TV2Nettavisen

Fattigmanns trøst

Av Davy Wathne - 18.nov.2007 @ 23:25
                        Uten våre aller beste friske og i form gikk det som enkelte fryktet og noen advarte mot foran hjemmemøtet med Tyrkia. Trist for alle med følelser for norsk fotball og forventninger om EM-deltakelse i Sveits og Østerrike i juni neste år. Trøsten for alle andre enn dem som selger reklame i TV 2 er det at det bærer mot den kvalitativt beste fotballturneringen noensinne. Og med hånden på hjertet: Nøytrale fotballtilhengere utenlands feller ikke en tåre over at Norge uteblir!

                       Fotball-EM fikk først sitt egentlige gjennombrudd med den fransk-danske festfotballen på gallisk grunn i 1984. Siden er antall deltakerland utvidet og turneringens status hevet. Parallelt har inntektene skutt i været. Selv om Brasil og Argentina - av de helt opplagte årsakene - glimrer ved sine fravær, er den europeiske finalerunden den åpneste, jevneste og beste fotballturneringen i hele verden. Og neste års utgave tegner til å bli den mest attraktive vi noen gang er blitt servert. Ikke fordi den avvikles blant mennesker som nok sørger for at avspark tas presis og på sekundet, men fordi alle de beste nasjonene er på plass. Ja, de høyest rangerte som IKKE kom med, feilet faktisk fordi de hadde uflaks med trekningen og havnet i puljer med enda mer skarpskodde rivaler. Skottland og etter alt å dømme Russland sviktet i langt tøffere avdelinger enn den vi snublet ut av i tåkehavet på Ullevaal lørdag.

                     Hvis vi ser bort fra de rent teoretiske mulighetene og holder oss til det realistiske og sannsynlige, bærer det mot en finalerunde i juni neste år med samtlige europeiske tungvektere på deltakerlisten. Italia, Frankrike, Tyskland, Spania og Nederland er alle på plass. Det er også Portugal, Tsjekkia, Kroatia og sannsynligvis England.  Til og med Romania er høyere FIFA-rangert enn det første landet som blir sittende hjemme under Euro 2008: Skottland! Kommer England noenlunde helskinnet gjennom hjemmemøtet med Kroatia onsdag, vil ti av verdens tolv beste nasjoner kunne forberede seg til EM-sluttspillet neste sommer. Det er en treffprosent vi ikke har vært i nærheten av tidligere. Så sent som i Portugal 2004 var for eksempel den baltiske askeladden Latvia inne og forkludret bildet.

                 Skottland slo Frankrike to ganger, men kom til slutt til kort i kappløpet med eks-mestrene fra andre siden av Kanalen og mot kyniske og heldige italienere. Russland er FIFA-rangert som nummer 16 og later til å ha gått på en skjebnesvanger smell i Israel lørdag. Selv er vi det tredje høyest rangerte landet som neppe kommer til EM. Vi er nr. 21 på FIFA-listen og har Tyrkia sju plasser bak oss. Vi ligger bedre til enn Sverige, men söta bror er i realiteten så godt som velberget gjennom en langt tøffere pulje enn vår. Danmark blir sittende hjemme etter fatale kalamiteter underveis i kvalifiseringen i samme pulje.

                Lavest rangert av EM-deltakerne neste år er vertsnasjonene Sveits og Østerrike - henholdsvis nr. 41 og nr. 88 på den ferske FIFA-listen. Oppildnet av feststemte hjemmetilhengere kan de muligens overprestere i selve finalerunden. Kubjeller har en forunderlig evne til å få frem det beste i fotballspillere både i Alpene og på Jæren. Så selv om vi feller noen tårer for Åge Hareides gutter og ergrer oss over at de sølte bort en fantastisk mulighet, får vi bare konstatere at fotballtilhengere flest får akkurat det de drømte om da puljetrekningen fant sted for to år siden. Favorittene har innfridd på rekke og rad. Gigantene har vist at de tåler sentrale fravær, klarer seg tross skader på "uunnværlige" spillere og er på plass når startsignalet ljomer mellom alpetoppene 7. juni. Så får markedsavdelingen til TV 2 trøste seg med at der ikke var en eneste hjemmesitter-nasjon med høyere seertall enn Norge under EM-sluttspillet for tre og et halv år siden. Fattigmanns trøst er som kjent å trøste seg selv....

      

Det kan bare Huseklepp.......

Av Davy Wathne - 08.nov.2007 @ 12:20
                    Mens norske og utenlandske klubber slåss så fillene fyker om signaturen til en stadig mer forvirret Erik Huseklepp, nærmer det seg rund dag og jubalon for den siste gullklokke-mannen med bergensk aksent. 29. juni fyller Helge Karlsen seksti år. Brann har selvfølgelig levert en hel haug spillere til Norges og andre landslag i tiden etter at "hele Stadion får sting"-vingbacken la opp, men ingen av disse har vært bergensere. I hvert fall ikke hvis de har spilt mer enn en kamp eller to eller fått med seg noen minutter som innbytter med flagget på brystet.

                 Det må være et tankekors at en by med en kvart million innbyggere ikke produserer en brøkdel av det antall internasjonale stjerner som f. eks. Kristiansund har gjort. Folketallet i seriegullets hjemby ligner til forveksling det islandske, og sagaøya i vest har mellom femti og seksti utenlandsproffer. Mange av dem på imponerende høyt nivå. Og det er jo ikke slik at konkurrende idretter stikker av med alle de store talentene mellom de syv fjell. Selv om Bergen hevder seg i en lang rekke mindre påaktede idretter - og faktisk erobrer et antall kongepokaler som harmonerer med folketallet - har fotballen en unik posisjon og en magisk drakraft på barn og unge. Derfor er situasjonen foruroligende.

                   Heldigvis er det ikke slik at der ikke finnes bergensk blod i årene til en eneste av 2007-sesongens norske seriemestrer. Men de lokale heltene er ikke toneangivende. Og de gjør seg ikke gjeldende internasjonalt. Trøsten er at traktene like rundt Bergen har frembrakt noen regelbrytende unntak. Det beste er Claus Lundekvam. Det ferskeste er Håkon Opdal. Sammen med ostringen Erlend Hanstveit har disse to bevist at det faktisk går an å bli god fotballspiller i Bergen. Problemet er at det åpenbart krever noe svært få ektefødte bergensere later til å være utstyrt med.
 

                  I min korte tid i denne bransjen har der vært en sann vrimmel strålende bergenske talenter blottet for ambisjoner - og minst like mange superambisiøse unggutter helt uten talent. Og da går det selvfølgelig som det har gått. Bergenserne forsvinner ut av byen, til mindre klubber eller nedover i divisjonene. Og dyrekjøpte importstjerner kommer til Bergen, gjør en jobb på Stadion og forsvinner til bedre betalt fotball-arbeid annetsteds. Eller legger opp straks de har funnet seg bergensk kjæreste og satt barn til verden. 

                   Dette er bakteppet og de historiske forutsetningene for at Brann, Fotball-Bergen, Hardball og alle som bryr seg blir halvt paniske og helt desperate av tanken på at Erik Huseklepp eventuelt forlater Stadion og i stedet kan komme til å blomstre som fotballspiller i Viking, Vålerenga eller på et enda mindre og mer bortgjemt sted. For savnet av en bergensk helt og yndling har vært nesten like sterkt som gull-tørsten nesten like lenge.

                  På drøyt to år har Erik Huseklepp gått fra rollen som hengslete høyreving med fart og teknikk i 2. divisjonsklubben Fyllingen til heltestatus på Stadion og i norsk Tippeliga. Gjennombruddet på hjemmebane kom på direkten, tok drøyt tjue sekunder og ble registrert på Richters skala. Andreåret gikk unggutten for lut og kaldt Brann-vann for så å få en dramatisk vekst og fremgang i sesongen som nå er avsluttet. Og han spilte sin beste kamp da det gjaldt som mest - da gullrusen nådde et hittil ukjent promille-nivå mot Viking i den nest siste serierunden og rett før medaljene ble delt ut. Derfor er det feber. Derfor ligner engasjementet i "Huseklepp-saken" hysteri og galskap. Det er ikke alle Brann-spillere som får sin egen sang signert Ove Thue.

                For Erik Huseklepp er dilemma-situasjonen mildt sagt uoversiktlig og forvirrende, paradoksal og fylt av valgkvaler. For hva skal vingtalentet vektlegge når han tar sin endelige karriere-avgjørelse? Pengene? Utsiktene til sportslig vekst og utvikling? Spilletiden?  Vissheten om harmonisk vekst i trygge omgivelser? Eller et fotballens risikospill under fjernere himmelstrøk og med flere ukjente påvirkningsfaktorer? Bare Erik Huseklepp selv vet hva som teller mest og til sjuende og sist blir utslagsgivende. Måtte valget bli lykkelig. For bergenske fotballhelter er few and far between. Vi har ingen å somle bort.

For barnas skyld.....

Av Davy Wathne - 05.nov.2007 @ 22:34
               Lykkelige skilsmisser finnes knapt. Men det hender at samlivsbrudd gjennomføres på en sivilisert og hensynsfull måte. Som oftest for barnas skyld. Det gir som kjent det beste grunnlaget for et fornuftig samarbeid til barnets beste etter skilsmissen. Og akkurat sånn oppførte de involverte parter seg da Brann og Martin Andresen fortalte verden og de fremmøtte at de har bestemt seg for å gå hver sin vei i fotball-fortsettelsen.

              Pressekonferansen som markerte slutten på Martin Andresens tre år i Brann lignet til forveksling en fornufts-skilsmisse der begge parter har akseptert at der ikke lenger finnes noe fundament for fortsatt samliv. Derfor ble det usagte på mange måter viktigere og mer sentralt enn høflighetsfrasene de involverte serverte fra podiet. For det er selvfølgelig et ubegripelig paradoks at Branns mest internasjonale stjerne og det norske landslagets kaptein trer til side når Sportsklubben står på terskelen til et europeisk eventyr - den ultimate utfordring for en spiller av Martin Andresens støpning og format. Ubegripelig helt til en forstår og tar inn over seg at det rett og slett ikke var mulig for Mons Ivar Mjelde og Martin Andresen å fortsette under samme tak. Til det er de for ulike. Eller kanskje for like.

             Samler en alt som er skrevet om konflikten - eller "den faglige uenigheten" - mellom Branns trener og lagets selvfølgelige kaptein, kan en fylle bibliotekhyller med bindtykke verk. Hvorfor det skar seg og når det var ugjenkallelig forbi, vet vel knapt hovedpersonene selv. Men de fortjener begge ros for måten de har håndtert situasjonen på i annen halvdel av gull-sesongen. Ultraprofesjonelt, målrettet og med den personlige prestisjen bortgjemt i garderobeskapet har de løst oppgavene sine og skaffet Brann det mest etterlengtede seriegullet i norsk fotballhistorie. 

            Med mandagens pressekonferanse beveget en seg fra væpnet fred i et havarert parforhold til rollene som hverandres eks'er. Det var dannet. Det var sivilisert. Og med retoriske uttrykk for gjensidig respekt komponerte arbeidsgiver og ansatt en sluttsats begge må kunne leve med. Brann fordi klubben har ervervet seg en status, en troverdighet og en posisjon som for bare få år siden var utenkelig. Martin Andresen fordi han har hatt sine beste år i Brann og skylder klubben og bergenserne en masse.

            For Branns mange tilhengere er det en utfordring å akseptere kjensgjerningene og holde seg i skinnet når kapteinen på gull-skuten nå går fra borde. For det er fristende å døyve skuffelsen med forsøk på å redusere Martin Andresens kapasitet og innflytelse. Det er menneskelig å trøste seg med bortforklaringer og bagatellisering. Når en ser hva såkalte pressefolk har vært i stand til å smøre sammen av sjofelheter for å diskreditere "vinnertypen uten triumfer", er det grunn til å frykte det verste. For folkets dom farges lett av tendensiøse artikler som den som ga inntrykk av at pengegriskheten var Martin Andresens eneste drivkraft og motivasjon for å bli i Brann. Målet må være å opptre med verdighet og vise respekt og takknemlighet.

            Sportsklubben Brann står overfor spennende utfordringer og vil bli satt på mange store prøver som tittelholder i Tippeligaen og norsk Mesterliga-representant kommende sesong. Minst like formidable er oppgavene Martin Andresen velger å gå løs på. Så får vi håpe begge parter er lojale mot ånden og tonen i skilsmissepakten og beveger seg videre til det konstruktive samlivsbruddets beste. For bridgespilleren Martin Andresen har vært her. Sju grand. Meldt og vunnet. Venit. Vidit. Vicit.

Sine quibus non......

Av Davy Wathne - 23.okt.2007 @ 23:15
                 Mens fotballgale bergensere går fra konseptene og kaster seg rundt halsen på hverandre i yr gull-glede, benytter Mons Ivar Mjelde sjansen til å slå tilbake mot noen av sine kritikere. Det er ham vel unt. Med årets bragd har den trauste ostring udødeliggjort seg selv. Det skulle bare mangle om ikke vi nesevise skeptikere og sjølgode bedrevitere fikk vårt. Noen vil kanskje innvende at mannen bak Branns første seriegull på 44 år ville stått seg på ikke å gjøre det mest menneskelige av alt. Men det krever Nelson Mandela-format og er nesten gudommelig ikke å la seg friste.

              Jurister flest regnes ikke som spesielt oppvakte eller innsiktsfulle, men fra antikkens fedre har de i hvert fall stjålet uttrykket "causa sine qua non". Direkte oversatt betyr det noe sånt som "årsak uten hvilken ikke". Med andre ord: En nødvendig forutsetning. Fem års latin-studier og mer enn femti års levende engasjement i fenomenet Brann gir meg sjansen til å servere min høyst private "homines sine quibus non". På bredt bergensk: Menn som har vært absolutt nødvendige forutsetninger for Brann-miraklet Peter Ijeh fullbrakte med sine to scoringer på Viking Stadion mandag kveld.

             Paradoksalt nok ble Mons Ivar Mjeldes forgjenger i rollen som gullglinsende Brann-trener frontfigur for en gruppe bakstrevere da det første moderninseringsbruddet gikk i norsk fotball på annen halvdel av syttitallet. Oddvar Hansen og hans våpendragere sørget for stillstand der situasjonen krevde dynamikk. De lot seg beruse av nostalgi og drømmerisk tro på fortidens prinsipper da Lillestrøm stakk fra og viste vei.

           Med Bill Elliott som trener og "inntrengeren" Odd Tetlie som oppmann klarte Brann å nøytralisere de utviklingsfiendtlige og bringe klubben inn på riktig spor. Mot alle odds ble Brann en maktfaktor i norsk fotball på annen halvdel av syttitallet. Men den drivende dyktige siviløkonomen døde plutselig og i altfor ung alder. Brann havnet i et ødeleggende leder-vakuum. Tog etter tog suste forbi stasjonen. Brann var ikke en gang på perrongen. Rødtrøyene sto tvert imot innesperret i heisen - helt til Arve Mokkelbost fra Kristiansund dukket opp i Bergen og ble presset fra trenerjobben til rollen som provisjonslønnet sportsdirektør. Brann tok et nytt kvantesprang i retning den nye fotball-virkeligheten - til nye rekrutter fra Oddvar Hansens hær bremset utviklingen.

           Først mot slutten av åttitallet regisserte advokaten Magne Revheim det helt nødvendige arbeidet med å omforme Sportsklubbens lover og bringe Brann i takt med den nye virkeligheten. Femten år for sent forsto klubbens generalforsamling at den ikke lenger var det høyeste organ i et tradisjonelt idrettslag med fotball, friidrett, alpint, orientering og kvinnehåndball på programmet. Brann var forvandlet til en bedrift i underholdningsbransjen og hadde mer til felles med Cirkus Merano enn med klubben Oddvar Hansen ledet til seriegull i 1963.

          Ti turbulente år fulgte i kjølvannet av vedtektsendringene. For da Sportsklubben endelig følte den var i ferd med å innhente hovedfeltet, stakk tet-klyngen fra igjen. Ja, Bosman-dommen resulterte faktisk i en punktering som spolerte alle Branns vinnersjanser i overskuelig fremtid. For plutselig sto Sportsklubben med langsiktige lønnsforpliktelser overfor spillere de IKKE hadde bruk for, mens de attraktive og etterspurte forsvant gratis ut Stadion-porten. Omtrent samme tragiske paradoks opplevde en på ledersiden. Folk en trengte og kunne hatt nytte av holdt seg langt unna Idrettsveien. Og de som meldte seg til tjeneste, gjorde det mer for sin egen skyld enn fordi de hadde høye mål og en klar strategi for klubben.

          Ansettelsen av Bjørn Dahl markerte et nytt tidsskille. Ut forsvant destruktivkretsene knyttet til Brann ASA, kostnadskrevende mennesker uten snev av bransjeinnsikt og med en altødeleggende virkning på miljøet rundt dem. Men med Bjørn Dahl fikk Sportsklubben en frontfigur som kunne jobbet halvparten så meget og tjent det mangedobbelte annetsteds. Han lignet til forveksling en idealist, en som satte hensynet til klubben foran alt annet. Gode krefter samlet seg rundt ham. Per-Ove Ludvigsen ble sportsdirektør etter learning-by-doing-prinsippet, Mons Ivar Mjelde suksessombrust trener etter samme oppskrift. Og bakom sang Hardballs pengesterke og visjonære nykapitalister. Da Roald Bruun-Hanssen dukket opp, var ikke Brann bare ute av heisen og oppe på perrongen. De satt i restaurantvognen på første klasse - like bak lokomotivet.

          Da Brann ble seriemestrer i 1963, kunne en nesten se hjem til brorparten av spillerne fra Store stå eller Gratishaugen. Ja, askøyværingen Trygve Andersen og Roald Kniksen Jensen fra Eidsvågneset var nesten eksotiske innslag - sammen med en Hortens-gutt stasjonert på Haakonsvern og en trøndersk back i selvvalgt eksil i Bergen. I dag er bildet dramatisk forandret. For tredje gang har Brann suksess med en spiller "sine quo non". Og for tredje gang kommer frelseren fra fotballtraktene sørøst for Oslo.
       
            Per Egil Ahlsen kom fra Fredrikstad og gjorde slutt på åtte års heisfart i 1987. Han vendte tilbake fra Fortuna Düsseldorf da alarmklokkene ringte fire år senere og var selvfølgelig den som reddet på streken i skjebnemøtet med Bryne på Jæren høsten 1991.

            Raymond Kvisvik kom som sendt fra himmelen da Brann til forveksling lignet et nedrykkslag sommeren 1998. Han gjentok bragden etter å ha blitt dobbeltmester med Austria Wien i 2002/03, sørget for at Brann berget plassen og kronet hjemkomsten med kongepokal høsten etter.

          Den påfølgende sesongen kom Martin Andresen til Brann fra Stabæk - for å ta gull i løpet av avtaleperioden på tre år. Det har vært sagt og skrevet mye innsiktsløst, sårende, tanketomt og ondsinnet om landslagskapteinen de tre sesongene han ble i Brann. I min enkle verden er Martin Andresen den eneste "sine quo non" av dagens Stadion-aktører. Uten ham hadde ikke Brann vært i nærheten av seriegullet denne sesongen. Ja, hadde klubbledelsen lykkes i bestrebelsene på å bytte ham med Yssuf Koné sist sommer, er jeg bombesikker på at Brann-tilhengerne kunne forberedt seg til en ny sesong med "ja , visst faen gjør vi det - som i 1963....." Da hadde det helt siikkert vært 45 år SIDEN - og sannsynligvis 45 år TIL.


              

Millionær? Ellers takk.......

Av Davy Wathne - 13.okt.2007 @ 13:42
            I en tidsalder med penger som alle tings mål og formue som bevis på sosial vellykkethet takker jeg høflig nei til tilbudet om å bli millionær.  Men i irritasjon over alle dem som tar seriemesterskapet for gitt og gratulerer hverandre med at "gullet e' heme" gjør jeg et forsøk på likevel å bli det - og håper jeg mislykkes.

           Tre serierunder før slutt har Brann ni poengs margin og bedre målforskjell enn Stabæk. Mer skal det ikke til før bergensere flest går fra konseptene og gratulerer hverandre med at "gullet e' heme". Ja, selv landslagssjef Åge Hareide har glemt Molde-flausen fra 1987 og gitt et halvt dusin EM-rødtrøyer sin mesterskapshyllest. Fester planlegges, og matematikkprofessorer regner så trykksverten spruter fra lokalavisenes førstesider. Sjansen for Stabæk-gull er nå nede i en kvart promille sies det på det vi i min studietid kalte "Leninhøyden".  Røyker de akademiske regnemestrene det de finner i Nygårdsparken når de unner seg en pause fra forskning og forelesninger?

          Fjorten år er gått siden to VM-kamper gjensto og Frankrike trodde de var klare for USA. Med bare to poeng for seier og tre poeng til gode på Sverige og fire på Bulgaria sendte fotballforbundet like godt spillernes pass til visum-avdelingen i den amerikanske ambassaden. 13. oktober kom Israel til Paris med 0-2-6 og 6-24 i målforskjell på de åtte første kampene. To timer senere hadde de snudd 1-2 ved sidebytte til 3-2 og gitt Bulgaria håp om billett til VM-sluttspillet. Og 17. november snudde øst-europeerne 0-1 til 2-1 på samme bane. Dermed ble de galliske superstjernene sittende hjemme og se Drillos på tv sommeren 1994. Med stempel i passet og neser så lange som pariserloffer.

         Der har med andre ord skjedd villere og mer vanvittige ting i fotballhistorien enn at Brann taper for Aalesund, Viking og Tromsø. Jeg sier ikke at jeg TROR de bergenske yndlingene gjør det, men faktum er at rødtrøyene cup-røk hjemme for AaFK før sunnmøringene i det hele tatt hadde vært innom Tippeligaen. Brann og Alex Valencia berget med nød og neppe 3-3 på Kråmyra etter 0-3 midtveis første sesongen AaFK var oppe. Og de klarte bare 0-0 hjemme sist Aalesund rykket ned. Ja,  så sent som i fellesferien ble Brann ydmyket av nettopp oransje-trøyene i Florø.

        Viking hjemme? Historisk sett en vanskelig og helt åpen kamp. Og for ordens skyld minner jeg om at Brann har fått rundjuling i tre Viking-kamper på rad: I serieavslutningen i Stavanger i fjor og i både serie og cup samme sted tidligere denne sesongen. Jeg er ikke sikker på at en skal forhåndsinnkassere tre poeng i Bergen denne gangen heller. Og Tromsø i Tromsø? Dødballspesialisten Patrice Bernier er riktignok havnet i Kaiserslautern og 2. Bundesliga siden sist, men en trenger ikke være utstyrt med klisterhjerne for å erindre bergenske skrekk-scenarier på Alfheim.

       Om Stabæk vinner sine siste tre? Neppe. Men de KAN selvfølgelig gjøre det. Vårens hjemmemøte med siddisene var en ren maktdemonstrasjon fra Daniel Nannskog og lagkameratene hans - selv om Viking reduserte og forlot Nadderud med flatterende 1-2. Tromsø hjemme? Dem har Stabæk allerede tatt seg av samme sted i cupen tidligere denne sesongen. Strømsgodset borte? Fasiten er nøyaktig den samme: Dem har Stabæk tatt seg av samme sted i cupen tidligere denne sesongen.

        Da er vi fremme ved vårt pekuniære odds-eksperiment. For med rundt 3,00 i odds på både Aalesund og Stabæk neste helg forvandles våre 4.000 innsatskroner til minst 40.000 hvis disse to lagene vinner og der fortsatt er spenning i gull-striden. Går Viking og Stabæk av banen med tre poeng hver i den nest siste serierunden, vil beløpet stige til bortimot 200.000. For oddsen på Viking i Bergen bør havne på drøyt 3,00 - Stabæk hjemme mot Tromsø gir neppe vesentlig mer enn 1,60.

       Med et sekssifret beløp i potten er vi fremme ved sisterunden og skjebnelørdagen 3. november. Oddsen på Tromsø-seier over Brann på Alfheim? I overkant av 3,00 vil jeg tippe. Og for Stabæk mot Strømsgodset i Drammen? Mellom 1,50 og 2,00? Får du fem-seks ganger pengene, ender du opp med drøyt en million som plaster på gull-såret. Om gevinsten i tillegg fjerner den lange nesen, gjenstår å se.

      - Penger betyr ingenting. Jeg skjenker dem ikke en tanke, sier Norges rikeste hver gang likningstallene legges frem. For en alenemor med hundre kroner for lite på månedsbudjsjettet er økonomiske sorger og bekymringer altoverskyggende. Selv har jeg aldri hatt penger og aldri vært opptatt av penger. Så millionen min kan expekt bare beholde - gi meg heller ett uforglemmelig øyeblikks berusende oppreisning etter alle disse årene med skuffelser, tilbakeslag, ydmykelser og fornedrelse. 

       PS. Jeg er selvfølgelig oppmerksom på at der finnes en pose-og-sekk-mellomløsning: At Brann taper og Stabæk vinner sine kamper, men at rødtrøyene sikrer seg seriegullet på bedre målforskjell. Da blir det helt sikkert et ekstra stykke kake til hver.....

Branns belgiske bragd

Av Davy Wathne - 05.okt.2007 @ 02:37
          En ørliten triumf i europeisk fotballsammenheng. En strålende bragd sett med bergenske øyne.

          Ett år etter at rødtrøyene ble hundset, hånet og herjet med for sammenlagtfiaskoen mot Åtvidaberg fra svensk Divison 1 vender Sportsklubben Brann hjem fra belgiske Brugge med billett til UEFA-cupens puljespill. Ingenting å slå seg for brystet av sammenlignet med Rosenborgs årvisse kirsebærmåltider med Real Madrid, Juventus, Borussia Dortmund og Milan. Men en revansje og en oppreisning for et utskjelt og latterliggjort såpeopera-lag fra en by som ikke har sett seriegull på 44 år.

         Å rangere Branns internasjonale bragder er verken tidkrevende eller spesielt vanskelig. Så langt er 2-1 hjemme og 2-2 borte mot PSV  i cupvinnercupen for elleve år siden det eneste som befinner seg i nærheten av seieren på Jan Breydel Stadion i Brugge. Den gangen forsvarte Brann en høyst fortjent - men altfor knapp - ettmålsseier hjemme med kjappe kontrastøt, to måls ledelse og en liten time med ryggen mot veggen i Philips-byen. Denne gangen var utgangspunktet mange ganger vanskeligere, for Branns belgiske verter trengte verken angripe eller score mål. De hadde vunnet i Bergen og kunne ro sammenlagtseieren trygt i land uten å ta uvettige sjanser og uten å  løpe noen reell risiko. Trodde de. Desto mer imponerende var måten Brann triumferte og avanserte på.

        Brann har ambisjoner om å høste erfaring, bli bedre og utvikle seg til en klubb som blir tatt på alvor utenlands. Annen måte å lære slikt på enn faktisk å måle seg mot de beste finnes ikke. Derfor er sammenlagtseieren over meritterte Club Brugge viktig og verdifull. At belgiernes eks-trener Trond Sollied skråsikkert forhåndsforkynte at Brann var sjanseløse, gjorde bare triumfen ekstra sødmefylt. Men den har også en litt skummel side. For spørsmålet om hva seieren kostet - i småskader, slitasje og motivasjonsproblemer - får en først svar på når Brann møter Lyn på Stadion mandag.

      Der var noe luntende halvhjertet over hjemmemøtet med Brugge, og Brann fikk skarp kritikk for ikke å satse på europacupen. Svar på tiltale fikk kritikerne i returoppgjøret på Jan Breydel Stadion. Spørsmålet er om det var  så smart å la seg provosere til en heltemodig gladiator-innsats - med de konsekvenser slike slag gjerne får. For glipper seriegullet, vil bergensere flest betrakte Branns europeiske eskapader som en altfor dyrekjøpt erfaring. Med poengtap mot Lyn vil triumfen mot Brugge gå inn i fotballhistorien som en bergensk Pyrrhos-seier.

        Etter bortemøtet med walisiske Carmarthen i første kvalifiserende runde var Brann-spillerne blytunge og en hårsbredd fra å gå på sesongens første Stadion-smell - mot Stabæk. Og revansjen mot litauiske Suduva i runden etter holdt på å koste hjemmepoeng mot tabelljumbo Sandefjord. Tar vi med erfaringen fra forrige ukes serie- og cupkamper, er vi ved hovedpoenget: Så langt denne sesongen har ingen norske klubber fikset å spille to kamper per uke!

        Av sesongens semifinalister  var det INGEN som hevdet seg eller nådde vanlig standard sist søndag. Lillestrøm gikk på en ydmykende hjemmesmell mot nettopp Brann. FK Haugesund fikk juling av middelmådige Notodden. Og de tapende semifinalister Stabæk og Odd Grenland pådro seg nye nederlag mot henholdsvis Lyn og Vålerenga. Parallelt har Rosenborg helt åpenbart betalt en høy Tippeliga-pris for sitt europeiske eventyr denne høsten. Laber innstilling og slett konsentrasjon ga tap for både Start i Kristiansand og Fredrikstad i plankebyen forut for Mesterliga-møtene med Chelsea og Schalke 04.

      Brann har en lang og nesten tragikomisk resultat-historie - til glede og fortvilelse for frustrerte tilhengere. Lærdommen er at en aldri kan regne med eller stole på rødtrøyene. Til gjengjeld skal en passe seg for å avskrive dem. Denne høsten har vært en sammenhengende og suksessrik ferd gjennom Brann-barrierer, og alle fallgruver og snubletråder er elegant forsert. Så langt. Fire Tippeliga-runder før slutt har serielederne sju poengs klaring til argeste gullrival. For de aller fleste andre ville høstspurten lignet en sjarmør-etappe og en parademarsj. Men med Brann vet en aldri. Spesielt ikke når klubben for første gang på elleve år ekspederer en rival med status og klang i europeisk fotball....

      

Fra plommer til pokaler

Av Davy Wathne - 27.sep.2007 @ 01:48
                  Egentlig har de aldri fått dreisen på annet enn filmfestivaler og sildajazz, men nå har haugesunderne fordundre meg  spilt seg frem til cupfinalen enda en gang! Mot alle odds! Og etter griseflaks med både trekning og kamputvikling i cupens åttedels-, kvart- og semifinaler. Det er bare å finne frem klapphatten og bøye seg i støvet!

                Under normale omstendigheter må en være tet-lag i Tippeligaen for å få en så billig reise til novemberfesten på Ullevaal som den FK Haugesund har hatt. En askeladd og to av toppseriens dumpekandidater er alt de blå-hvite har behøvd å ekspedere på veien frem. Det forbløffende er likevel at en middelhavsfarer i Adeccoligaen faktisk har klart det. Jeg hadde nesten sagt: IGJEN! For har ikke dette forunderlige folkeferdet ved Karmsundets østre bredd vært på Ullevaal støtt og stadig i moderne tid?

                For en utenforstående er og blir Haugesunds-fotballen et ubegripelig paradoks, og krangelen i forkant av semifinale-møtet med Odd Grenland er nokså typisk for menneskene i denne knøttlille byen på bare 32 kvadratkilometer. En kan selvsagt være enig i at Fotballforbundet burde opptrådt fleksibelt og pragmatisk og åpnet semifinale-festen for alle de ti-tolv tusen som gjerne ville være med. Men NFF var i sin fulle rett, og FK Haugesund hadde bare seg selv og lokalpolitikerne å takke for at det gikk som det gjorde med søknaden om enda en dispensasjon.

              Det er 37 år siden Haugesund arrangerte visefestival og opptrådte i pakt med tidsånden og de internasjonale strømningene for aller siste gang. Siden har byen stort sett ligget der - oversett, forbikjørt og i bakevjen uten andre impulser enn dem en håndfull filmfolk og navlebeskuende kulturpersonligheter har hatt med seg på sin årlige langweekend i annen halvdel av august. Sånt blir det verken tidsriktige stadionanlegg eller slagkraftige Tippeliga-lag av.

             Ser en bort fra kriminalstatistikken, har ikke Haugesund for vane å markere seg på et eneste samfunnsområde. Ikke utstyrer de nasjonen med visjonære politiske ledere, ikke med respekterte næringslivstopper (hvem gjør forresten det?) og slett ikke med tiljublede kunstnere. Listen over byens mest kjente personligheter er kort og krever betydelig lokalkunnskap. Men når der kommer til fotball og cup, skjer der et eller annet med de ellers så anonyme og smålåtne arabere.

            Siden serieomleggingen i 1961/62 - i det mange kaller "moderne tid" i norsk fotball - har 41 klubber vært innom eliteserien. Fire av dem - FIRE - har vært hjemmehørende i Haugesund. Ser en bort fra hovedstaden - med en million mennesker i eller like rundt seg - er ingen annen by i nærheten av dette tallet. Strindheim og Fyllingen har riktignok yppet seg, men aldri kommet ut av skyggen til Rosenborg og Brann. Så at en by med 32.000 innbyggere har produsert fire toppserie-klubber, er intet mindre enn mirakuløst. At kvartetten ligger på 26., 35., 37. og 39. plass på den såkalte "Maratontabellen", sier til gjengjeld en hel masse om Haugesunds-fotballens hovedproblem. Det har åpenbart vært viktigere å holde liv i tradisjonene og ta innersvingen på naboen enn å samle alle gode krefter og stable EN ressurssterk klubb på beina.

          Med til historien om Haugesunds-fotballen hører det selvfølgelig  at den ferskeste og mest suksessrike av disse klubbene faktisk er en slags sammenslutning, men helt enige ble en naturligvis aldri. Så da Vard sist rykket ned fra Adeccoligaen, var den eneste trøsten at de knep poeng fra FK Haugesund og tok naboen med seg i fallet. Men i cupfinalen har de altså vært både Haugar og Vard - og nå konstellasjonen Haugar/Djerv 1919 i FK Haugesund. At de aldri har vunnet på Ullevaal, er i denne sammenhengen totalt underordnet og uvesentlig. Klubbene har gitt tilhengerne sine opplevelsen og festen. Det  har aldri Tippeliga-giganter og toppserie-gjengangere som Start (nr. 7) og HamKam (nr. 11 på nevnte Maratontabell). For å nevne noen av de høyere rangerte og mer meritterte.

         Ofte er det vemodig å krysse gamle spor og se igjen steder en har minner fra og forhold til fra barne- eller ungdomsår. Det kan være en påkjenning å måtte innse at skibakken var SÅ flat og at svaberget en stupte fra lå SÅ kloss i vannflaten. Et gjensyn med Haugesund stadion tåler til gjengjeld selv den sarteste og mest ømskinnede. For der er det bare sleggekastringen som har fått en ansiktsløftning siden debuten min som dommer i 1. divisjon - det som nå heter Adeccoligaen - med Vard - Skeid i august 1975. Hva i all verden har kommunalpolitikere og fotballildsjeler holdt på med i alle disse årene? Hvordan har det vært mulig å unngå å ta inn over seg den nye tids krav? Og var det ikke på grunn av arbeidene med nytt stadion Haugar ble tvunget til å spille toppseriefotball vegg-i-vegg med nypotetene på Sakkestadbanen i 1981?

        FK Haugesund er på ingen måte den første cupfinalisten fra vår nest øverste divisjon, men vi må noen år tilbake for å finne en Ullevaal-aktør fra tabellens desiderte midtsjikt. Stort sett har det vært opprykkere og Tippeliga-kandidater som har spilt seg frem til finalen fra etasjen under. Men FK Haugesund vil definitivt returnere til Adeccoliga-hverdagen straks Ullevaal-festen er over. Til gjengjeld får klubben en historisk sjanse til å ta ny sats, knytte til seg ambisiøse støttespillere og meisle ut en offensiv strategi for veien tilbake til norsktoppen. Finalen er en fest, en enkeltstående begivenhet og en månedlang forberedelses-jippo for Rune Skarsfjord og hans lite påaktede spillere. Men semifinale-triumfen åpner dører og skaper muligheter dyktige ledere vil kunne utnytte. Spørsmålet er om disse finnes i Haugesunds-fotballen. Visefestivalen med Øystein Sunde, Finn Kalvik og Lillebjørn Nilsen var i hvert fall en velorganisert braksuksess! Det er på tide å vise at haugesundere faktisk vil noe mer enn å plukke plommer i Hardanger og leve et slaraffenliv...

          

When will they ever learn....

Av Davy Wathne - 19.sep.2007 @ 17:46
             Seks Tippeliga-runder før slutt og mens det ennå er atten poeng å kjempe om, drukner bergenske avislesere i meningsmålinger og regne-eksempler som viser at Brann tar seriegull i 2007. Som om folkemeningen betydde noe! Og som om fotball er matematikk eller statistikk og kan forhåndsvarsles via lommekalkulatoren!

              En kan selvfølgelig diskutere i sju lange og minst like mange breie hvem som er de største idiotene og hvem som oppfører seg aller mest tåpelig. Den avtroppende ordfører som kom dragende med en million til gull-fest før avspark i hjemmemøtet med Sandefjord ÅTTE runder før slutt? Bryggeribestyreren som har bestemt seg for å tappe gull-øl på flasker uten å ha lært det aller ringeste av fjorårssesongen? (Drakk han hele restbeholdningen selv?) Eller lokalpressen som har brukt to tredeler av sesongen på å intervjue Brann-reservene og de misfornøyde for så plutselig å oppdage at det statistisk sett og i følge aritmetiske formler kan gå akkurat som i 1963?
 
              Hver for seg og i fellesskap er alle disse fjollete aktørene med på å dumme seg ut for resten av Fotball-Norge og bekrefte mytene om bergensernes nedarvede dårskap. Eneste trøsten oppi det hele er at markedssjefen for spillselskapet Nordicbet er enda dummere enn alle de bergenske tåpene tilsammen. Han er selvfølgelig trønder og har bestemt seg for allerede nå å utbetale gevinsten til alle dem som har satset sparepengene sine på seriegull til Brann. Salget av bjørneskinn går åpenbart strykende på torget i Trondheim.

              Med et minimum av fotballinnsikt er det enkelt å konstatere at Lillestrøm skulle hatt straffespark på stillingen 0-0 og godt kunne vunnet hjemmekampen mot Tromsø sist søndag. Samtidig var Andreas Tegström tre centimetre og en lang Håkon Opdal-tå fra å gi vertene 1-0 like før lagene gikk til pause i Fredrikstad. Med ørsmå og helt marginale justeringer kunne Lillestrøm med andre ord toppet tabellen med bedre målforskjell enn Brann seks runder før slutt. Når romerikingene IKKE gjør det, har Brann selvsagt et aldeles fenomenalt utgangspunkt for høstspurten. Men rødtrøyene skal fortsatt møte Odd Grenland, Lyn og Viking hjemme og Lillestrøm, Aalesund og Tromsø borte før det hele er over. Går marginaler som dem vi opplevde sist helg motsatt vei, kan bildet lynraskt snus på hodet. Til alt hell vet Brann-spillerne og apparatet rundt dem akkurat det.

              Et samfunn får stort sett de politikerne det fortjener, og ikke vet jeg om gullfest-millionen ga seg noen utslag da bergenserne stappet stemmeseddelen i valgurnene dagen etter Sandefjord-kampen.  Jeg er vant til selv å betale for festlighetene jeg unner meg, og jeg er overbevist om at Bergen vil eksplodere i jubelscener en knapt har sett maken til nord for Napoli om Martin Andresen hever trofeet ved sesongslutt. Men jeg er minst like vant til at triumfer innkassert på forskudd ender i lange neser og pinlig bortkjøring av ubrukt festmateriell. Det improviserte, spontane og vaskekte funker som oftest bedre enn det kalkulerte og forhåndsberegnede. Bare spør dem som var i Molde for tjue år siden.

              Så mens vi teller ned til den meget vanskelige hjemmekampen mot nedrykkstruede Odd Grenland, kommer tonene fra Peter Seegers udødelige "Where have all the flowers gone" snikende - med sistestrofen "when will they ever learn".  Lengre oppe i teksten står det "long time passing" - et annet sannhetsord bergenske politikere, ølbryggere og journalister godt kan merke seg. Så inntil videre gleder jeg meg over de gull-heltene vi faktisk har her i by'n og hvert flyktig møte med Leif Amundsen, Odd Oppedal, Gunnar Tiller og Per Pettersen. De gutta tok ingenting for gitt. De spilte til fløyten gikk og pokalen var deres.

           

Tarvelighetens triumf

Av Davy Wathne - 08.sep.2007 @ 00:03
                Kanskje opplever mobben  det som en aldri så liten triumf at den endelig lyktes i bestrebelsene på verbalt å kjeppjage Stig Inge Bjørnebye fra Start og fra Kristiansand. For alle andre enn de ansiktsløse feigingene bak tidenes sjofleste og mest tarvelige trener-trakassering  var det som skjedde natt til onsdag 5. september 2007 bare trist.

                Stig Inge Bjørnebye er kanskje ikke norsk fotballs mest erfarne trener, men det var nå ham Start-ledelsen satset på da den ikke orket mer av Tom Nordlie. Og det var ham de samme lederne støttet og stilte seg bak da brottsjøene rystet skuten gjennom årets sørlandske skrekk-sommer. Lokalpressen gjorde riktignok hundreogåtti-graders vending da juli-regnet plasket ned som verst, men offisielt og utad sto i hvert fall sølvguttene fra 2005 samlet bak sin trener. Til påkjenningene ble så store at det sto om liv og helse og det ikke fantes noen annen utvei enn å pakke sakene og søke tilflukt i hovedstaden.

              Spesielt raffinert var det selvfølgelig  ikke, men det gikk i hvert fall an å spyle vekk dritten og bli ferdig med den da frustrerte Brann-tilhengere gjorde sitt fornødne på bilpanseret til Ivar Hoff i nedrykkssesongen 1979. De ondsinnede ryktene Stig Inge Bjørnebye har vært utsatt for i Kristiansand fantes der ikke våpen eller midler mot, og til slutt hadde dråpen hult ut steinen. Ansvaret må redaktører og medie-overhoder dele med dem som under psevdonym og uten å gi seg til kjenne fritt fråtset i løgner, halvsannheter, forvrengninger og injurierende slarv.

             I riktig gamle dager var det slik at leserbrev-redaktøren i Bergens Tidende kastet anonyme innlegg i papirkurven. Uten å lese dem. For et budskap uten avsender var intet budskap. Kan en ikke vedstå seg ytringen sin, ja, så får en holde tann for tunge eller la pennen ligge. Moderne teknikk har gjort den typen siling og utvelgelse umulig. Sier nettredaktørene, strekker armene i været og bedyrer sin ansvarsfrihet. Dermed er det altså ikke lenger slik at en mediebedrifts logo er et stempel, en godkjenning og en garanti for at innholdet er sannferdig, har allmenn interesse og er relevant. Uten å gi seg til kjenne kan tvert imot hvem som helst si eller skrive hva som helst om hvem som helst. Uten å måtte dokumentere påstandene eller stå til ansvar for dem. Og fotballtrenere i motbør er åpenbart den mest takknemlige skyteskiven av alle.

                 - Bjørnebye ferdig, sto det på meldingen som bredte seg som ild i gresk gress på norske nettsteder sist onsdag. Kanskje sånn umiddelbart og i første omgang, men neppe i et lengre perspektiv. For selv om han har bommet og gjort dumme ting, er eks-proffen en fighter som aldri gir seg. Men bakholdsangrep som rammer ens nærmeste, er vi alle ekstremt sårbare for. Og av og til må en stoppe opp og spørre seg om det en holder på med faktisk er verdt prisen en er i ferd med å betale.

                 Selv har jeg alltid hatt en svakhet for Sørlandet og landsdelens innbyggere - og det har jeg fortsatt. Jeg finner menneskene der usedvanlig omgjengelige og sjarmerende og rikelig utstyrt med mye av den smilende ro og trauste overbærenhet jeg skulle ønske jeg hadde en porsjon av selv. Men bak og under denne idyll-fasaden skjuler det seg åpenbart egenskaper og tilbøyeligheter vi på våre kanter av landet er forskånet for. Bergensernes direkte stil kan sikkert virke både krenkende og taktløs, men vi vet i hvert fall hvor vi står og hvor vi har hverandre. Behandlingen Stig Inge Bjørnebye har fått i Kristiansand -  av narraktige tiskere, sensasjonslystne renkespillere og  nederdrektige intrigemakere - må være den norske fotballhistoriens sjofleste og mest skjemmende så langt.

                - Den står sterkest som står alene, hevder Henrik Ibsen i "En folkefiende". Og kanskje var det akkurat den erkjennelsen Stig Inge Bjørnebye ville dele med spillerne sine da han inviterte dem inn i bøkenes verden og søkte å utvide deres litterære horisont. På de mange sørlandske hyklere og dobbeltmoralister finnes der sannsynligvis ingenting som biter. Til det er opplevelsen av egen høymoralske fortreffelighet for sterk. Men kanskje kan Per Aabels uforlignelige tolkning av H. C. Andersens fabel om fjær og høns i "Det er ganske visst" få NOEN av dem til å stoppe opp og tenke seg om. Så kan den som er uten plett og lyte og ikke har en eneste flekk på sitt livs laken stå på torget i Kristiansand og kaste stein.  Å forveksle "moral" med "mangel på anledning" har aldri vært spesielt imponerende.

          

Daydream believer

Av Davy Wathne - 31.aug.2007 @ 16:28
                     - Drømmer du også om natten, spør min danske kjæreste når hun synes det går for vidt i fullt dagslys. Fantasilivet til Knut Tørum vet jeg ingenting om, men det var nok flere enn Asgeir Snekvik og Bjarte Kringlemoen som dro på smilebåndet da Rosenborg-treneren kommenterte utfallet av Mesterligaens puljetrekning.

                    - Målet er en plass blant de to beste, sa eksil-bergenseren med et smil om munnen - etter først å ha innrømmet at Rosenborg havnet i en av de to tøffeste puljene. For denne gangen var det ikke klubb-navnene til KIL/Hemne og Skeid som kom opp av UEFA-hatten.

                   Tolv uker er gått siden 19 år gamle Asgeir Snekvik sørget for både 2-1 og 3-3 i KIL/Hemnes hjemmemøte med Rosenborg i norgesmesterskapets 2. runde. Bjarte Kringlemoen holdt buret rent da Skeid tvang trønderne ut i nye ekstraomganger på Bislett runden etter. De må ha sovnet med et smil om munnen i går kveld. 

                    - Dødt løp mot oss, og nå har Rosenborg ambisjoner om å ta innersvingen på i hvert fall to av de tre storklubbene Chelsea, Valencia og Schalke 04.

                    Ingen av Rosenborgs puljerivaler ble seriemestrer forrige sesong. Men det var nære på for alle tre. Chelsea var den argeste utfordreren for Alex Fergusons mannskap og fulgte Manchester United til døren i engelsk Premier League 2006/2007. Schalke 04 duellerte voldsomt med Werder Bremen i tysk Bundesliga, men i nest siste runde gikk begge på trynet. Rune Bratseths gamle venner snublet i hjemmemøtet med Eintracht Frankfurt. Og samtidig tapte Schalke 04 for et kriserammet og hevnlystens Borussia Dortmund i øl-byen. Dermed smatt Stuttgart forbi og berget seriemesterskapet med seier i siste kamp. I Spania lignet Valencia er verdig utfordrer for Real Madrid og Barcelona, men i innspurten stoppet det aldeles opp for giganten fra Mestalla. På de tre siste rundene avga Valencia åtte poeng - tre hjemme mot Villarreal og to mot nestjumbo Real Sociedad. Og kanskje enda verre: Tre mot drabantby-dvergen Levante fra Valencias nærmeste nabolag.

                      Det er med andre ord tre revansjelystne storklubber med stolte tradisjoner og stjernespekkede spillerstaller Rosenborg skal i aksjon mot. At trønderne - riktignok med et selvironisk smil om munnen - signaliserer at de har ambisjoner om å avansere til turneringssluttspillet, er enten et pliktløp, en spøk eller et uttrykk for avansert klokskap ervervet gjennom år med Mesterliga-fotball. For hvis det er noe Rosenborg har lært seg ved å delta år etter år og hyppigere enn noen annen på den internasjonale arena, ja, så er det at alt er mulig for den som tør.

                    I utgangspunktet vil jeg tro avstanden mellom Chelsea, Schalke og Valencia på den ene siden og Rosenborg på den andre omtrent  samsvarer med kvalitetsforskjellen på Troillongan og KIL/Hemne og Skeid. På den måten kan sesongens kanskje mest ydmykende Rosenborg-forestillinger bli en påminnelse om mulighetene som ligger der. For hvis Knut Tørums gutter overgår seg selv slik spillerne fra Kyrksæterøra og Torshov gjorde det i juni, ja, så er Mesterliga-kampene mot tre av Europas giganter helt åpne. Forutsetningen er selvfølgelig at Rosenborgs motstandere tar like lett på oppgaven som de svart-hvite selv gjorde det i cupens 2. og 3. runde. Gjør de IKKE det, kan Knut Tørums sommerlige dagdrøm veldig fort bli et poengfattig høst-mareritt. For ingen kan regne med å få oppfylt BÅDE dagdrømmene og det en fabler om når mørket faller på.

   

Gjennom Brann-muren

Av Davy Wathne - 31.aug.2007 @ 00:30
             Laget har kanskje ikke briljert eller opptrådt ultraprofesjonelt og overbevisende den siste måneden, men faktum er at Brann  på bare tjue dager har brutt i hvert fall fire barrierer. For oss som har fulgt klubben på nært hold siden Kniksen var tenåring og bergensere flest trodde slike spillere stadig vekk ville dukke opp på våre kanter er det intet mindre enn en sensasjon.

             Det begynte pent og forsiktig med at Brann mestret situasjonen og for første gang i nyere tid gikk seirende ut av en viktig kamp mot Rosenborg. Ja, en kamp som faktisk var minst like viktig for trønderne som for Brann. Det var nemlig Rosenborg som hadde presset på seg. Det var for en gangs skyld Stadion-gjestene som MÅTTE vinne. Selv om 3-0 ble 3-2 og alle med medfødte hjertelidelser ble veldig klar over akkurat dem i sluttminuttene, var det en Brann-barriere som ble brutt i Bergen lørdag 11. august.

             En ny forbannelse ble brutt på SørArena i Kristiansand for en uke siden. I fjor brente Brann straffespark og tapte 0-1 hjemme for nettopp Start etter en tilsvarende sørlandsk forsvarskamp. I Kristiansand berget rødtrøyene ett poeng og fortsatt tabell-topp med Armann Bjørnssons sene utligning. Decenniers skuffelser og tilbakeslag har gjort oss smålåtne her mellom fjellene. 1-1 mot nedrykkstruede Start markerte faktisk et epokeskifte. Brann fikk et resultat mot en desperat dumpekandidat som hadde tatt ledelsen!

              For dem som ikke skjønner tegningen og mangler historiens perspektiv på resultatet: Husk at Brann avga fem poeng til Start og Moss da disse to rykket ned høsten 2002. Året etter rotet Brann bort fire poeng mot Aalesund og Bryne og hele ni mot Stabæk og Sogndal i 2004. I 2005 stakk nedrykkslagene Bodø/Glimt og Aalesund av med til sammen åtte Brann-poeng, og i fjor var degraderte HamKam det første laget som slo Mons Ivar Mjeldes mannskap - for sikkerhets skyld 4-0 på Briskeby-gresset i den tolvte serierunden 2. juli. Konklusjon og lærdom: Brann har hatt et vedvarende problem nettopp med nedrykkskandidater. Jeg sier ikke at spøkelset er avlivet, men jeg konstaterer at Brann tok poeng mot Start - mot alle odds.

            Mot Suduvas forskremte halvamatører fra Baltikum har Brann brutt nye barrierer. De har unngått å dumme seg ut mot en mindreverdig europacup-rival tross gjestenes grotesk flatterende 1-2 i Bergen i Stadions knedype plaskedammer for fjorten dager siden. Og Brann gjorde det uten Martin Andresen som dirigent og innpisker i returoppgjøret. Med tanke på kommende sesonger er ikke minst det siste veldig viktig. Av mange årsaker.

            Alle Branns barrierebrytende august-kamper har hatt sine skjønnhetspletter. Som de skjemmende baklengsmålene på tampen av bortemøtet med Strømsgodset i Drammen. Likevel er det noe grensesprengende annerledes over det Brann har drevet med i første del av sesonginnspurten denne gangen. Det betyr IKKE at alt er herlighet og glede og at pokalen kan sendes til inngravering. Men den kvelende fornemmelsen av at rødtrøyene er forhåndsdømt til å mislykkes og at det hviler en forbannelse over klubben og byen er i ferd med å slippe taket. Mer skal ikke til for å glede et folkeferd klokt av skade.

Når Sørlands-solen går ned......

Av Davy Wathne - 29.aug.2007 @ 19:24
                       Glem alt du har hørt og sett og lest om blide og tålmodige sørlendinger i en evig solfylt skjærgårdsidyll. Glem dyrepark og Hamresand og Hennig Olsen-is og Sørlands-chips. Glem Quart-festival og alt de gjør for å bevare regnskogen på de kantene av landet.  Sannheten er at sørlendingene er verre enn kaptein Sabeltann, greven av Gral, løver og tigre  og den zoologiske hagens flekkhyener. Til sammen. De slåss så fillene fyker og har mest av alt lyst til å klore ut øynene på hverandre. Gamle venner truer med aldri mer å komme på hverandres grillduftende hagefester. Og fiskesuppen med blåskjell og biter av krabbe og hummer kan værsågod bare stå der og bli kald!

                      Hva det er som har skjedd? Hvorfor krangler den sørlandske fotballfamilien så busten fyker? Ikke fordi Start har solgt unna arvesølvet og risikerer å rykke ned fra Tippeligaen. Ikke fordi Fløy etter alt å dømme har forspilt sine sjanser til å rykke opp i Adecco-ligaen. Men fordi Start var så syndige at de mønstret et slagkraftig mannskap mot nettopp Fløy i mandagens 2. divisjonsoppgjør på Kristiansand stadion. Siden har debatten og invektiv-utvekslingen rast på nettet og i avisspaltene - med ord og karakteristikker ingen har lært på søndagsskolen eller landsdelens mange bedehus.

                        Når de bare får summet seg, skjønner nok de driftige fotball-ledere på den paradisiske ferieøyen at de utelukkende har seg selv og sine spillere å takke for at sesongen ender som den gjør. Hvis en for alvor mener at nedrykkstruede Start 2 skulle stilt C-preget og med hoftefest og bare lagt seg paddeflate for å hjelpe Fløy til tabelltoppen, er noe riv, ruskende galt med holdninger, fotballmoral og fair play der ute mellom teinene, ålerusene og fiskegarnene. 

                       Personlig tror jeg fotballformannen gjerne skulle gitt en finger og en tå for ikke å ha skrevet det første flammende debattinnlegget om erkefienden Start, som han ønsket nord og ned og forhåndsdømt til evig pinsle på et sted folk fra Flekkerøy ikke tør nevne navnet på. Til det er respekten for bedehuset og hummerens fredningstid for sterk. Men nå er det altså sagt, og følelsene flammer som ordene i munnen på en vekkelsespredikant.

                       Kjernen i saken er spennende og interessant også for oss som bare er avstands- og sommerforelsket i det sørlandske. For temaet opptar og engasjerer fotballfolk over alt i kongeriket. I hvert fall der de har 2. divisjonsklubber med ambisjoner - og møter motstand fra Tippeliga-klubbenes andrelag. For på dette punktet må alle omfavne og være enig med Fløys utskjelte fotballformann: Det er ikke mening i at noen møter andrelag med purunge gutter helt uten toppserie-erfaring den ene uken, mens andre plutselig får halve førstelaget til Start, Stabæk eller Vålerenga i fleisen den neste. Det er tilfeldighetenes spill og det vilkårlige i selve serieavviklingen frustrerte fotball-ledere i 2. divisjon vil til livs. Og i det gir vi dem engasjert medhold.

                        Vårt velmente forslag fremsettes som et høflig og forsiktig spørsmål: Hvorfor kan ikke disse styrtrike Tippeliga-klubbene holde seg med en landsomfattende serie for sine nest beste? Hvorfor er der ikke en egen rekrutteringsserie med fjorten B-lag fra vår fornemste divisjon? Det ville etter mitt skjønn løst alle problemene. Og kanskje til og med gjenskapt den sørlandske idyll vi alle trenger til rekreasjon og avkopling og vederkvegelse for sjelen når fellesferie-regnet øser ned på hjemstedene våre. Da kan solen igjen skinne på blide, godmodige sørlendinger med all verdens tid og ikke en bekymring i tilværelsen. Ikke flere enn dem Erik Solér, Svein Mathisen og Stig Inge Bjørnebye steller i stand..............
                     

                      

Sørlandske selvmål

Av Davy Wathne - 24.aug.2007 @ 19:10
    - Einar, du er min aller beste venn, sang Lille Grethe for et halvt århundre siden.
    - Einar, skal vi to leke litt igjen?

      I følge den kulørte ukepressen skranter dessverre helsen til vår stormende populære revy-dronning. Men jaggu får han så ørene flagrer, den stakkars Einar Øgrey Brandsdal også. Hør bare hva fotballpresident Sondre Kåfjord sier om den sympatiske sørlendings velmente forsøk på en bonus-håndsrekning til nedrykkstruede Start:

        - Et av de største selvmålene i norsk fotballhistorie.

       Vi som er gamle nok til å huske Cay Ljosdahls suser i eget nett fra midtstreken på Brann Stadion i 1973 skjønner jo hva DET betyr. 

          Forsøk på bestikkelser er ikke noe nytt når det blir snakk om Brann og Start, disse to klubbene som på forunderlig vis knyttet helt spesielle vennskapsbånd på en minst like spesiell europacup-tur til Island for drøyt en mannsalder siden. Det var på den tiden Cay Ljosdahl fant det opportunt med en hundreogåttigraders vending og en perfekt dupper i nettet bak sin egen forfjamsede keeper. 

         I 1975 var Viking allerede mester da en serierunde gjensto. Rosenborg lå på 2. plass med ti plussmål og 27 poeng. Brann hadde sju plussmål og 25 poeng, mens Start på fjerde hadde seks plussmål og samme poengsum som Brann.  Det var to poeng for seier, så Brann ville ta medalje med tomålsseier over Rosenborg i Bergen. Det ville bli sølv til rødtrøyene bare ikke Start vant med to mål mer enn Brann. Bergensernes hodepine var at Start møtte nedrykksklare Os, som lå aller sist uten en eneste seier og med bare fem poeng. Og med femti baklengsmål på 21 kamper.

          Med 2-0 over Rosenborg gjorde Brann sin del av jobben hjemme på Stadion. Dette var lenge før mobiltelefonens tidsalder, så de sprakende høyttalermeldingene fra Kristiansand var minst like spennende som selve kampen mot Rosenborg. En halv time før slutt ledet nemlig Start 4-1. Ett mål til var alt sørlendingene trengte for å henvise Brann til bronseplassen. Men osingene trakk landslagsspiss Erik Just Olsen ned som ekstra midtstopper og kjempet som løver for naboens sølv og en siste rest av selvrespekt etter gjestevisitten i eliteserien.

            - Hvis du bare går frem som spiss igjen, skal du få alle sparepengene mine, sa en frustrert Helge Skuseth til Just'en på tampen av oppgjøret.

                Selv tar jeg "bestikkelsesforsøket" til Netthandelens entusiastiske leder akkurat like høytidelig som forslaget Starts sunnmørske landslagsangriper kom med i kampens hete for 32 år siden. Selv om der skjer merkelige ting og resultatene ikke alltid virker "logiske" i norsk toppfotball, er der ikke rom eller grobunn for bestikkelser og kampfiksing her hjemme. 

                 I verste fall kan en si at Einar Øgrey Brandsdal opptrer en smule keitet, "umusikalsk" og i strid med ånden og atmosfæren i norsk fotball. Men å oppfatte bonustilbudet på 100.000 til den som scorer seiersmålet mot Brann på Sør Arena søndag som et varsel om greske eller russiske tilstander i Tippeligaen, er etter mine begreper halvt hysterisk og fullstendig overspent.  Et litt klossete selvmål er det kanskje, men minst like utilsiktet og langt mindre elegant enn dupperen Cay Ljosdahl klinte til med fra 55 meter for mer enn tretti år siden.

Fairplay-Uwe - ich liebe dich!

Av Davy Wathne - 14.aug.2007 @ 23:47
     De  fleste har vel hørt historien om han som kom i prat med en rumener på en bar i Bucuresti og tok sjansen på å spørre ham hva han mente om Nicolae Ceaucescu.

       - Hysj, svarte mannen.  - Ikke her.

     Etter mye om og men og frem og tilbake ble de enige om å gå utenfor så den vettskremte kunne hviske frem sitt budskap om den forhatte diktatoren.

      - Jeg liker ham!

       Litt på samme måten må jeg innrømme at jeg har det med Uwe Rösler. Ikke fordi Vikings tyske trener har fellestrekk med den henrettede tyrann og folkemorder, men fordi det liksom var opplest og vedtatt at eks-proffen er krakilsk og sinnesgalen, uforutsigbar og utstyrt med et urgermansk gemytt det er vanskelig å bli klok på. Jeg har aldri opplevd ham sånn. Jeg har hele tiden hatt sansen for Uwe Rösler.

          Selv er jeg så gammel at jeg vokste opp i skyggen av en krig, og inn med morsmelken fikk barn av min generasjon - i beste fall - et "komplisert" forhold til Tyskland og tyskere. Ti år etter min mors død tar jeg sjansen på å innrømme det.

        - Jeg liker Uwe Rösler. 

          Egentlig har jeg alltid gjort det. Definitivt ikke fordi han spilte for noen av  "mine" lag. Og slett ikke fordi han står for en fotballfilosofi  jeg beundrer eller er tilhenger av. Men fordi jeg synes Uwe Rösler er utstyrt med noe så sjeldent som en forbilledlig vidunderlig selvironi. Jeg HÅPER i hvert fall det.

           Jeg innbiller meg at der finnes journalister som kan tenke seg andre og mindre skrekkinngytende oppgaver enn å intervjue Uwe Rösler etter et Viking-tap. Og jeg kan tenke meg at noen sover dårlig når de har feilsitert ham eller lagt ord i munnen på ham. For i min bok er Uwe Rösler en usedvanlig rettskaffen og prinsippfast mann som stiller enorme krav til seg selv og til alle han omgås og jobber med. Det ble åpenbart i meste laget på Åråsen og for Lillestrøm. Og Viking er helt sikkert ingen søndagsskole eller speiderleir. 

            Uwe Rösler nyter enorm respekt de stedene han har spilt, og jeg glemmer aldri høstkampen Brann MÅTTE vinne for å unngå kvalifiseringsplassen i Tippeligaen. I tett snødrev og kortermet LSK-trøye snudde Uwe Rösler kampen mer eller mindre på egen hånd og brakte rødtrøyenes fortvilte tilhengere til desperasjonens stup. På en måte som avtvang respekt. Ved å sette frem brystkassen, kaste seg inn i duellene og gå foran. Ved å statuere et eksempel.

            Det gjorde Viking-treneren sist søndag også. For da siddisene - sannsynligvis med rette - følte seg frarøvet to av tre poeng i den nervepirrende gullstriden, manet Uwe Rösler til moderasjon og forsiktighet.

            - Dommeren er ung og har fortsatt mye å lære, sa mannen som hadde størst grunn av alle til å gå fra konseptene blant de seksten tusen på Viking stadion.

            Det er bare å bøye seg i støvet for Uwe Röslers generøsitet og overbærenhet, hans klokskap og perspektivrikdom. For det er snart en mannsalder siden Stavanger serverte Fotball-Norge en sann hærskare kvalitetsdommere. Nå er der INGEN elitedommere fra byen. Og alle de som - helt sikkert med rette - skjeller og smeller og klager på Espen Berntsen, Tommy Skjerven, Roy Helge Olsen og Svein Oddvar Moen må forstå at erstatterne trenger kamptrening for å høste erfaring og bli bedre. 

           Bravo, Uwe! Ich liebe dich! Det er i nederlagets time en ser hva folk er laget av og hvilket format de har!
    

Norsk fotball - best i verden

Av Davy Wathne - 10.aug.2007 @ 00:38
                Ti runder før slutt syder det fra nord til sør i Tippeliga-riket. Aldri før har spenningen vært så sitrende - og involvert så mange - i gull- og nedrykksstrid så sent i sesongen. Utgangspunktet gjør det naturlig å fremsette påstanden:
  
                - Norsk fotball er best i verden!

              Det trøstesløse sommerværet ødela ikke bare for is-salg og badeliv. Det spolerte åpenbart humøret til forstå-seg-på'ere og systemkritikere også. Så da Lillestrøm gikk på en europacup-mine noen mil fra stedet der Napoleon møtte sitt Waterloo, druknet nettsteder og avisredaksjoner i dommedagsutsagn fra dem som kan og vet alt om fotballen. Å lese kommentarspalter, kronikker, synspunkter og intervjuer gjorde en akkurat like munter som forsøkene på å få fyr på utegrillen på ferie-terrassen på Flekkerøy. Makan til mistrøstighet!

               Hulter til bulter ble der servert udokumenterbare påstander om tilstandenes begredelighet. Toppseriens overbetalte middelmådigheter fortjener verken publikumsoppslutning eller sendetid. Dessverre får de begge deler - i rekordomfang. For publikum strømmer til banene som aldri før. Det koker i Stavanger, Trondheim og Bergen. Og Tippeliga-kampene topper seerstatistikken og er hetere enn både frustrerte fruer og den ustoppelige Kiefer Sutherland. Ennå er fotballåret bare såvidt begynt.

                Dessverre - eller heldigvis - er det slik at kvaliteten på en fotball-liga er umulig å måle eller fastslå. Hva skulle kriteriene være? Spillernes surstoffopptak og utholdenhet? Farten eller treffsikkerheten på langskudd? Å lete etter kriterier er en meningsløshet i seg selv. Derfor ramler mange til slutt ned på FIFA-rankingen (for landslaget) og europacup-innsatsen (for klubblagene).  Som om det er prov på noe som helst.

                   Med hånden på hjertet: Hva beviser det at Lillestrøm røk ut av UEFA-kvalifiseringen etter to ganger nitti minutter mot en bare ti år gammel klubbkonstruksjon fra Luxembourg? Ingen verdens ting. Stort sett oppholdt romerikingene seg i motpartens sekstenmeter i begge de to kampene. Det var en ren tilfeldighet at de unngikk å score et tilstrekkelig antall mål. Men slikt skjer jo i fotball og er på ingen måte et ugjendrivelig bevis for norske klubbers begredelighet. En stor del av kampene i alle verdens ligaer vinnes av det dårligste laget! Ikke bare på tabellen, men i den aktuelle kampen. Det er jo derfor vi oddsspillere ruineres! Nådeløst og helt systematisk. Hvis der fantes rettferdighet i fotball og kampene endte i tråd med spillefordelingen, ville vi vært styrtrike alle mann.

                  Norske klubbers europacup-innsats er en indikator. Landslagets plassering på FIFA-rankingen likeså. Men veldig mye annet er synsing og tilfeldigheter. Emnet favner vidt, og der kan fremføres argumenter med utgangspunkt i barns oppvekstvilkår, lek kontra trening, bruk av kvalifiserte trenerkrefter i yngre årsklasser, teknisk og taktisk skolering, talentutvikling, spillerimport  osv. osv. Det hele ender i en system- eller spillestilsdebatt. Og folket må gjerne lytte til Andreas Morisbak og Drillo, Terje Liverøed og Per A. Flod. Mitt poeng er at for deg og meg og alle som elsker fotball er det viktigste at Tippeligaen er jevnere og mer spennende og uforutsigbar enn noen gang før - først og fremst fordi nittitallets kunstige Rosenborg-hegemoni er smuldret opp. Det var like ødeleggende for interessen og det lokale engasjementet som de suverende Larvik-jentene er det for håndballen.

                 Fra april til november spilles der 182 Tippeliga-kamper her til lands - med stadig bedre faciliteter, enklere adkomst og utvidet service. Lagene er jevnere og mer homogene enn noen gang før i norsk fotballhistorie, og der finnes ikke et oppgjør der utfallet er gitt før avspark. Fascinasjonen og begeistringen dette skaper er en attraksjon i seg selv, for fotball er først og fremst følelser og felles-opplevelser. For oss nordmenn er norsk fotball rent faktisk best i verden! Det kan selv ikke sommerværet eller avisskriverier dryppende av hoggormgift ødelegge. Så får vi heller venne oss til at ikke Rosenborg slår Milan på San Siro med det første....

              

Straffespark og rødt kort

Av Davy Wathne - 27.jun.2007 @ 11:34
          - Straffespark og rødt kort til Heinz Müller, sa TV 2-ekspert Frode Olsen kategorisk etter kampen på Åråsen sist søndag.  Uten å fortrekke en mine felte keeper-legenden fra Stavanger en krystallklar dom over en handling som siden har vært heftig debattert og diskutert i hvert eneste hjem med fotballinteresse og fargefjernsyn.

           Frode Olsen er en lystig kar med snert i replikken og smilet på lur. Det betyr ikke at man skal la seg forlede til å ta lett på vurderingene hans. Keeper-merittene hans taler for seg. I tillegg er han sønn av en fotballdommer med betydelig erfaring som linjedommer på norsk topp-nivå. Det har åpenbart gitt den tidligere Sevilla-proffen en verdifull ballast ikke mange norske fotballspillere er utstyrt med.

          "Demokratisk sentralisme" kalte de det, marxist-leninistene som dominerte meningsutvekslingen i det akademiske miljøet på slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet. Betegnelsen er omtrent like presis som "sosialistisk" i navnet til Adolf Hitlers nazi-parti. For der var ingenting demokratisk ved det. Det var tvert imot en effektiv måte å kvele all fri meningsutveksling på. All kritikk av partiet og bevegelsen skulle tas internt.

           I Fotball-Norge har det ikke vært "comme il faut" å kritisere NFF, dommerne eller hverandre. En har til alt overmål - i et moderne demokrati med grunnlovsfestet ytringsfrihet - innført bøter og karantenestraff for kritiske ytringer. Trenere plasseres f. eks. på tribunen etter å ha uttalt seg negativt om dommerens innsats i en fotballkamp hele Norge har hatt muligheten for å følge direkte og mene hva en vil om!!!!! Hvor oppstår idéene om slike reaksjonsformer? Hvem er det som synes at munnkurv, taleforbud og meningsterror harmonerer med kjørereglene i et vestlig demokrati?

           Selv forbeholder jeg meg retten til å mene noe om Espen Berntsens dommer-innsats, dåpspraksisen i Stabæk, Brann-spillernes markering av 0-6 for Lyn, engasjementet og væremåten til Daniel Nannskog og Morgan Andersens utblåsning mot Strømsgodsets spillestil. Og om Heinz Müllers hårreisende utrusning mot en sakesløs Geir Ludvig Fevang. Jeg finner det unaturlig ikke å skulle tenke noe, mene noe og ytre noe om saker hele Fotball-Norge er opptatt av. Og jeg mener det er en selvfølgelig og demokratisk menneskerett at alle andre har den samme tale- og handlefrihet.

          Med alle sine sider er Jan Åge Fjørtoft faktisk en ganske reflektert og kunnskapsrik mann. Så når han kaller andre menneskers ytringer i Heinz Müller-saken "patetiske", skriver jeg det på kontoen for journalistisk slurv og moderne mediers generelle uetterrettelighet. Lillestrøm-direktøren kan umulig og i fullt alvor hevde at folk utenfor Åråsen ikke skal få mene noe om episoden og en eventuell straff. Så må det være opp til LSK å behandle sakens personalmessige sider og vurdere interne konsekvenser. Som det er opp til Fotballforbundet, Stabæk, Brann og Fredrikstad å håndtere sakene jeg nevnte ovenfor.

         Det er naturligvis de nesten fatale følgene som gjør Heinz Müller-saken så vanskelig og så betent. For det er selvsagt ingen som i fullt alvor tror Lillestrøm-keeperens ønsket å skade Starts innbytter. Det er heller ikke poenget. Heinz Müller har åpenbart lagt seg til noen unoter det er Lillestrøms og Frode Grodås' ansvar å plukke av ham. For hvis det er sant som det sies - at det er sånn Heinz Müller spiller - ja, da forundrer det meg at Lillestrøm er i stand til å stille lag hver søndag. Hvis det ikke er slik at alle han møter på trening holder seg langt unna og trekker seg før det blir duell av det.

          Og da er vi ved sakens kjerne: Kanskje spiller Heinz Müller slik for å skremme, for å beskytte og for å unngå ubehagelige situasjoner med konsekvenser for ham selv. Det fritar imidlertid ikke for straff. En så uvøren stil med så alvorlige konsekvenser kvalifiserer ikke bare for straffespark og rødt kort. En lang tenkepause er påkrevd og naturlig. Selv om Fotballforbundet nøler og tviler og synes dette er vanskelig - fordi en karantene på en måte indikerer en intensjon som sannsynligvis ikke var der. Det dreier seg tross alt om en sak i "den norske fotballfamilien" der alle er venner og ingen har lov å si noe kritisk om hverandre......

Martin til RBK - Branns fallitt

Av Davy Wathne - 11.jun.2007 @ 23:01
                         At Rosenborg vil ha Martin Andresen i en rolle som synes skreddersydd for vår landslagskaptein, kan ikke forbause noen. Til gjengjeld kommer det som et sjokk at Brann-ledelsen ikke bare slenger på røret, men faktisk diskuterer midtbanedirigentens fotballfremtid med trønderne. Det kan ikke bety annet enn at rødtrøyene likevel ikke har tilbakelagt strekningen fra såpeopera-scenen til gull-drømmenes teater en gang for alle. Brann - Rosenborg 12. august med en motstrebende Martin Andresen i svart og hvitt ligner et bergensk skrekk-scenario dagen etter at nettopp han åpnet scoringene og ledet byens fotball-stolthet til topps på tabellen for første gang denne sesongen.

                       Ved tilfeldighetenes sammentreff har Brann og Rosenborg havnet i et slags skjebnefellesskap denne sommeren. Begge har høyprofilerte bidragsytere på vei ut eller over i Bosman-spillernes rekker. Det fremtvinger scener og situasjoner en ville forsverget var mulige. I gamle dager var det nesten utenkelig at en spiller gikk fra Brann til Rosenborg eller omvendt. Men bare siste året har Brann sikret seg uvurderlige forsterkninger fra erkefiendens leir. Tiloversblevne rosenborgere som Thorstein Helstad og Jan Gunnar Solli er blitt verdifulle innslag i serieledernes første-ellever. Flere kan slå følge, men nå åpnes også det nordgående kjørefeltet - det Trond Egil Soltvedt, Azar Karadas og Ivar Rønningen har benyttet seg av før.

                      Opprinnelig var det meningen at Brann og Martin Andresen skulle diskutere en eventuell kontraktforlengelse i ro og mak og på bakgrunn av en felles evaluering av sesongens første halvdel. Nå forseres prosessen - fordi Fotball-Europa har pause, landslaget har spilt to kamper på fem dager og trøkket her hjemme begynner å ligne noe en aldri før har opplevd maken til. Heten de siste dagene er ingenting mot det en vil få føling med straks overgangsvinduet åpner. For noen skal ruste seg til medaljekampen. Andre må styrke stallen for å hindre degradering til Adecco-ligaen. Juli-pausen kommer til å bli den travleste og mest hektiske sommerperioden vi noen gang har hatt i norsk fotball.

                      Sportsklubben Brann har ikke imponert noen med sin personalbehandling denne sesongen, og med lokalpressens dillettanter som lydige formidlere har alle utenfor første-elleveren fått fritt og kontinuerlig utløp for sine frustrasjoner. Ønsket om en bred stall med konkurranse på samtlige plasser har forvandlet Brann-garderoben til et forsamlingslokale for surmulende ego-trippere. Sunn rivalisering til beste for laget har gjort Brann til en syte- og sutreklubb med personlige hensyn og egeninteresser foran alt annet. Hvordan dette ville tatt seg ut i motgang, har en bare en vag fornemmelse av.

                     To av Branns tre gjenværende spisser spiller på oppsigelse, og det er ikke en gang sikkert at Thorstein Helstad blir værende i Bergen til han overtar odelsgården på Stange. Det har fått rødtrøyene til å sjekke mulighetene for å hente en utilfreds Yssouf Kone til Stadion. Som man roper i skogen får man som kjent svar, og kynisk resultatorienterte Rosenborg har selvfølgelig forlangt Norges beste i den klassiske Bent Skammelsrud-rollen i pant. At Brann i det hele tatt vurderer et makeskifte, kan ikke bety annet enn at slitasjen nå er så stor og påkjenningene så plagsomme at en sivilisert skilsmisse fremstår som en mulig løsning. Problemet er at Martin Andresen kom til Bergen for å skrive historie med Brann. Hadde han ønsket seg til Rosenborg - for å kopiere et dusin RBK-årganger før ham - ville han gått dit da Stabæk måtte selge ham.

                  Med en eventuell Martin Andresen-overgang fordunster Branns sportslige troverdighet og den ambisjonen den bridgespillende Skeidar-arvingen har pisket inn i Stadion-miljøet de siste tre sesongene. Heiet frem av de historieløse som setter personlig prestisje foran hensynet til klubbens fremtid og visjoner. Folk som stiller krav  kan som kjent være ubehagelige - særlig for de makelige uten rare ærgjerrigheten. Men folk som stiller større krav til seg selv enn til omgivelsene, har som regel noe å bidra med. Og statistikken over erobrete poeng med og uten Martin Andresen på laget bør få selv den sløveste til å våkne.

                - Hotter than July, sier Larry King i en replikk som den transseksuelle storesøsteren i Shrek III. Hetest blir likevel 12. august. Brann - Rosenborg med Martin Andresen i hovedrollen. Uansett hvilken vei han spiller.

                   
   

Når dommeren stjeler rampelyset

Av Davy Wathne - 06.jun.2007 @ 00:17
   Hvor ble det av de usynlige fotballdommerne? Spillets tjenere? De grå eminenser som aldri figurerte i overskriftene, som aldri søkte oppmerksomhet for oppmerksomhetens egen skyld og som skjønte at de var best når ingen la merke til dem?

     Brorparten av dem er åpenbart borte. I stedet har vi fått klovner som Paul Alcock, solariebrune posører som Anders Frisk og selvhøytidelige hovedrolleinnehavere som Herbert Fandel.

     Det var nesten uvirkelig da Paul Alcock rullet rundt som en klossete amatørskuespiller etter sammenstøtet med Paolo di Canio i Sheffield Wednesdays hjemmemøte med Arsenal. Er det noen som noen gang vil ta denne mannen på alvor?  Og det bloddryppende melodrama i svensk regi på Olympiastadion i Roma. Hvorfor kan ikke en dommer stille og rolig fortsette sin gjerning med plaster over neseryggen? Og i Parken sist lørdag må det da ha vært den enkleste sak av verden å la svenskene ta straffesparket, fullføre kampen og sende lagene i garderoben.

     Ikke med min beste vilje klarer jeg å mane frem noen frykt for skadevirkningene av den ravende fulle danskens inntreden på spillebanen - det kraftløse svingslaget til tross. Det er sannsynlig atskillig farligere å kjøpe en rød pølse på Hovedbanegården eller krysse  Kongens Nytorv ved høylys dag enn det ville vært å fullføre kampen i Parken. Dramaet på tampen av skjenselsforestillingen i Kongens by skyldtes delvis en tåpelig uprofesjonell dansk landslagsspiller, men mest en tysk dommer helt uten sans for overtrampets proporsjoner og de mulige konsekvenser av situasjonen.

       Jeg kommer aldri til å forsone meg med en fotball-jus som retter baker for smed og holder sakesløse ansvarlige for illgjerninger de har gjort  ALT for å forebygge. Jeg synes det var hårreisende å straffe Liverpool med fem sesongers europeisk utestengning etter Heysel-tragedien. Jeg kan ikke begripe logikken i at Brann skal betale bot fordi en full Bergens-jente dummer seg ut med spyttklyser og rasistiske skjellsord i Sogndal når vedkommende bevislig ikke har noe som helst med klubben å gjøre. Og jeg finner det vanvittig at Norges Fotballforbund skal betale bøter for raketter smuglet inn på Ullevaal i kroppens hulrom forut for Bosnia-kampen i mars. Ett sted går grensen for hva vaktmannskapene fra Adecco eller  Hafslund skal oppsore og beslaglegge. Og det kan da ikke være mening i å straffe andre enn dem som har opptrådt skjødesløst, uansvarlig eller unnlatt å ta trusler og problemer på alvor.

      Å straffe Dansk Boldspil Union for idiotopptredenen til en overvektig landsmann med hjemmeadresse på den andre siden av Øresund blir helt absurb. Like absurd som det ville være om en bergensk provokatør snek seg inn på Åråsen, kastet en lighter i bakhodet på Branns keeper og fikk Fotballforbundet til å tilkjenne rødtrøyene en 3-0-seier på grunn av svikt i vaktholdet på Lillestrøms hjemmebane. Slike sportslige konsekvenser av noe som ikke har noe med sporten å gjøre - og som klubber og spillere umulig kan lastes for - er og blir justismord. Og vi kan ikke leve med verken dommene eller konsekvensene.

       Dermed er vi tilbake der vi startet - i Danmark. For bare i beretningen om smeden og bakeren finner en eksempler på "jus" med samme logikk og rettferdighet som den fotballen utøver. Med spenning ser jeg derfor frem til den dagen en klubb eller et forbund prøver dette røret innenfor det ordinære rettssystemet. For det kan da umulig være slik at fotballen er høyt hevet over samfunnets øvrige lover og kjøreregler.

Når heltene svikter.....

Av Davy Wathne - 30.mai.2007 @ 23:40
     Why does a dog lick his balls? Spørsmålet er stilt tusen ganger. Og svaret er alltid det samme: Because he can!

      Hvorfor kjører fotballproffene våre Ferrari? Hvorfor figurerer de i festlig lag blant filmstjernene på Rivieraen? Og hvorfor ligger de henslengt på den kulørte ukepressens isbjørnskinn i selskap med undertøysmodeller? Selvfølgelig fordi de er i posisjon til det.

      Til vår død kan vi diskutere de sinnssyke lønningene i internasjonal fotball og spørre om ikke førskolelærere og hjelpepleiere gjør en vel så viktig jobb som spillerne i Tippeligaen her hjemme. Problemet med den typen debatter er at de tar som utgangspunkt at der finnes en slags rimelighet eller rettferdighet i denne vår skakkjørte verden. Og det gjør der altså ikke. Fotballspillere tjener det fotballklubber er villige til å betale dem! Og det gir dem en status og noen muligheter vi alminnelig dødelige ikke har og knapt ville våge å drømme om.

      I medgang er alt fryd og gammen. Når motgangen melder seg og resultatene uteblir, leter vi etter syndebukker og noen å lufte vår supporter-frustrasjon og vår fortvilelse over. Akkurat nå er det landslagsspillerne som får unngjelde. Fordi resultatene etter jubelåpningen i Budapest ikke har stått i forhold til forventningene den madjarske EM-bragden skapte. Og den enkleste og mest menneskelige reaksjonen av alle er å angripe dem vi misunner mest: De rikeste og mest suksessombruste! For det smerter oss at disse spillerne ikke innfrir når de opptrer med flagget på brystet! Hovedforklaring og ondets rot: Proffenes klanderverdige livsførsel!

         Det er mulig høyverdig kunst historisk sett er skapt av malere, komponister og diktere som levde i usleste fattigdom. På den annen side tror jeg ikke en overflod av jordisk gods og gull nødvendigvis gjør deg ufokusert og forvandler deg til en dårligere fotballspiller. Noen av de best betalte har tvert imot prestert på ypperste nivå til de satte karrierepunktum. Jeg tror ikke at en tiljublet ungkar som ferdes blant  modellvakre kvinner hemmes i sin karriere. Eksemplene på det motsatte er mange. Og jeg tror ikke det er sunnere og mer formoppbyggelig å vaske gulv, bake brød eller avlaste fruen med barnepass enn det er å svinge seg i storbyens natteliv en uke eller to før avspark. Det er bare så lett å ty til når vi leter etter forklaringer og årsaker til at det ikke går helt som vi ønsker oss og drømmer om.

       Den egentlige årsaken til at det går som det gjør er selvfølgelig at vi er en knøttliten fotballnasjon med en håndfull  nokså ordinære spillere. Et par av dem gjør trauste vannbærer-jobber i klubber på relativt høyt nivå, men verdensnavn er de ikke og evnen til å skape spill og gjøre landslagskameratene bedre besitter de definitivt ikke. Derfor bør vi justere selvbildet og ambisjonene og slutte å skjelle og smelle for forhold og fenomener som ikke har med spill og innsats å gjøre. Det er i beste fall en avsporing og en misforståelse, i verste et bevis for at vi er en samling ynkelige, misunnelige og smålige krek.

    

Cup er cup

Av Davy Wathne - 25.mai.2007 @ 04:05
               Visste en ikke bedre, kunne det vært fristende å hive seg med i hylekoret og si seg enig med dem som hevder at alt var så uendelig mye bedre før. Særlig gjelder det norgesmesterskapet i fotball. For da var det fulle hus og stormende jubel fra første til siste cup-runde, og der sto folk langs hele ruten og huiet og heiet  etter hvert som Askeladden  beveget seg i retning Ullevaal. Eneste problem er at sånn har det aldri vært - i hvert fall ikke i manns minne.

             En kan gjerne lukke øynene, brenne NAFs veibok og la være å sjekke prisene på norske innenlandsruter med fly. Og gjøre som Jan Åge Fjørtoft. For Lillestrøm-direktøren vil ha trekning fra første runde i cupen og et opplegg som åpner for dueller mellom 3. divisjonslag fra Finnmark og Østfold.  Lykke på reisen og god fornøyelse. Men med til regnestykket hører det at billettinntektene knapt ville dekket flybussen til Gardermoen for dem som fikk bortekamp. For det er når småklubbene får Tippeliga-besøk det blir cup-fest i Utkant-Norge, ikke når Kvik Halden kommer til Hammerfest. Med andre ord: Reiseutgiftene ville eksplodert. Billettinntektene ville stupt.

            I moderne tid har Fotballforbundet  tatt dels geografiske og dels sportslige hensyn og på den måten sørget for systematisk å luke ut de svakeste klubbene ved å la dem møte de beste en til enhver tid har hatt for hånden. Har Askeladden klart å målbinde EN prinsesse, har han umiddelbart fått utlevert en frekkere og mer slagferdig ved neste korsvei. Siste eksemplet som lignet en Askeladd på Ullevaal er Sogndal som møtte Brann i NM-finalen i 1976. Men selv det var bare TILSYNELATENDE en eventyrer og en oppkomling.

             Sogndals vei til cupfinalen illustrerer det som er hovedpoenget: Jo lavere rangert du er, jo tøffere program får du. Sogndal spilte i det som den gangen het 3. divisjon - og som var vårt tredje høyeste nivå (dagens 2. divisjon). I tur og orden eliminerte laget fra Fosshaugane syttitallets gigant Viking (fem seriemesterskap det aktuelle decenniet), HamKam (et feiende friskt innslag i eliteserien etter debuten først på syttitallet) og Start (som ble seriemester to og fire år etter kvartfinaletapet i saftbygden). Brann på sin side hadde ikke slått et eneste toppserie-lag før de entret Ullevaals snø og sagmugg nest siste søndagen i oktober. I semifinalen vant de ubesværet 3-0 over det middelmådige 2. divisjonlaget Odd fra Skien.

          Med til historien om 1976-finalen hører det at Sogndal hadde rykket opp og var klare for 2. divisjon - dagens Adecco-liga - før Odd Johannessen fra Vang blåste for avspark på Ullevaal. Og siden har Svein Bakkes, Johan Johannessens og Knut Christiansens arvtakere sørget for å holde Sogndal blant de tjue beste klubbene i Norge hver eneste sesong. Cup-suksessen var med andre ord ikke et lykketreff, men innledningen på en ny æra for fotballen i Sogn og Fjordane. Slik Bodø/Glimts Ullevaal-triumf var det for nord-norsk fotball sesongen i forveien.

          Sviktende tilskuertall på de siste rundene før selve finalen har vært hodepinen og grunnen til uro og bekymring de siste sesongene. Litt tilfeldig. Litt på grunn av klubb-konstellasjonene i de avsluttende rundene. Og litt som følge av at en hysterisk spennende serieinnspurt har stjålet det meste av oppmerksomheten. Men festivitasen rundt selve finalen vil alltid gjøre kvart- og semifinaler engasjerende og interessante. Og for folk i Tromsø, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Trondheim er det dundrende uinteressant at der ikke er en Askeladd i semifinalen - bare DERES lag er med!

           Denne sesongen gjør en småjusteringer for å styrke cupens posisjon og status - først og fremst ved å rydde plass til kampene på tidspunkt som er tilpasset publikums ønsker og behov. Med klaff med resultatene og publikumsmagnetene helskinnet til sluttrundene kan årets NM bli en braksuksess. Å tro at lotto og lykkehjul vil gjøre turneringen mer spennende er i beste fall blåøyd. Der er ikke mange nok deltakere fra de lavere divisjoner til at en av disse kan havne på Ullevaal gjennom trekningsflaks og intern eliminasjon. Minst tre av de fire semifinale-lagene vil uansett være hjemmehørende i vårt fornemste fotballselskap. Eventyr er noe vi finner hos Asbjørnsen og Moe. Ikke er de sanne heller.

          

Dommeren - et nødvendig onde

Av Davy Wathne - 18.mai.2007 @ 23:43
               To kampers karantene fikk Peter Ijeh for å ha skjelt ut Tom Henning Øvrebø på Åråsen, og det synes åpenbart de fleste er ok. At Viking-spissen ble snytt for frispark og så Lillestrøm utligne bare fire sekunder etter Frode Kippes rygg-dytt, var ingen formildende omstendighet. Ytringsfriheten vi taler så salvelsesfylt om på 17. mai gjelder åpenbart bare for synspunkter på kongehus, imamer og ugifte mødre i Finnmark. Fotballdommere får vi værsågod snakke pent til og om. Selv personlig kristne avsendere med innvandrerbakgrunn og mørk hudfarge må finne seg i det.

              I gamle dager - den gangen undertegnede hadde fornøyelsen av å dømme i det som nå heter Adecco-ligaen og fungere som linjedommer for legendariske personligheter som Henry Øberg, Svein Inge Thime, Reidar Bjørnestad, Rolf Nyhus, Ivar Fredriksen og Einar Halle - var tonen en annen og kulturen himmelvidt forskjellig fra dette. Medmindre hele Store stå hørte det, kunne en spiller si nær sagt hva som helst uten å bli advart eller utvist.  Dommerne hadde glimt i øyet, "møkk i øra" og viste en guttaktig forståelse for spillernes frustrasjon i kampens hete.

              - Er det du eller han som dømmer? freste en rasende spiss fra Vålerenga da Lillestrøm-stopper Tore Kordahl - som alltid - forsøkte å påvirke Svein Inge Thimes kampledelse med kommentarer og armbevegelser.

             - Det er han, svarte SIF-kjempen og blunket.

            - Og fy faen så dårlig han dømmer!

              Sånn var kjemien mellom dommerne og spillerne utpå der. Likevel ble det påstått at Norges kanskje mest markante fotball-leder gjennom alle tider, den allmektige generalsekretær Nicolai Johansen, hatet pipeblåserne og helst ville ha avviklet både serie- og cupkamper uten dem. Favoritthistorien til Nikken lød omtrent sånn:

              Hvert år ble der spilt en fotballkamp mellom Himmelen og Helvetet. Problemet var at de fra underetasjen etter hvert ble så meget bedre at de vant tosifret hver eneste gang. Dermed opphørte disse kampene. Helt til St. Peter en dag ringte Djevelen og tok til orde for en ny duell.

              - Der har nemlig vært en fryktelig kollisjon mellom to spiller-busser i Rio de Janeiro - en med argentinske og en med brasilianske landslagsstjerner. Alle de omkomne var gode katolikker, så nå har jeg et kjempelag!

               Djevelen registrerte utspillet, men syntes ikke nødvendigvis dette var noen garanti for et endret styrkeforhold lagene imellom og en åpnere og mer uviss duell.

              - For husk, sa han.

              - Vi har fortsatt alle dommerne!

Når BT har bestemt seg......

Av Davy Wathne - 09.mai.2007 @ 18:33
           At Bergens Tidende har journalister som ikke kan skrive, har avisens abonnenter på en måte lært seg å leve med. At noen av de fast ansatte heller ikke kan lese, gjør det vanskeligere å ta BTs journalistikk på alvor. Når de til alt overmål og på toppen av det hele ender opp med ikke å høre etter når noen snakker til dem, blir situasjonen aldeles håpløs.

            Selv om intervjuet med Martin Andresens rådgiver og den nyansatte sportsdirektøren i  Brann klart fastslår at lønn så langt ikke har vært noe tema i forhandlingene, bruker BT hele førstesiden 9. mai på å fortelle sine lesere at Brann-kapteinen forlanger fem millioner i året for å fortsette i klubben. Og med dette tallet som utgangspunkt skriver avisens benådete Brann-analytiker en harmdirrende kommentar - som om de fem millionene likevel var opplest og vedtatt og en udiskutabel sannhet. Hvor blir det av den journalistiske redeligheten? Hva er det avisen driver med? Tenk på et tall, og si hva du synes om det?

              Når en fremsatt påstand avvises eller dementeres av alle involverte parter, kan en avis velge en av to strategier: Legge seg flat og beklage det inntrufne eller satse på at kildene en baserte sin opprinnelige historie på faktisk holder. Med andre ord: At Sportsklubben Brann og Martin Andresen lyger. Bergens Tidende gjør ingen av delene. Avisen ber i stedet om lesernes reaksjoner på "nyheten" om at Martin Andresen forlanger fem millioner. Og får selvfølgelig akkurat det svaret den ønsker seg. Som man roper i skogen...Og BT var jo ikke en multimedie-bedrift i ultaklassen om ikke avisen i tillegg sendte et menneske rundt på by'n med kamera og den ovennevnte førstesiden. Slikt blir det video-journalistikk av!

             Mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves, og internett-epokens dominoaktige gjengivelse av ett organs saker gjør det bortimot umulig å få stoppet løgn og omtrentligheter og erstatte det etterlatte skandale-inntrykk med sannhet. For sannheten er at penger ikke har vært noe tema og faktisk er av underordnet betydning i Martin Andresens samtaler med Brann og for spillerens videre karriereplaner. Ikke fordi penger ikke betyr noe for den styrtrike Skeidar-arvingen, men fordi lønnen faktisk ikke er avgjørende for hvor han velger å avslutte karrieren sin.

             "Markedslønn" er et nøkkelbegrep når Sportsklubben Brann og Martin Andresen EVENTUELT finner ut at de skal fortsette samarbeidet. Og markedslønn for fotballspillere er ikke vanskeligere å fastsette enn det er å bestemme verdien på huset ditt: Nøyaktig det en kjøper er villig til å betale for det! Verditaksten er like uinteressant som Bergens Tidendes meninger om Martin Andresens sportslige kvaliteter. Huset blir solgt for det en betalingsdyktig kjøper er villig til å legge på bordet. Og Brann vil måtte lønne sin kaptein på nivå med det han kunne tjent et annet sted - minus det spilleren eventuelt er villig til å ofre for å kunne bo og spille i byen og klubben han elsker og helst vil fortsette i.

            I mine studiedager arrangerte vi viseaften med den svenske trubaduren Fred Åkerström. Noen av radikalerne syntes honorarkravet hans var drøyt og lurte på om ikke en kommunist burde gjøre jobben for en langt lavere pris enn artister av samme kaliber, men med et annet politisk syn.

          - Forskjellen på kapitalistiske artister og meg er hva vi gjør med pengene vi tjener, forklarte Fred Åkerstrøm, som blant annet støttet vietnamesernes kamp mot den amerikanske okkupasjonsmakten.

          At Martin Andresen har så mange penger i aksjer og eiendommer at han kunne betalt for å spille for Brann, er like revnende, rablende irrelevent som det var at Fred Åkerström forlangte penger for å fremføre sine ballader. At Bergens Tidende nærer et ønske om å diskreditere Martin Andresen og så tvil om Brann-kapteinens vurderingsevne og lojalitet mot arbeidsgiveren, føyer seg inn i rekken av ondsinnede angrep og forsøk på mistenkeliggjøring  fra Krinkelkroken. Fortsetter de kampanjelignende bestrebelsene, kan det bli så utrivelig at Branns sportslige troverdighet kommer i annen rekke når landslagskapteinen skal bestemme seg for neste karriereskritt. For det er ikke alle mellom fjellene som gjennomskuer den gamle tanten fra Nygårdsgaten....

Den perverse halvsøsteren

Av Davy Wathne - 05.mai.2007 @ 00:31
      Ikke er de raffinerte. Ikke er de treffsikre. Ikke er de morsomme. Og ikke har de noe aktuelt, vesentlig eller relevant å meddele. Likevel sitter de der bak anonymitetens masker og spyr sine nedsettende og sjikanøse karakteristikker over dem de finner det for godt å såre, krenke eller forulempe på annet vis. Siste utvekst er drapstrusler mot fotballspillere.

     I nesten to hundre år har vi skrytt av vår grunnlovsfestede rett til ytringsfrihet her i landet. Viktig for individets trygghet og den enkeltes rett til å komme til orde og bli hørt. Vesentlig som forutsetning for et sunt og levedyktig demokrati. Men med den teknologiske utviklingen dukker der opp stadig flere betenkelige sider ved ytringsfriheten, og i 2007 står vi ansikt til ansikt med paragrafens perverterte vrengebilde: Retten til å si hva som helst om hvem som helst uten selv å måtte stå til ansvar for ytringens innhold!

      Det er vanskelig å utpeke uvesenets opphav og bortimot umulig å si når det startet og hvem som åpnet slusene til slammet fra det ansiktsløse folkedypet. Pressen selv må åpenbart bære en vesentlig del av ansvaret. La oss se på en del viktige "utviklingstrekk".
    
          Ordningen med tipshonorar begynner å bli gammel, men er ikke bare sunn og god og aktverdig som motiverende kraft i et levedyktig demokrati. Den er tvert imot med på å skape inntrykk av at slarv og sladder er både innbringende og aktverdig. For en kan verken vente eller forlange at ikke-fagfolk skal skjønne hvor grensene går mellom viktig informasjon av allmenn interesse og tysting om høyst private forhold og fenomener. Av den grunn hviler der et tungt ansvar på dem som sjekker tips og videreformidler saker.

             Tidligere Se og Hør-redaktør Knut Haavik forfattet en slags læresetning om at "Bladet med det store hjertet" har rett til å skrive om skilsmissen når det har vært til stede i bryllupet. Underforstått: Er du villig til å dele jubel og glede med offentligheten, har vi en innsynsrett når tragedien rammer. Et fullkomment pervertert syn som bryter med alle anstendighetsregler, men som likevel har fått stå uimotsagt i snart en menneskealder.

             Atskillig mer dramatisk for medie-forfallet har nettet og bloggingen vært. For heiet frem av særlig VG har "Oddvar fra Røros" og "Karianne fra Halden" kunnet ytre seg om kreti og pleti og alt og alle. Ukontrollert. Ufiltrert.  Og uten å oppgi annen budskapsavsender enn et intetsigende "nick". Innledningsvis var det mennesker på fjernsynet en anonymt kunne mene noe om bakerst i Akersgatas skadeskutte flaggskip. Siden har det gått sport i å forfatte provoserende blogger på side 3 i håp om å skape debatt med spissformulerte innlegg fra leserne. Og introduksjonen av begrepet "snakkis" gjør at det ikke lenger finnes noen nedre grense for hva det er interessant eller relevant å skrive om.

             I gamle dager var det sånn at en medie-bedrift hadde en redaktør og en ansvarlig ledelse som faktisk måtte stå til rette og svare for avisens eller kanalens påstander, ytringer og innhold. Når den tekniske utviklingen har gjort slik kontroll mer eller mindre illusorisk - og ingen utviser særlig vilje til å gjenerobre posisjonen i sjåførsetet - vil utglidningen fortsette og ende i det uoversiktlige kaos der ingenting er forbudt og alt er tillatt. Resignasjonen er åpenbart total. Når en første påskedag ved 15-tiden kan høre på selveste NRK at "jeg skal suge meg selv  og pule meg selv i ræven", sier det seg selv at det blir utdatert tantete og gammelmodig ømskinnet å be om respekt for privatlivets fred. Slaget er tapt. Fotballspillere får værsågod finne seg i drapstrusler og grunnløse påstander om barnemishandling, utroskap og hemningsløs atferd i ruset tilstand. Pytt, pytt....

Frem med høyreneven, gutter!

Av Davy Wathne - 18.apr.2007 @ 23:27
             Peter Ijeh føler seg krenket og forulempet, er oppriktig lei seg og ser ingen annen utvei enn at Kristofer Hæstad vedgår sin rasistiske brøde og ber om unnskyldning!

             Kristofer Hæstad føler seg misforstått og tillagt holdninger og synspunkter han slett ikke har og kan ikke leve med beskyldningene om å ha servert rasistisk sjikane hengende over seg!

              Der står saken - fastlåst og med hovedaktører som verken er til å rikke eller rokke. Med voksende heia-gjenger og stadig mer skråsikre støtteerklæringer.

              For begge de involverte parter er sakens prinsipielle sider så viktige at en nå har passert "the point of no return". Det er trist, og det er ødeleggende. Det skaper ondt blod og en stemning og en atmosfære som gjør fremtidige møter og oppgjør spillerne og klubbene imellom betente og tillagt en dimensjon vi har klart oss uten og vært forskånet for i norsk fotball

             Etter hvert som dagene går og trenere og ledere kappes om å forkynne sin uinnskrenkede tillit til spilleren de har under sine vinger tilspisses og utvides konflikten. Uløselig fordi der åpenbart ikke finnes nøytrale observatører eller uhildete vitner med troverdighet. Dermed ligger det i sakens natur at Kristofer Hæstad vil måtte frifinnes for Peter Ijehs ikke dokumenterbare påstander om at Start-gutten ordla seg rasistisk  og sjikanøst. Og truslene om søksmål mot Peter Ijeh blir meningsløse fordi Kristofer Hæstad er fanget i akkurat samme fellen som sin motpart. Han har ikke noe å støtte seg til eller føre i marken når bevisbyrden blir hans.

              Der er selvfølgelig en årsak til at middelhavsfarere med juridicum figurerer på inntektstoppen i et land befolket av kverulanter og kranglefanter. I denne saken har det ingen hensikt å søke advokatbistand. En trenger ikke å ha rotet bort sine beste ungdomsår med jus-studier for å forstå at konflikten ikke kan løses i en rettssal. Her må kong Salomo på banen - bokstavelig talt.

            Peter Ijeh må bite i seg raseri og såret stolthet,  rekke ut høyreneven og si: Sorry, Kristofer! Jeg må ha misforstått deg eller tolket utbruddet ditt i verste mening. Jeg har kommet i skade for å tillegge deg motiver du åpenbart ikke har!

         Og terrieren på landslagets midtbane må tørke tårene, svelge ti ganger og rekke ut høyrehånden sin og si: Sorry, Peter. Jeg var rasende, og ut av meg glapp det noen gloser jeg ikke er stolt av! Men rasist er jeg ikke, og rasist blir jeg ikke. Jeg har den største respekt for deg - som menneske og fotballspiller!

         Bare sånn kommer  Viking, Start , norsk fotball og et par av Tippeligaens festligste og mest fargerike profiler videre. Fortsetter ordkløveriet og verbal-tennisen vi har vært vitne til de siste dagene, blir dette bare mer og mer utrivelig og ikke til å holde ut eller leve med. Det er en kamp ingen kan vinne. Flokken av tapere vokser for hver dag.

Våg å stå som Daniel

Av Davy Wathne - 14.apr.2007 @ 22:43
                      Så sprakk Nadderuds mondene velstands-idyll på direkten og  før Stabæk-tilhengerne hadde rukket å sjøsette cabincruiseren og få sommerdekk på firehjulstrekkeren. For som nyansatte direktører flest hadde Lars Bohinen et markeringsbehov. Og hva var vel mer naturlig i Bærum enn et lynkurs i skikk og bruk for å vise at man har vestkant-manerene i behold etter noen år i utlendighet og blant simplissene på Oslo øst? Rakk ikke den tidligere midtbane-eleganten halvveis innom kongefamilien til og med før det omflakkende fotball-livet tok en slags slutt?

                     Han har sannsynligvis laget et par av landslagshistoriens flotteste mål, men i sin aller første opptreden i rollen som Stabæk-direktør dundrer Lars Bohinen ballen i eget nett. For er det noe Daniel Nannskog må få lov til, så er det å vise sinne, frustrasjon og fortvilelse når han i kampens hete føler seg snytt for straffespark og på toppen av det hele belønnes med et gult kort for en høyst menneskelig reaksjon.

                     En kan mene hva en vil om Svein Oddvar Moen, men den talentfulle haugesunder imponerte vel ingen med sin fotballforståelse og sin menneskekunnskap forrige sesong. At han vurderte Bjørn Dahls hands mot Stabæk til ikke å være forsettlig, får stå for hans regning. Men den skandaleombruste Tippeliga-dommeren MÅ forstå og begripe at Daniel Nannskog tenner på alle pluggene og føler seg forurettet etter en situasjon som syntes helt opplagt. Å servere den entusiastiske svensken en tilleggsstraff - når alt Daniel Nannskog gjorde faktisk var å gi uttrykk for en godt begrunnet oppfatning - blir autoritært maktmisbruk.

                     Det er prisverdig at Lars Bohinen slår ned på islandske forsøk på filming og straffejuks. Det er klart usportslig og en uting norsk fotball godt kan klare seg foruten. Men å hudflette Daniel Nannskog i samme åndedrett blir totalt meningsløst. Stabæk visste eksakt hva de fikk da de kjøpte ham, og både på og utenfor banen har den gnistrende engasjerte svensken levert mer enn Adeccoliga-klubben hadde lov å regne med. Først skjøt Daniel Nannskog dem tilbake til Tippeligaen. Og så gjorde han comeback-sesongen til en heidundrende triumfferd som ville endt med medalje - om ikke Inge André Olsen hadde skadet seg mot Viking i Stavanger.

                      Daniel Nannskog er sannsynligvis Tippeligaens festligste og mest fargerike offensiv-spiller. Han er glødende engasjert og har et kroppsspråk og et uttrykksregister som gir enhver tv-produsent vann i munnen. La Daniel Nannskog få være Daniel Nannskog - til glede for Fotball-Norge og til fortvilelse for motstandernes forsvarere. Ikke senk takhøyden i klubblokalene på Nadderud eller på Fornebu, Stabæk. Ta svensken for den han er, og vis storsinn og generøsitet. Selvfølgelig skal Daniel Nannskog respektere spillereglene og dommerens autoritet. Selvsagt skal han lytte når direktøren formaner. Men ikke gjør denne fargeklatten hverdagsgrå og normtilpasset. Uten typer som Daniel Nannskog i fri dressur blir Tippeligaen fattigere.

                     - Våg å stå som Daniel, sang vi av full hals og hjertets lyst i ungdomsklubben i Storetveit menighet for førti år siden. Salmen var gøyere enn peddikarbeidet og fenget bedre enn lysbildene av de spedalske på misjonsmarken på Madagaskar. Skift ut "Skikk og bruk" med Landstads reviderte salmebok, Lars Bohinen!

Davy Wathne

Davy Wathne (egentlig David Frank Huey Wathne), født 1. januar 1950 i Florida, USA, er programleder på TV 2. Wathne er cand.mag. fra Universitetet i Bergen med mellomfag i latin, norsk og historie, og jobbet som sportjournalist i Bergens Tidende fra studietiden og frem til overgangen til det nyetablerte TV 2. Han har også vært aktiv i fagforeningsarbeid i bedriften. Davy Wathne har beholdt sitt amerikanske statsborgerskap. Wathne er oppkalt etter sin morfar, David Johansen, men oppgir navnet sitt som Davy for å unngå den norske uttalen av navnet David.

november 2007
ma ti on to fr
      1 2 3 4
5
6 7
8
9 10 11
12 13 14 15 16 17
18
19 20 21 22 23 24 25
26 27 28 29 30    
             
hits