktisk. Via mediene forsøker han å påvirke dommere og motstandere og på den måten fremme Moldes muligheter. Mot Rosenborg på Lerkendal. Og mot Brann på omdøpte Aker Stadion.  Så får tiden vise om han er like heldig - eller like dyktig - som Tom Nordlie. Og om dette blir en arbeidsmåte som gir fra før utskjelte dommere enda nye utfordringer....

Keeper-fylket

Av Davy Wathne - 03.mai.2006 @ 09:56
      Egentlig har vi bare gått og ventet på det. For det lå i kortene og MÅTTE komme: En ny super-keeper fra Rogaland!
      Er det ikke merkelig hvordan historien gjentar seg? Hvordan Søfteland produserer kappgjengere,  Flekkefjord padlere, Notodden brytere og Voss vinterlige olympiamestrer? Og Rogaland fantastiske keepere?
      Sverre Andersen var sikkert ikke den første, men i det som var Branns glansdager var den alltid smilende og gjennomført sympatiske Viking-keeperen en vrien motstander og  en vanskelig mann å overliste for Kniksen, Pesen og  Roald "Jollen" Paulsen. Kattemyk, spretten og glimrende i feltarbeidet. Selvskreven på landslaget. 
       Og Sverre med smilerynkene og den snertne replikken var så langt fra den siste. Tvert imot går det en ubrutt rekke av matchvinner-keepere og landslagsemner fra ham via Erik Johannessen og Tore Haugvaldstad til Lars Gaute Bø, Erik Thorstvedt og Frode Olsen.
       Som om ikke det var nok med en overflod av kapable keepere fra selve Stavanger ,så dukket der opp glitrende sisteskanser også i den rogalandske nabo-byen i nord - med Per Haftorsen som frontfigur og foregangsmann. Hvem andre overtok mellom Fredrikstad-stengene da legendariske Per Mosgaard la opp? Og siden har de duket opp og gjort seg gjeldende - riktignok litt i skyggen av sine stavangerske forbilder. Men keeperkultur og stolte tradisjoner å holde i hevd har de åpenbart i fylket. Eksil-araber Jan Kjell Larsen i Molde har litt å leve opp til.
       For moro skyld: Da Brann lå i tabellbunnen og var truet av nedrykk sommeren 1973, hentet de en stavangersk keeper som erstatter for en skrantende Ivar Farrestvedt. Tor Enge var kollega og kamerat av midtstopper-postmann Atle Bilsback og kom til Brann foran høstpremieren mot Rosenborg på Lerkendal. I debuten fikk han fire bare fra Odd Iversen. Og det var før pause. Men så stengte han buret og hjalp Brann oppover tabellen og så godt som ubeseiret gjennom høstsesongen. Bare i kvartfinalen mot Viking i Stavanger gikk det galt. Men da satt Tor Enge på tribunen, for han hadde spilt cup for SIF om våren og var derfor uaktuell. Og Brann tapte på en scoring av den hjemvendte USA-farer Leif Bugge Aarøe. Etter en gedigen keeper-tabbe. Kniksens raseri var så hysterisk at det alene må ha forkortet Brann-legendens liv med flere år. Mellom stengene sto det en bergenser.
  

Det er bånn, Roy! Det er bånn!

Av Davy Wathne - 28.apr.2006 @ 20:38
     Egentlig var han altfor liten, men jeg husker ham som en glimrende keeper. Plasseringssikker. Spretten. Og lynrask i reaksjonene. Med svart Lev Jasjin-inspirert genser og karakteristisk piggsveis. Om Helge "Bonden" Sørli også var en  utmerket trener, aner jeg ikke, for historiene om ham er sikkert ikke sanne.
     Det påstås imidlertid at Helge Sørli trente Abildsø i 4. divisjon da de ikke lenger hadde bruk for ham mellom stengene på Sota-hjørnet og på Bislett. Og i et skademareritt av en seriekamp ble "Bonden" tvunget til å hive en altfor tynn, altfor ung og altfor usikker nervebunt av en tenåring inn i midtforsvaret.  Med ulykksalige konsekvenser.
      - Det er bånn, Roy! Det er bånn!
      Skrek Helge Sørli fra benken. Og den stakkars unggutten var så forvirret at han ikke helt følte han fikk med seg trenerens oppbyggelige budskap. Hvorpå han manøvrerte seg i retning benken - selv om spillet foregikk på motsatt side.
      - Det er bånn, Roy! Det er bånn!  Gjentok "Bonden" med volumknappen helt oppe. Og vettskremt gjenopptok ynglingen sin gjerning i midtforsvaret. Med et enda mer ulykksalig resultat. For trener-pedagogikken ga ingen mavøreringshjelp.
       Da Raymond Kvisvik fintet TV 2-sporten ut i løpebanen og halvveis opp på tribunen forleden, var det mange som ble oppbrakt og fortørnet. Av forskjellige årsaker.
         En kan selvsagt diskutere hvor treffsikker humoren var, men for en Brann-tilhenger er det ikke mulig å bli krakilsk på Super-Ray. Eller "Frelseren fra Greåker" som han ble hetende etter å ha debutert med 1-1-målet mot Lillestrøm på Åråsen sommeren 1999 og sendt Brann i kraftige byks oppover tabellen samme høst. Etter å ha fintet og driblet og slått pasninger og scoret mål på bestilling, innbrakt millioner og kommet tilbake da det så som mørkest ut sommeren 2003. Og ledet rødtrøyene til cupmesterskap og bergensk folkefest høsten etter.
         Mange har mye å takke Raymond Kvisvik for. Da tåler vi en finte noen velger å se som et dolkestøt på linje med de 44 Brutus serverte adoptivpappa Caesar for 2050 år siden. Men på "Rundens lag" kommer du aldri mer, Raymond! For siste ordet er det vi som får:
        - Det er bånn, Raymond! Det er bånn!

- Hater, hater, hater Bergen by...........

Av Davy Wathne - 28.apr.2006 @ 19:24
               Søndag får Brann storfint besøk. De regjerende seriemestrene skal forsøke å sikre seg den første av sesongens to trepoengere mot Bergens stolthet. Slik de - i likhet med Bodø/Glimt - gjorde det i fjor. Og gudene skal vite at Vålerenga trenger poengene. Med seier vil Oslo-laget komme opp på siden av Brann.
               Brann - Vålerenga karakteriseres som et hat-oppgjør. Hat? I norsk fotball? 
               For litt mer enn tretti år siden dukket Lillestrøm opp i norsk topp-fotball. Med en strategi og en arbeidsmåte som skilte seg dramatisk fra alt som var innarbeidet praksis og god latin. De kjøpte spillere. Lenge før det var semi- eller helprofesjonell fotball her i landet. Lenge før det - i hvert fall offisielt - fantes penger i den norske eliteserien. Metodene mente mange meget om. Vi i Bergens Tidende var fulle av forakt. Hånende skrev vi om "kjøpelaget fra Åråsen". For på Brann spilte bergensere oppfostret på og rundt Stadion - pluss en trøndersk tannlegestudent og en skotsk globetrotter fra Southampton. Brann hadde funnet ham i Narvik.
                Siden har Lillestrøm vært en maktfaktor i norsk topp-fotball. De har vært banebrytende og vist vei. Klubben var forut for sin tid. Ivar Hoff, Svein Skoglunn, Odd Iver Pellfoch og hva de nå het alle sammen hadde sett og skjønt ting vi i BT ennå ikke hadde fått øynene opp for.  Lillestrøm brøt barrierer. Alle fulgte i fotsporene deres. Noen - spesielt tradisjonstunge klubber som Brann - brukte en uendelighet av tid på å innse at verdensbildet var forandret. De ble hengende etter i utviklingen. Men tidevannet lot seg ikke stanse.
               Var det noen i Bergen som hatet Lillestrøm? Misunte dem gjorde vi nok. Var kritiske til dem. Men hatet? Året etter toppserie-debuten kom LIllestrøm til Stadion som seriemestrer to runder før slutt. Da reiste Brann-tilhengerne seg før avspark. Og trampeklappet! Honorerte prestasjonen. Viste storsinn. Bøyde seg i støvet for de utskjeltes store bragd. Det var flott. Et stolt øyeblikk. En gest som markerte et skille mellom det sakkyndige bergenske fotballpublikummet og pøbelen som herjet og raserte, rakket ned på motstandere og serverte toalettvegg-sjikane fra tribunene.
            Bergen har kanskje ikke Fotball-Norges beste lag. Men for tretti år siden hadde i hvert fall byen det flotteste, rauseste og mest generøse publikummet. Kan vi våge å håpe at dagens Brann-tilhengere har anstendighet og storsinn nok til å reise seg på Stadion søndag kveld og taktfast applaudere Vålerenga for den strålende prestasjonen klubben leverte i fjor?
               

På ville veier

Av Davy Wathne - 28.apr.2006 @ 18:33
         Trond Erik Bertelsen ble utvist, men burde ikke vært det. Og slapp karantene. Anthony Basso ble ikke utvist, men burde vært det. Likevel slapp han straff. Matej Mavric ble ikke utvist, men burde vært det og fikk karantene.
        Hvor er logikken? Hvor er konsekvensen? Hvordan skal menigmann henge med i svingene og forstå forskjellen på det dommeren så, det dommeren IKKE så og det dommeren MENER han så, men som tv-bildene viser at han feiltolket?
        Og alle de andre feilene? De soleklare straffesparkene som ikke ble dømt, men som kunne endret kampbildet dramatisk. Straffesparkene som BLE dømt, men aldri burde vært det. Og som resulterte i mål og forandret kampens videre utvikling.
        Selvfølgelig er det tidsriktig, moderne og i pakt med sunne norske åpenhetsprinsipper når dommerne tar selvkritikk, legger seg flate og erkjenner sine feil etter kampslutt. Men hva så? Hvem er det som har eller tar ansvaret for konsekvensene av disse botsøvelsene fra pipeblåserne og deres assistenter? Hvordan får en etablert en rettspraksis som er rimelig og rettferdig? Hvordan håndterer en sakene på en måte spillere, ledere og tilhengere aksepterer og finner forsvarlig?
        Så langt er bildet forvirrende og kaotisk. Nyansene er hårfine, presiseringene ofte ubegripelige for vanlige folk. Mens alle er enige om at det var riktig å la Trond Erik Bertelsen spille mot Viking i Stavanger, er det delte meninger om flere av de andre løsningene som er valgt. Hvorfor får EN spiller karantene for en forseelse dommeren IKKE så, mens en annen IKKE får det? Og er ikke et ikke idømt straffespark ofte vel så viktig for kamputviklingen som en utvisning? Tre av fire straffespark går i mål. Langt færre røde kort resulterer i nettkjenning for laget som fortsatt er fulltallig. Med andre ord: En feilavgjørelse i forbindelse med straffespark har ofte større betydning for resultatet og mer dramatiske konsekvenser for kamputviklingen enn et rødt kort. Er ikke dette et problem?
         For fotballens anseelse og troverdighet er det viktig med en saksbehandling som virker betryggende, ensartet og rettferdig. Vilkårlighet i den videre behandling av forseelser dommerne har eller ikke har sett  provoserer og opprører. Selv om der ikke finnes en idrett med så mange ufortjente seirer som fotball, hviler hele systemet på prinsippet om likhet for regelverket og ensartet straffeutmåling. Så her ligger den store utfordringen for Fotballforbundet. Å få dommerne til å innrømme feil er et LITE skritt på veien. Det STORE er å få fasong på den videre saksbehandlingen og en saksgang og en straffeutmåling som er til å få forstand av.

november 2007
ma ti on to fr
      1 2 3 4
5
6 7
8
9 10 11
12 13 14 15 16 17
18
19 20 21 22 23 24 25
26 27 28 29 30    
             
hits